Vannprisen 2021 ble den 15. september i år tildelt Simon Haraldsen. Bård Alsaker (RIF) ledet seminaret, programmet var satt sammen av prisvinneren, og prisen ble overrakt av Marit Carlsen, Norsk Vannforening. Foto: Knut Neerland, Magent
Onsdag 15. september gikk Vannprisseminaret av stabelen, og Vannprisen ble endelig delt ut, etter en lang pandemiutsettelse. Arrangementet fant sted på hotell The Hub i Oslo sentrum, i tillegg til at det ble strømmet – det var ordentlig hyggelig å møtes fysisk på seminar igjen, samtidig som vi kunne nå fram til de som ikke hadde anledning til å komme til Oslo sentrum denne dagen. Selv om vi fortsatt måtte følge visse restriksjoner, med minimum en meters avstand – ingen håndhilsing eller klemming, og hyppig spriting av mikrofoner, var det svært god stemning i de godt besøkte lokalene.
Vinner av Vannprisen 2021 Simon Haraldsen. Foto: Knut Neerland, Magent.
RIFs representant og møteleder Bård Alsaker åpnet seminaret med å ønske velkommen. Deretter ble prisen delt ut, ved Vannforeningens representant Marit Carlsen. I sin tale takket hun årets prisvinner, Simon Haraldsen for iherdig innsats gjennom mange år, for hans utålmodighet, utholdenhet og samarbeidsvilje. Hun leste begrunnelsen fra en enstemmig vannpris-jury, og fremhevet spesielt prisvinnerens evner til samarbeid og hans ståpåvilje. Simon har i mange år vært en viktig ressurs for Vannforeningen, så det er spesielt hyggelig for oss å kunne takke ham med å gi ham Vannprisen.
Vannforeningens representant Marit Carlsen gratulerer prisvinner Simon Haraldsen (med en pandemisk vri). Foto: Knut Neerland, Magent
Selve prisen består av glasskunst; åtte drikkeglass og en bøtte (perfekt til punsj eller sangria), levert av kunstnerduoen Klart Glass, samt en pengepremie på 10 000 kroner til fri benyttelse. Litt jobb følger også med å vinne vannprisen – seminarets innhold og foredragsholdere var det prisvinneren selv som hadde stått for planleggingen av. Denne jobben hadde Simon tatt seriøst – vi fikk være med på et både variert og aktuelt program, som gjenspeilet de temaer han har jobbet med i løpet av sin yrkeskarriere.
Simon Haraldsen holdt et interessant prisvinnerforedrag med en imponerende faglig bredde. Foto: Knut Neerland, Magent
Først ut på den faglige delen av programmet, var prisvinneren selv. Han tok oss med på en reise gjennom høydepunktene i hans karriere, hvor han også pekte på viktige utfordringer fremover. Deretter kom en bolk om vannforskriften, med bidrag fra Miljødirektoratet og Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten, som ble etterfulgt av foredrag om forurensningsmyndighetens krav og forventninger, v/ Miljødirektoratet, hovedplaner for avløp i sier kommune, og trykkavløpssystem ved ledningsnettfornyelse v/ COWI, før det var tid for lunsj. (Vi fikk en påminnelse om at lunsjpauser på fysiske seminarer er SÅ mye bedre enn på hjemmekontoret – ikke bare slipper vi å steke speilegget selv, vi kan også dele kunnskap og erfaringer med hyggelige fagfeller. Svært motiverende!)
Etter lunsj var Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune på banen igjen, og ga oss innblikk i utredning av separering av fellesavløpsnett ved bruk av LOD-tiltak, etterfulgt av en bolk om sandfang, der Bærum kommune delte erfaringer med innføring av automatisert sensorering, og BASAL AS fortalte om sandfangenes utvikling og fremtidig bruk. Seminardagen ble avsluttet med en bolk om avløp i spredt bebyggelse, med innlegg fra Asplan Viak, Vannområde Øyern og Sinte Bygg, hvor det var fokus på resipienter sårbarhet, samt drift og oppfølging av små renseanlegg.
Vi takker prisvinner Simon Haraldsen for hans mangeårige innsats, for et veldig interessant seminar, og ønsker lykke til videre på ferden, i pensjonisttilværelsen.
Takk også til RIF, for godt samarbeid.
Under ser du det fullstendige seminarprogrammet med navn på bidragsyterne.
Opptak av innleggene vil bli lagt ut på vår YouTube-kanal når det er klart.
Husk å nominere din kandidat til Vannprisen 2022!
Prisen er en anerkjennelse for «spesiell innsats, av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter, i forbindelse med bevaring og forbedring av vårt vannmiljø.» Den kan tildeles enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner. Nominasjoner, med presentasjon av kandidaten og begrunnelse for kandidaturet, sendes til [email protected] og merkes med «Vannprisen 2022». Frist: 31. desember.
Utdeling av vannprisen 2021 v/ Marit Carlsen, Norsk Vannforening
Prisvinnerens foredragv/ Simon Haraldsen
10:00 – 10:40 Vannforskriften
Gir dagens norske klassifiseringssystem for vannmiljø en god nok beskyttelse av viktige brukerinteresser?v/ Jon Lasse Bratli, Miljødirektoratet
Hva må VAV legge til rette for ved anleggelse av nye badeplasser i fjorden?v/ Frode Hult, Vann- og avløpsetaten Oslo kommune
10:40 – 10:55 Pause
10:55 – 11:20 Forurensningsmyndighetenes krav og forventninger
Hvilke rammebetingelser bør de nye kommunale utslippstillatelsene ha? Og påvirker endringene i EUs avløpsdirektiv norske krav? v/ Rita Vigdis Hansen, Miljødirektoratet
11:20 – 11:40 Hovedplaner for avløp
Nye grep og mål i vår nye hovedplan for avløp v/ Kristin Jenssen Sola, Asker kommune
11:40 – 12:00 Ledningsnettfornyelse
Bruk av trykkavløpssystem i byer og tettsteder. Potensiale ved ledningsnettfornyelse. v/ Tom A. Karlsen, Cowi AS
12:00 – 13:00 Lunsj
13:00 – 13:20 Lettseparering av fellesavløp ved bruk av LODv/ Julia KvItsjøen, Vann- og avløpsetaten Oslo kommune
13:20 – 14:00 Oppfølging av sandfang i byer og tettsteder
Innovative løsninger- sensorering mm. av sandfang for bedre oppfølgingv/ Bjørn Skog, Bærum kommune
Innovative løsninger – utviklingsprosjekter for å forbedre sandfangenes funksjon. Eksempler.v/ Geir Sogge Johnsen, BASAL
14:00 – 14:15 Pause
14:15 – 15:15 Avløp i spredt bebyggelse
Utslipp til små og sårbare resipienter-vidtgående rensing nødvendigv/ Knut Robert Robertsen, Asplan Viak AS
Hva bør myndighetene gjøre for å bidra til bedre oppfølging og drift av små avløpsanlegg?v/ Kristian Moseby, Vannområde Øyeren
Styrket fokus på drift m.m. Endringer av teknisk godkjenning for minirenseanlegg fra 2024v/ Willy Thelin, Sintef Bygg
Å beskytte vannmiljøet mot forurensninger har vært min største drivkraft.
Årets vannprisvinner om sin motivasjonsfaktor nummer én
Vannprisen tildeles i år Simon Haraldsen, som i en lang årrekke har jobbet iherdig for et bedre vannmiljø. Simon har også stått bak mange av arrangementene til Norsk Vannforening. Han har sterke meninger, og er ikke redd for å fronte dem. Han uttrykker seg klart, trykker på knapper som få andre ville våget å trykke på, og har hatt et pågangsmot mange av oss kan misunne ham. Og det har gitt resultater.
Men hvordan gikk det til, at årets vannprisvinner valgte vannmiljøet som sin kampsak? Vi har tatt en prat med prisvinneren for å få svar.
Jeg ankommer vannprisvinnerens nybygde hus på Grefsen i Oslo. Han står på verandaen og vinker meg inn når jeg kommer syklende, på el-sykkelen min, litt for sent til avtalen vår, varm i trøya og en smule beskjemmet over forsinkelsen. Men det er ingen tegn til sure miner her, jeg inviteres inn. Simon forteller om huset, som nylig er blitt ferdig, og unnskylder støyen fra en vifte som står og går etter en vannskade. Simon går ut på kjøkkenet for å koke vann til kaffen. Han setter på en CD med klassisk musikk.
– Jeg er nettopp kommet hjem!
Han snakker om Grefsen. Det er her han vokste opp. Det er her han hang på løkka og spilte fotball som barn, og det var her gleden over friluftsliv ble tent.
– Det er helt knall å bo her på Grefsen. Vi er så veldig glade i marka! Jeg sykler mye opp til Lillomarka – jeg skulle hatt en el-sykkel jeg også, jeg irriterer meg mye over dere el-syklister som tar meg igjen oppover bakkene. Jeg har sluttet å jogge, på grunn av en gammel fotballskade, så nå sykler jeg mye. Skeid er gamleklubben min, den ligger rett borti her.
Var det fotballspiller du egentlig ville bli?
– Barnepsykolog var det jeg ville bli! Jeg var veldig opptatt av psykologi på den tida, leste alt jeg kom over, deltok i samtalegrupper, diskutere psykologi med venner. Jeg tok grunnfag, men så var det tre års venteliste for å komme inn på 1. avdeling. En dag våknet jeg og tenkte: «Nei, dette gidder jeg ikke!»Jeg søkte meg til Trondheim, til NTH, som det het på den tida, og startet på byggavdelingen. Jeg hadde jobbet som snekker en periode før jeg studerte psykologi, og hadde lyst til drive med store utbyggingsprosjekter.
Oslofjorden er i trøbbel. Å redusere forurensningen til denne fjorden har vært en av vannprisvinnerens motivasjoner gjennom hans langvarige arbeid for et bedre vannmiljø. Foto: Marit Carlsen
Årets vannprisvinner, Simon Haraldsen, startet altså karrieren sin i Trondheim – han ville bygge. Men så gikk han lei.
– Etter hvert ble jeg litt lei av betong, og jeg er jo friluftsmann, veldig glad i å fiske og opptatt av alt som har med vann å gjøre. Institutt for vassbygging fanget oppmerksomheten min. Så da ble det studiespesialisering innen VA-systemer og renseteknologi isteden.
Og det må ha vært et ettertraktet studievalg – etter fullførte studier ved NTH ble Simon forsøkt headhuntet til oljebransjen.
– Det er faktisk ganske få VA-folk som har fått tilbud om å jobbe i oljebransjen, men det gjorde jeg. Jeg har alltid vært veldig glad i matematikk, jeg likte bygningsstatikk og hadde studert matrisemetoder i statikk. Det var ikke mange som hadde denne kombinasjonen, og Veritas ble interessert. De ville at jeg skulle jobbe med kontrollsystemer på oljeplattformer, men jeg valgte å ikke ta imot tilbudet. Interessen for vannmiljøet tok mer og mer over.
– Jeg hadde jo tatt hovedoppgaven min i Gaustadbekken. Den var svært forurenset på den tida, kanskje den mest forurensede bekken i Oslo. Gaustadbekken gikk lukket mange steder, men ved Blindern gikk bekken åpen, og det var store utfordringer med lukt. Bekken var full av bakterier og organisk forurensning, og det var null selvrensing på de lukkede strekningene. Vann- og avløpsavdelingen i Oslo kommune skjønte at noe måtte gjøres. Min oppgave ble å finne kilder til forurensing og foreslå tiltak for å bedre vannkvaliteten.
Alnaelva. Oslos lengste og mest forurensede elv, med svært dårlig økologisk tilstand. Foto: Marit Carlsen
– Jeg har aldri vært så mye nede i kummer som jeg var på den tida der. Jeg husker at det var noen som nærmest hetset meg for det – de syntes det var veldig rart at en nyutdannet sivilingeniør ville jobbe nede i kloakken. Men jeg lærte mye av den jobben! Jeg fikk se svært dårlige separatsystem, der kloakk ble ledet ut i bekken via overvannsledninger, og jeg lærte hvordan kildesporing fungerer i praksis. Vi brukte sporstoffet rhodamin allerede på den tida, men også pingpongballer med husnummer på for å finne lekkasjepunkter og feilkoblinger. Det var trist å se at så mye urenset kloakk gikk rett ut i bekken via dårlige avløpssystem og ødela store deler av vassdraget og nærmiljøene. Dette prosjektet ble virkelig en vekker for meg, og for mitt engasjement på avløpssektoren!
Tevannet på kjøkkenet har kokt opp for lenge siden. CDen har spilt seg ferdig. Han har mye på hjertet, årets vannprisvinner, og han liker å fortelle, prater som en foss. Men nå går han ut på kjøkkenet igjen for å koke opp vannet på nytt. Så kommer han tilbake og lager kaffe og te til oss.
– Denne korona-pandemien har påvirket meg ganske direkte. Rett før hele greia brøyt ut, hadde jeg tenkt til å jobbe med hovedplaner igjen, og utarbeide avløpsplaner for kommuner som ønsker bistand. Selv om jeg er blitt pensjonist, hadde jeg ikke tenkt til å gi meg helt. Men jeg vil ikke veilede via en PC-skjerm. Det er svært viktig at en hovedplan får en god lokal forankring, noe som krever en god prosess med fagfolkene i kommunen. Det lot seg ikke gjøre i koronatiden.
Å hjelpe kommuner med avløpsplaner er dog ikke noe nytt for prisvinneren. Han har mye erfaring med det; å lage hovedplaner. Det var nettopp Simon Haraldsen som i sin tid introduserte hovedplaner som planverktøy. Og i kjølvannet av dét opprettet han eget konsulentfirma for å gi råd om VA-planlegging til kommunene.
– Det er jeg stolt av! Av å ha fått på plass hovedplaner, som er et så viktig verktøy for kommunene. Hovedplaner er helt essensielt i kampen mot avløpsvann på avveie. Jeg har fortsatt et eksemplar av den første veilederen for hovedplaner som jeg utarbeidet i SFT.
Da dette skjedde, jobbet altså Simon i Statens forurensningstilsyn (SFT), som nå er en del av Miljødirektoratet. Men hvorfor er han overbevist om at hovedplaner er så viktig?
– Det er ett viktig suksesskriterium her: hovedplaner MÅ forankres politisk! En hovedplan skal være kommunens styringsdokument for avløpshåndteringen, vise retninger for prioriteringer og mål, og forankre VA-virksomhetens behov for tiltak. Da må planen forankres hos de som bevilger penger og staker ut kursen for videre vekst og arealutvikling. Mange kommuner må bli flinkere til å oppdatere sine hovedplaner med tilhørende handlingsplaner.
– Dette med viktigheten av politisk forankring av avløpstiltak viste seg eksempelvis gjennom Morsa-prosjektet og Aksjon Jærvassdrag i sin tid. Sistnevnte hadde ikke den nødvendige politisk forankring, og var dessuten heller ikke så godt faglig organisert som Morsa-prosjektet. Vi så et helt annet temposkifte og utvikling i Morsa-prosjektet med tanke på kollektiv innsats og gjennomføringskraft. Jeg fikk muligheten til å følge med på disse spennende prosjektene i SFT-tiden.
Overvann i gate i Oslo. Drift og tømming av sandfang for å redusere forurensning fra vei har vært en av de sakene som Simon har løftet frem og rettet fokus mot de senere årene. Foto: Marit Carlsen
Før tida i SFT, jobbet Simon i NIVA. Han så egentlig for seg en forskerkarriere.
– Jeg har fått høre at det å gå fra en mulig forskerkarriere i NIVA til en jobb i SFT var et karrieremessig tilbakesteg, men jeg ble lei av konsulentbransjen. Lei av å konkurrere om prosjekter, lei av å stå alene med utviklingsarbeid. Jeg ville samarbeide! For å komme videre, i riktig retning, er det nødvendig med godt lagarbeid – på tvers av fagmiljøer, og på tvers av organisatoriske enheter. Dessuten er det i miljøforvaltningen man har størst mulighet til å påvirke de som forurenser og bidra til målrettede resultater i vannmiljøet, både på kort og lang sikt.
Han er i siget nå, vannprisvinneren. Det er tydelig at samarbeid er noe som motiverer ham. Kanskje er det interessen for psykologi, hvordan mennesker fungerer, som tenner gnisten?
– Å ha litt kunnskap om psykologi kan komme godt med i mellommenneskelige relasjoner – å kunne kommunisere godt, særlig i utfordrende situasjoner. Jeg har frontet noen regelverk som har møtt betydelig motstand. Da har det vært nyttig med innsikt i og interesse for hvordan upopulære krav bør kommuniseres.
Hvorfor er samarbeid så viktig?
– Jeg er jo ingeniør selv, og vet at det som kjennetegner mange av oss er at vi ofte velger en rett linje frem mot mål. For å kunne se muligheter og løsninger for de utfordringene vi står overfor, må vi være kreative og tenke fremtidsrettet. Gårsdagens løsninger holder ikke lenger! Vi trenger et tettere avløpssamarbeid på tvers av kommunegrenser for å styrke og heve kompetansen. Kommunenes muligheter fremover, til blant annet å ivareta klimahensyn i avløpsplanleggingen, er avhengig av bedre samarbeid på tvers.
Oslo kommunes overvannsgruppe på befaring i Sogn hagekoloni. Undersøkelse av fordrøyningsløsning for tilkobling til taknedløp. Diskusjon om gode løsninger på tvers av strukturelle og faglige grenser, noe som årets vannprisvinner trekker frem som en svært viktig suksesssfaktor i arbeidet med overvannshåndtering. Foto: Marit Carlsen
– Det kan også skorte på evner til å kommunisere behov, både oppover i egen linje, men også til politikere. Det er ikke lenger slik at Statsforvalteren tiltaksstyrer kommunene. Denne «foreldrerollen», som Fylkesmannen tidligere hadde, syntes mange kommuner var ganske behagelig. Men det er det slutt på. Kommunene må nå selv finne tiltak som avhjelper egne problemer, og da er det helt essensielt å kunne kommunisere behovet til politisk og administrativ ledelse i egen kommune. Det kan mange VA-ingeniører bli bedre på. Her kan hovedplaner spille en viktig rolle for å skape forståelse for kommunens investeringsbehov.
– Å kunne kommunisere godt er viktig for å nå frem med budskapet sitt. Se på vannområde PURA, for eksempel, de har en prosjektleder som er god på kommunikasjon. Hun har vært synlig og tydelig. Hun har lagt godt til rette for en kollektiv innsats i vannområdet.
VA-ingeniørene må opp av grøfta og inn i et tettere samarbeid med arealplanleggerne!
Simon Haraldsen om viktigheten av samarbeid
For å skape forståelse for behovene, må vi altså samarbeide på tvers av fagretningene og kommunisere på en slik måte at mottaker forstår, og mottakeren er som regel ikke en VA-ingeniør?
– Ja, nettopp, og dette kan være utfordrende, spesielt for små kommuner med få folk og begrenset kompetanse. Jeg synes vi ser en slags Matteus-effekt i VA-miljøet; de sterke tar fra de svake. Større kommuner med et stort, sterkt fagmiljø, ofte med bedre lønninger og gode utsikter til faglig utvikling, tiltrekker seg kompetente folk fra mindre kommuner der fagmiljøet er lite og med færre kollegaer å diskutere med. Dermed økes den uheldige, skjeve fordelingen av kompetanse og ressurser i kommunene. Innenfor ett og samme nedbørsfelt kan det være et stort gap i gjennomføringskraften i nedstrøms- og oppstrømskommuner.
Ok, samarbeid er viktig. De fleste kan nok si seg enig i det. Men hvordan skal vi få det til?
– Overvannsproblematikken bør være en viktig døråpner for samarbeid på tvers. VA-ingeniørene må opp av grøfta og inn i et tettere samarbeid med arealplanleggerne. Håndtering av overvann på overflaten krever at arealplan- og reguleringsmyndigheten får et økt ansvar. I Oslo, for eksempel, har Plan- og bygningsetaten etter hvert tatt ansvar – og det er bra! – for det er her de fleste premissene for flom- og overvannsproblematikken legges. For et par år siden, på et seminar om overvann som Fylkesmann i Oslo og Akershus arrangerte, spurte jeg deltagerne om det var kommuner hvor planetaten hadde fått et slikt hovedansvar. Jeg så ingen hender i været den gangen, i 2017. Det syntes jeg var merkelig. Det er fagfolkene på plan- og byggesak som må spille en nøkkelrolle og bidra til at minst mulig av overflatevannet går ned i rørsystemet. Dette håper jeg har endret seg i flere kommuner nå, som i Oslo. VA-miljøet får da en viktig støttefunksjon opp mot planmiljøet.
Overvannsløsning i Telthusbakken, Oslo. Foto: Marit Carlsen
Regnbed i Thorvald Meyers gate, Oslo. Foto: Marit Carlsen
– Det er også viktig at plan- og bygningsloven blir bedre og mer innrettet mot klimatilpasning. Ikke minst for å styrke kommunenes hjemmelsgrunnlag, slik at de kan pålegge tiltak. Jeg tenker spesielt på tiltak for eksisterende bebyggelse.
Hvor bør fokus rettes for å få god kvalitet i overvannshåndteringen i kommunene?
– NOUen om overvann fra 2015 er en viktig utredning med gode forslag til nye virkemidler, men et viktig virkemiddel synes jeg manglet, nemlig ledelse. Ledelse er underkommunisert som virkemiddel i overvannsproblematikken. Jeg har ikke hørt dette nevnt på overvannsseminar mange ganger. Skal vi jobbe godt på tvers, må ledelsen involvere seg sterkere. Tverrfaglige uenigheter, gjennomføringskraft og tiltak på tvers må løftes, og beslutninger må tas på ledernivå. Hvis ikke, kommer ikke kommunene videre – da blir man stående i stampe og kommer ikke i mål. Dette handler også om at ledelsen bør bli godt nok informert om skadepotensial og de kostnadsbesparelser kommunen kan oppnå gjennom forebyggende tiltak. Ekstremværet kommer til å bli svært utfordrende å håndtere, nå og i fremtiden. For øvrig vil gode overvannsplaner bli viktig – også for større områder.
Ledelse er underkommunisert som virkemiddel i overvannsproblematikken.
Årets vannprisvinner etterlyser involvering fra ledelsesnivå i arbeidet med å finne gode løsninger innen overvannsproblematikken.
Du trekker nok en gang fram forankring og samarbeid som nødvendige suksessfaktorer?
– Ja. Det er helt essensielt. Manglende samarbeid opplevde jeg på nært hold i fylkessammenslåingen til Viken. Fylker med svært ulik erfaring og progresjon ble slått sammen og det ble utfordrende å finne en felles fremdrift. Det var også svært ulikt hvor oppdatert de ulike fylkene var på for eksempel utslippstillatelser. Dette gjorde det nye samarbeidet utfordrende.
Men utfordringer er til for å overkommes, og Simon forteller at han tok tak i dette ved å utforme en felles mal for utslippstillatelser innenfor avløpssektoren for hele Viken da han jobbet for Fylkesmannen i Oslo og Viken. Malen viser hvordan avløpsstandarden gjennom utslippstillatelsene må løftes i Viken-kommunene fremover. Malen ble også et viktig innspill til Miljødirektoratets nasjonale veileder for utslippstillatelser.
Teglverksdammen – rensedam i gjenåpnede Hovinbekken, Oslo. Foto: Marit Carlsen
Du har mottatt mange gratulasjoner etter at det ble kjent at du er årets vannprisvinner. Mange setter stor pris på innsatsen din. Men du har opplevd en del motvind på veien. Hva har gitt deg utholdenhet og pågangsmot alle disse årene?
– Ja, jeg har stått i en del motstand oppigjennom årene, det er sikkert. Men jeg har beholdt motivasjonen, jeg har fortsatt tro på gode løsninger. Og så tåler jeg motstand godt etter en del år i manesjen, jeg har blitt tøffere med årene. Etter hvert opparbeider man seg mye kompetanse og erfaringer, og får lettere støtte og respekt for det man sier. Jeg tør å stå for egne meninger, men det har selvsagt vært tøft og ubehagelig til tider.
– Tøffeste utfordring var innføringen av ADK-systemet, som jeg utviklet og gjennomførte i SFT-tiden. ADK-systemet er et omfattende kompetansesystem for legging av avløpsledninger. Da opplevde jeg mye motstand. Jeg husker jeg stod på podiet på en MEF-konferanse med 500 rørleggere og maskinentreprenører i salen. Alle var sinte! Der stod jeg og sa at de måtte på et obligatorisk tre ukers kurs for å lære noe de selv mente de allerede kunne! Avløpsbransjen er full av «grand old men» og dessverre har basisopplæringen på legging av avløpsrør hatt store mangler i mange år. I etableringsfasen fikk vi tilrettelagt for to opplæringssteder – nå er det 19, har jeg fått vite av Norsk Vann – spredt over hele landet. Så jeg er litt stolt av å ha dratt i gang dette store systemet.
– Vi vet jo at mange rør og ledningsnett har svært dårlig kvalitet, og at god kvalitet i anleggsutførelsen er helt avgjørende for at vi skal lykkes i fornyelsesarbeidet og forhindre at avløpsvann kommer på avveie. Norsk Vann har estimert at Norge skal bruke 330 milliarder kroner på å fornye gamle og dårlige VA-systemer fram mot 2040. Disse enorme midlene må selvsagt forvaltes på best mulig måte.
Han ble ikke psykolog, Simon Haraldsen. Han var for utålmodig til vente i kø, på vei inn til mellomfag. Men interessen for psykologi tok han med seg. Og kanskje var det nettopp mangelen på tålmodighet som har gjort ham så effektiv.
Du kan møte årets prisvinner den 15. september på Hotel The Hub i Oslo. Da arrangerer vi Vannprisseminaret, dedikert Simon Haraldsens mangeårige innsats for et bedre vannmiljø (arrangementet vil også bli streamet, for de som ikke kan møte fysisk).
Ny kartlegging av viktige naturtyper i Oslofjorden viser at eutrofi fortsatt er et stort problem for livet i fjorden ved hovedstaden.
Kartleggingen, som er gjort av NIVA på oppdrag fra Miljødirektoratet, viser at sukkertareskogen er i ferd med å forsvinne. Da blir også oppvekst- og leveområder til flere arter borte. Kysttorsken er en av artene som sliter.
Ålegrasenga, som også er viktig hjem for mange marine arter, samtidig som den lagrer karbon og beskytter mot erosjon, står i fare. Kartleggingen viser at over 60 prosent av ålegrasengene er mer overgrodd og tildekket av lurv (trådalger) nå enn for ti år siden. Resultatene stemmer overens med globale trender for ålegrasenger med redusert utbredelse og dårligere tilstand på grunn av økt forekomst av trådalger som resultat av overgjødsling og overfiske.
Overgjødsling (eutrofi), innebærer økte tilførsler av fosfor, nitrogen og partikler fra jordbruksavrenning og avløpsvann,
Bildet over viser friskt ålegras til venstre og ålegraseng tildekket av lurv til høyre. Foto: Eli Rinde, Niva, hentet fra miljodirektoratet.no.
Antall garn som ble satt i hver av tjerna korrelerer med størrelsen av vanna. Siste dag ble de resterende garna fra begge vannene rensket og fangsten ble lagt i merkede poser og fryst ned til videre undersøkelse på lab.
Masterstudent Kristin Sandbo
Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Kristin Sandbo, som mottok stipend i 2020:
Hovedfokuset i oppgaven er å undersøke artsdiversiteten og populasjonsstrukturen i de tre innsjøene, og hvordan de ulike populasjonene er påvirket av vannkvaliteten, særlig teste ut om lav pH medfører dårligere rekrutterings- og vekstforhold enn vann med relativt god pH (6,5 – 9).
Det første som skulle gjøres var å lage dybdekart for hvert av de tre vannene. Dette ble gjort i august. Dybdekartet ble laget med ekkolodd, koblet til en sonar, ved bruk av kano samlet jeg mest mulig dybdedata, og prøvde å dekke hele innsjøen. All dataen ble lagret på minnebrikke i sonaren. Programvaren Reefmaster 2.0 ble brukt til å lage kartene.
Innsamling av data ved hjelp av kano. Foto: Kristin Sandbo.
Artsdiversiteten av fisk i innsjøene ble undersøkt med randomisert prøvefiske med Nordisk oversiktsgarn ihht CEN-standard 14757, med maskevidde 5 mm til 55 mm. Prøvefiske ble gjort fra 1-3 oktober, med total garninnsats på tre dager. Første dag ble det satt ett flytegarn og ti merkede bunngarn i Holmetjern. Dagen etter ble garna rensket og fangsten ble lagt i merkede poser for hvert av garna, fisken ble så fryst ned. Videre ble det satt seks bunngarn i Søndre Væhletjern og fire bunngarn i Nordre Væhletjern. Disse var også merket og satt randomisert. Antall garn som ble satt i hver av tjerna korrelerer med størrelsen av vanna. Siste dag ble de resterende garna fra begge vannene rensket og fangsten ble lagt i merkede poser og fryst ned til videre undersøkelse på lab.
Alle fisker ble veid og lengde målt (standardlengde) til nærmeste millimeter, og kjønnsbestemt ved å se på gonadeutvikling. Aldersbestemmelse ble utført med gjellelokk, vingebein, samt otolitter som støttestruktur hos abbor, og gjedde. Beinstrukturene (unntak otolitter) ble kokt i noen sekunder, renset og tørket. Tilbakeberegning av vekst ble utført ved bruk av gjellelokk (abbor, mort) og vingebein hos gjedde.
pH-målinger av de tre vannene ble gjort ved bruk av et pH-meter. pH-målingene ble tatt minst to ganger i måneden for å få med variasjonene i pH. I november ble det satt ut pH-loggere i de tre tjerna. I Holmetjern, som er det største og dypeste tjernet, ble det plassert tre loggere på dybde 1,2 m og 3 m. I Væhletjerna ble det plassert en logger i hvert av vanna på dybde 1 m. Loggerne måler pH og temperatur hvert 30. minutt. Dermed får en en bedre oversikt over pH-variasjonene over tid.
Merking av fangst. Foto: Kristin Sandbo.
Prøver fra alle tre tjerna blir tatt på samme dag. Den første runden vannprøver ble tatt i en tørr periode, 18. januar. Den andre runden med vannprøver ble tatt i en varmere periode, med snøsmelting 21. jan. Vannprøvene blir sendt til Vestfold lab hvor de analyserte følgende variabler: pH, Konduktivitet, Turbiditet, Alkalitet total, Fargetall filtrert, Kalsium, Magnesium, Natrium, Kalium, Totalt organisk karbon, Klorid, Nitrat, Sulfat, Totalfosfor, Totalnitrogen, ANC *Beregnet, Labilt aluminium (LAl) *Beregnet, Reaktivt aluminium (RAl), Ikke-labilt Al (ILAl).
Gjenfangst av merket ørret i Brokskitbekken, Verdal. Foto: Thomas Ustvett
For å se på forflytning innad i bekkene brukte jeg en bærbar PIT-skannerantenne en gang i juli, og en gang i januar. Ved fysiske gjenfangster etter elektrofiske kan vi også se hvor mye fiskene har vokst siden de ble merket eller forrige gjenfangst.
Masterstudent Thomas Ustvett
Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Thomas Ustvett, som mottok stipend i 2020:
En rekke bekker produserer langt mindre sjøørret enn de tidligere gjorde pga. menneskelige inngrep. Dette er også tilfelle for de om lag 40 sjøørretbekkene i jordbrukskommunen Verdal i Trøndelag. Siden 2015 har det derfor pågått et krafttak for sjøørreten i Verdal der NMBU har samarbeidet med lokale forvaltningsaktører i håp om å forbedre situasjonen. Så langt er syv masteroppgaver ved NMBU levert, og i mai kommer nr. åtte og ni.
Elektrofiske i Bjørkbekken. Foto: Stian Stensland
I min masteroppgave ser jeg på ung sjøørrets vandringsdynamikk og overlevelse i seks studiebekker til Verdalselva. Jeg bruker en merke-gjengfangstmetode med Passive Integrated Transponders, såkalte PIT-merker. Fisken fanges ved elektrofiske over tre runder, og deretter målt. Fisken bedøves i en bøtte med vann og benzokain. PIT merket plasseres i bukhulen etter et lite skalpellsnitt. Totalt har 798 ørreter og 1 laks med gaffellengder (målt fra snute til gaffelkløft i halefinne) opptil 187 mm blitt merket, med en gjennomsnittlig gaffelmerkelengde på 87 mm.
Merkeklar ørret på 85 mm med det minste PIT-merket. Foto: Thomas Ustvett
De stasjonære PIT-merkeleserne i bekkeutløpene loggfører automatisk fiskens unike ID-nummer og passeringstidspunkt. For å se på forflytning innad i bekkene brukte jeg en bærbar PIT-skannerantenne en gang i juli, og en gang i januar. Ved fysiske gjenfangster etter elektrofiske kan vi også se hvor mye fiskene har vokst siden de ble merket eller forrige gjenfangst. Da resultatene ikke er klare, vil jeg avslutte med et eksempel: Den 31.08.20 ble en ørret på 107 mm merket like ved utløpet av Brokskitbekken. Denne ble gjenfanget 05.10.20 med en lengde på 110 mm, etter å ha vandret i overkant av 600 meter til Brokskitbekkens nyrestaurerte område – ferdigstilt i mai 2020. Forhåpentligvis kan PIT-merkestudiet gi oss et nyttig innblikk i sjøørretens bruk av disse «alle bekker små».
Med dette takker jeg Norsk vannforening så mye for bidraget til master-prosjektet mitt!
Mvh. Thomas Ustvett, masterstudent i naturforvaltning ved NMBU.
Habitatklartlegging i Valbekken. Foto: Stian Stensland
Alle resultater fra undersøkelsen er ennå ikke klare, men blant annet kan man se at ungfisk (1+) og gytefisk raskt har tatt i bruk åpnede bekkestrekninger.
Masterstudent Emilie Pedersen
Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Emilie Pedersen, som mottok stipend i 2020:
Bekkelukkinger og endring av bekkeløp, samt forurensning fra landbruk og kloakk fører til at sjøørretbekker produserer færre ungfisk enn tidligere (Anon, 2019). Dette gjelder også i Verdalsvassdraget der tilgjengelig habitat og opprinnelig sjøørretproduksjon er redusert med henholdsvis 36% og 80 % (Hol et al., 2019).
Bekkeåpninger, fjerning av vandringsbarrierer, restaurering av bekkebunn og kloakksanering er noen av tiltakene som er iverksatt i Verdalsbekkene etter 2015. Undersøkelser fra 2018 konkluderer imidlertid med at det var for tidlig å se noen vesentlig effekt på ungfisk av sjøørret (Richenberg, 2019). Min masteroppgave fortsetter derfor med evaluering av tiltak og ser på effekten på yngeltetthet i gamle og nye tiltaksbekker.
Undersøkelser av ungfisktetthet og kartlegging av habitat ble utført i månedsskiftet august/september 2020 i 13 bekker. Det var 2-8 prøvestasjoner (ca. 100 m2 bekk) per bekk på både oversiden og nedsiden av tiltakene. Stasjonene ble elektrofisket tre ganger med 30 minutter mellom hvert overfiske, og fanget fisk ble målt og talt. I hver studiestasjon ble 10 ulike miljøvariabler kartlagt langs fem tverrtransekter. Disse var: bredde, dybde, vannhastighet, bunnsubstrat, mose- og algedekke, antall hulrom, samt vegetasjon over vannspeil, bekkekant og i flomsonen. Stasjonens lengde, mengde død ved og antall kulper ble også registrert.
Lengdemåling av ørretyngel. Foto: Emilie Pedersen
Alle resultater fra undersøkelsen er ennå ikke klare, men blant annet kan man se at ungfisk (1+) og gytefisk raskt har tatt i bruk åpnede bekkestrekninger. I Valbekken har for eksempel tettheten av ungfisk har økt fra 0 i 2017 til 297 fisk/100m2 etter at det i 2019 ble laget terskler i en problematisk kulvert. Bekken ligger nå godt over grensen for hva som tilsvarer god økologisk tilstand (>52 fisk/100m2). Resultatene fra oppgaven vil inngå i en viktig langtidsovervåkning av tiltakene, og vil kunne gi verdifull kunnskap til forvaltningen som skal iverksette bekketiltak i Verdal eller liknende systemer.
Takk til Norsk vannforening for støtte til masteroppgaven min!
Med vennlig hilsen Emilie Pedersen, masterstudent i naturforvaltning ved NMBU
KILDER: Anon. (2019). Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.
Hol, E., Stensland, S., Haugen, T. & Bergan, M. (2019). Metode for beregning av tapt ungfiskproduksjon, og økologisk tilstandsklassifisering av sjøørretbekker i henhold til vannforskriften VANN (03).
Richenberg, H. M. (2019). Evaluering av fysiske tiltak og miljøeffekter på yngeltetthet hos sjøørret (Salmo trutta) i Verdalsvassdragets sidebekker Ås: Norges Miljø- og Naturvitenskapelige Universitet (NMBU).
Oslofjorden sliter – tilstanden er svært alvorlig. Store deler av fjorden har dårlig kjemisk tilstand og moderat økologisk tilstand. Torskebestanden er på et historisk lavt nivå, store mengder ærfugl dør. Oksygennivået i bunnvannet er mange steder så lavt at alt liv dør ut. Fisk og skalldyr fra deler av fjorden inneholder så mye miljøgifter at den ikke bør spises. Marin forsøpling og mikroplast ødelegger for dyrelivet. Oslofjorden trenger hjelp! Og nå har den endelig fått sin egen tiltaksplan. 30. mars i år lanserte Klima- og miljødepartementet «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv«
På pressekonferansen la statsråd Sveinung Rotevatn fram Oslofjordplanen. Det handler om en svært artsrik fjord med tre nasjonalparker, verdens største innaskjærs korallrev, hvor det drives mye friluftsliv, og det ligger til rette for flotte naturopplevelser. Oslofjorden er nærturdestinasjon for ca. 1,6 millioner nordmenn. Fjorden har mange verdier, interesser og bruksområder, men også en lang rekke påvirkninger, noe som krever en helhetlig plan for bærekraftig bruk av fjorden.
I statsrådens forord til planen kan vi lese: «No er miljøet i Oslofjorden trua. Torskebestanden er på eit historisk lågt nivå. Ærfugl døyr. Tareskogen og ålegrasengene blir mindre. Miljøgifter gjer at vi ikkje bør ete fisk og skaldyr frå delar av fjorden. Marin forsøpling og mikroplast er eit alvorleg miljøproblem. Samtidig forsterkar klimaendringane den negative utviklinga.»
«Dette er fyrste gong tiltak frå ulike sektorar blir sett i samanheng i ei slik breidde; frå arealpolitikk, avrenning i landbruket, kommunalt avløp og nedkjemping av framande artar til kulturmiljø og lokale klimatiltak. Samordna innsats på tvers av sektorar er naudsynt for å nå Stortingets mål. «
Oslofjorden er en viktig arena for rekreasjon og friluftsliv. Den er nærturdestinasjon for om lag 1,6 millioner nordmenn (foto: Marit Carlsen).
Hensikten med den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden er å oppnå god miljøtilstand, restaurering av viktige naturverdier, å fremme et aktivt friluftsliv og samtidig ivareta naturmangfoldet. For å nå disse målene, må en rekke tiltak gjennomføres. Planen for Oslofjorden peker på følgende innsatsområder innen forurensing:
Redusere utslipp av organisk materiale og næringssalter fra kommunalt avløp og avløp i spredt bebyggelse
Redusere avrenning av næringssalter og jordpartikler fra jordbruksarealer
Redusere tilførsler av miljøgifter og marin forsøpling og mikroplast
Oslofjordplanen inneholder i alt 63 tiltak, som er fordelt på ulike innsatsområder. 13 av tiltakene er ikke direkte oppfølging av eksisterende planer eller annet pågående arbeid, og anses derfor som nye tiltak. For de resterende tiltakene eksisterer det allerede virkemidler for gjennomføring; eksempelvis planverktøy som regionale vannforvaltningsplaner og kommuneplaner, samt lovverk, som plan- og bygningsloven og forurensningsloven, med mer.
Avløp og overvann
Planens innsatsområde 1 er å redusere utslipp fra avløpsvann. Planen peker på behov for strengere håndheving av eksisterende regelverk for utslipp av avløpsvann, spesielt utslipp av urenset avløpsvann på grunn av lekkasjer fra avløpsnettet/overløp og manglende rensekapasitet på renseanleggene. Avrenning fra tette flater, og da særlig fra veiarealer, er også en betydelig utfordring for fjordens indre del. Veiavrenningen fører tungmetaller, oljekomponenter og mikroplast ut i fjorden. Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) og kommunene har allerede virkemidler for tiltak innenfor dette innsatsområdet, bortsett fra håndtering av overvann. Virkemidlene som ble foreslått av Overvannsutvalget i NOU 2015:16 er kun delvis implementert. Ett av tiltakene i planen, for å redusere forurensning fra overvann, er å etablere rutiner for tømming av sandfang i gater og veier for å opprettholde sandfangenes renseeffekt.
Bunnefjorden ved Hvervenbukta, et område der oksygennivået til tider er svært dårlige (foto: Marit Carlsen).
Planen diskuterer også utslipp av kloakk fra skip og båter, og peker på at det bør vurderes å få på plass en nasjonal forskrift med forbud om tømming av septik fra fritidsbåter Dette kan ha stor effekt i de indre delene av fjorden.
Jordbruksavrenning
Planens innsatsområde 2 er å redusere avrenningen fra jordbruket. Noe av det som påpekes i planen er at dagens krav til kantvegetasjon må følges opp tettere, og at det må jobbes videre med å unngå høstpløying. Den planlagte endringen av gjødselvareforskriften pekes på som viktig virkemiddel for å redusere utslipp til både vann og luft. Forslag til revidert forskrift skal ifølge planen sendes på høring snarlig.
Bruk av regionale forskrifter for å redusere tilførsler av partikler og næringsstoffer, slik Landbruks- og matdepartementet nylig har åpnet for gjennom delegasjon til statsforvalteren, vil gi regional forvaltning bedre mulighet til å iverksette regelverk som kan redusere avrenningen til sårbare vassdrag og til Oslofjorden.
Helhetlig forvaltning
Den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden slår fast at dersom målene skal nås, må det jobbes godt med forvaltningen av både land- og sjøarealene, og det er nødvendig med tverrgående tiltak. Plan- og bygningsloven pekes på som den aller viktigste verktøykassen, og kommuneplanenes arealdel som et svært viktig virkemiddel. Planen foreslår å formalisere et samarbeid mellom berørte regioner gjennom en felles interregional plan for Oslofjorden, samt etablere Oslofjordrådet, som skal ledes av klima- og miljøministeren, og ellers bestå av berørte ordførere og fylkesordførere. Planen foreslår også å opprette et naturinformasjonssenter for å styrke arbeidet med veiledning av brukere og kommuner langs Oslofjorden.
Vinner av Vannprisen 2021 er kåret. Prisen går til Simon Haraldsen, som gjennom sitt lange yrkesliv har gjort en spesiell innsats for å bedre tilstanden i eutrofe vassdrag og for sjøområder, spesielt indre Oslofjord. Prisen vil bli delt ut i forbindelse med Vannprisseminaret senere i år. Vi gratulerer!
Simon Haraldsen gikk av med pensjon fra Fylkesmannen i Oslo og Viken våren 2020. Han er utdannet sivilingeniør bygg med spesialisering innen VA-teknikk fra NTNU og har arbeidet med ulike problemstillinger innen avløpsfeltet i over 40 år. I løpet av sin yrkeskarriere har han vært ansatt i Oslo kommune Vann og avløpsetaten, konsulentbransjen, Statens Forurensningstilsyn (SFT) og hos Fylkesmannen (nå Stasforvalteren) i Oslo og Akershus, hvor han var ansatt sammenhengende i 25 år.
Vannprisen er en anerkjennelse for spesiell innsats innen vannrelaterte fagområder. Prisen gis til enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner, og skal gis for innsats av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter. Vannprisen er innstiftet av Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) i samarbeid med Norsk vannforening. Den ble utdelt første gang i 1988, og blir i år delt ut for 32. gang.
Fra juryens begrunnelse:
«Simon Haraldsen har gjennom sitt lange yrkesliv gjort en spesiell innsats av både faglig, organisasjonsmessig og administrativ karakter for bedring av tilstanden i våre eutrofe vassdrag og for sjøområder, spesielt indre Oslofjord.Simon har vært en meget viktig ressurs- og foregangsperson på flere områder for å forbedre arbeidet med avløp og vannmiljø både nasjonalt, regionalt og kommunalt:da Simon i 1995 begynte i miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, gikk han raskt i gang med å veilede og motivere kommunene til å utarbeide hovedplaner for avløp og forankre avløpsarbeidet i kommunenes plansystem, for derved å bringe avløpsspørsmålene opp til politisk diskusjon og behandling.
Simon beskrives som en svært god og tydelig formidler med stor faglig tyngde. Han har lagt stor vekt på å dele kunnskapen sin, både internt hos Fylkesmannen og spesielt ut mot kommunene.Dialog og kunnskapsdeling har alltid vært viktig for Simon Haraldsen. Han har prioritert å skape forståelse utad, og har både ledet fagtreff og seminarer samt vært en ettertraktet foredragsholder. I tillegg har han utarbeidet flere veiledninger og informasjonsskriv knyttet til forvaltning av avløp og vannmiljø. Simon var også i en årrekke tillitsvalgt i Norsk vannforening.«
– «Vi gratulerer Simon, som er en tydelig og svært kompetent bidragsyter som vannbransjen har hatt gleden av å samarbeide med i mange år», sier Bård Alsaker fra RIFs ekspertgruppe for Vann- og miljøteknikk.
– «Simon er en svært dyktig fagperson med unik formidlingsevne. Hans bidrag og engasjement i bransjen har betydd mye, spesielt for kommunene. Vi gratulerer så mye til prisvinneren!», sier Elisabeth Elgsæter, styreleder i Norsk vannforening.
Vannprisseminar
Det planlegges et seminar i forbindelse med utdeling av Vannprisen, med temaer som prisvinneren har jobbet med i løpet av sin karriere. Vi ønsker å arrangere et fysisk seminar i forbindelse med overrekkelsen av prisen, og må se an smittesituasjonen før vi kan bestemme en endelig dato. Så snart det er mulig, vil vi publisere dato og program for arrangementet her på vannforeningens nettsider.
Klimaet er i endring, arter dør ut, arealer bygges ned. Vi vet at vi ikke behandler jorda på en bærekraftig måte. Alt liv her på jordkloden er avhengig av natur, og den er nå i stor grad ødelagt. Vi er nødt til å reparere naturen i tillegg til å verne det vi har igjen.
Anders Iversen, fagdirektør i Miljødirektoratet
Vi mennesker er i ferd med å ødelegge hjemmet vårt. Vi tømmer jorda for ressurser, produserer mer enn vi trenger, generer tonnevis av søppel, lar legemidler og plast ende opp i vassdragene og til slutt ut i havet. Vi bygger ned natur, drenerer myrer, slipper ut klimagasser til atmosfæren, og så videre. Lista er lang. Rovdriften på hjemmet vårt er drevet såpass langt at det nå kreves både opprydding og reparering.
Med de ødeleggelsene og den slitasjen vi ser i dag, er det ikke tilstrekkelig å kun bevare den naturen vi har igjen, vi må også reparere det vi har ødelagt – tilbakeføre og restaurere natur. For å rette oppmerksomhet mot denne problemstillingen, har FN utpekt perioden 2021 – 2030 til tiåret for restaurering av natur.
FNs medlemsland gikk i 2015 sammen om å definere 17 bærekraftsmål. Hensikten var å stoppe klimaendringer og bekjempe fattigdom og ulikheter på kloden vår. Restaurering av vassdragsnatur og våtmark omfattes av bærekraftsmål 6; sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold, 13; Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem, samt 15; Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, samt stanse tap av artsmangfold. Og fordi det som skjer i vassdragene har sammenheng med tilstanden i havet, har restaurering også stor betydning for bærekraftsmål 14; Bevare og bruke havet og de marine ressursene på en måte som fremmer bærekraftig utvikling. Restaurering av vassdrag og våtmark er både klimatiltak (karbonbinding i myr) og klimatilpasningstiltak (naturlig tilbakeholdelse av vann), samtidig som det legger til rette for matevareproduksjon, biomangfold og vannforsyning.
FNs bærekraftsmål. Figur fra Utsira kommune.
Hvert av de ulike bærekraftsmålene har flere delmål. Eksempelvis delmål 6.6; verne og gjenopprette vannrelaterte økosystemer, inkludert fjell, skoger, våtmarker, elver, grunnvann og innsjøer. I Norge er det Miljødirektoratet som leder det statlige ansvaret for restaurering av vassdrag og våtmarker, i samarbeid med andre relevante direktorat. Vannforeningen har snakket med tre av direktoratets ansatte; Vibeke Husby, Andreas Lium og Anders Iversen, som alle jobber med restaurering, samt andre miljø- og vannfaglige temaer.
Kan dere si noe om bakgrunnen for at FN ønsker å rette fokuset på restaurering av natur det kommende tiåret?
Anders Iversen forteller:
Anders Iversen er fagdirektør i Miljødirektoratet og har siden 2007 ledet direktoratsgruppen for vannforskriften, og samordner Norges deltakelse i det europeiske arbeidet med vanndirektivet. Anders er utdannet biolog, med tilleggsutdanning i pedagogikk, internasjonal utvikling, miljøstyring og strategisk ledelse.
– Klimaet er i endring, arter dør ut, arealer bygges ned. Vi vet at vi ikke behandler jorda på en bærekraftig måte. Alt liv her på jordkloden er avhengig av natur, og den er nå i stor grad ødelagt. Vi er nødt til å reparere naturen i tillegg til å verne det vi har igjen. Naturgodene må tilbake – det handler om klima og naturmangfold, rent vann, robusthet mot flom og tørke. Det er behov for å rette verdens oppmerksomhet mot dette, derfor har FN dedikert et helt tiår til å fokusere på restaurering av ødelagt natur, med tanke på å skape økt politisk engasjement og vilje, økte bevilgninger og flere konkrete tiltak.
FN skriver på sine nettsider om strategien bak restaureringstiåret at de ønsker å «empower a global movement«, altså legge til rette for og oppfordre til en global bevegelse. De 17 bærekraftsmålene er knyttet opp mot hverandre og drar i samme retning. FN ønsker at alle folk på kloden engasjerer seg i en helhetlig og overgripende endring. Hvordan skal vi få til det?
– Ja, som forsker Ulrich Pulg så klokt sa det på restaureringsseminaret, fortsetter Anders; «I stedet for endimensjonale løsninger, må vi ha 17 tanker i hodet samtidig fra nå av, like mange som bærekraftsmålene». Dette har vi i Miljødirektoratet stor oppmerksomhet på – nettopp at samarbeid og koordinering på tvers av fagdisipliner er en suksessfaktor i dette arbeidet. Vi må bygge bro mellom ulike sektorer og myndigheter, og finne fram til løsninger som gir nytte på flere samfunnsområder samtidig.
Andreas Lium er rådgiver i vannseksjonen, Miljødirektoratet. Han arbeider primært med oppgaver knyttet til kalkingsvirksomheten, vassdragsrestaurering og tilskuddsordningen «Tilskudd til vannmiljøtiltak». Andreas har sin faglige bakgrunn fra NMBU med en mastergrad i vassdragsrestaurering.
FN har nå rettet oppmerksomheten mot restaurering internasjonalt, men hvordan følger vi opp dette her hjemme? Har dere eksempler på gjennomførte eller planlagte prosjekter nasjonalt?
– De siste årene har tilskuddsordningen til Miljødirektoratet blitt rettet mer og mer mot restaureringstiltak, forteller Andreas Lium. Dette gjøres for å stimulere til tiltak for restaurering av natur. Hvert år kan vannområder, kommuner, frivillige organisasjoner og andre søke økonomisk støtte til tiltak man ønsker å få gjennomført. Restaureringstiltak er de senere årene blitt høyt prioritert ved tildeling av midler.
– Vi har mange gode eksempler på både gjennomførte og pågående prosjekter. Ta Gaula, for eksempel – her ser man mer og mer på helhetlige behov langs hele vassdraget, inkludert tilførselsbekker og påvirkning fra landbruket. Et urbant eksempel er Alnaelva i Oslo, som er belastet med forurensning fra en rekke kilder, blant annet avrenning fra gamle avfallsdeponier, lukkede elvestrekninger, lekkasje fra spillvannsledninger, avrenning fra veier, med mer. I 2020 ble en kunnskapssammenstilling og mulighetsstudie ferdigstilt. Rapporten ble utarbeidet av NIVA på bestilling fra Miljødirektoratet, og gir status for miljøtilstanden i vassdraget, en oversikt over ulike påvirkningsfaktorer, og den peker på mulige løsninger på både kort og lang sikt.
Alnaelva, Oslo. Foto: Marit Carlsen.
Ørret. Foto: Miljødirektoratet.
Norge har mange ulike typer myr, og flere av dem er oppført på rødlista for naturtyper. De siste åtte tiårene er landets myrareal redusert med om lag 30 prosent. Myrene er blitt drenert gjennom grøfting, de er blitt dyrket opp, det er plantet skog på dem, torv er blitt tatt ut og de er benyttet til utbygging. Den nasjonale planen for restaurering av våtmark for 2016 – 2020 er fulgt opp, planen er revidert for å gjelde fem nye år, og nye tiltak står for tur.
Vibeke Husby leder arbeidet i Miljødirektoratet med restaurering av våtmark i Norge, og er utdannet biolog. Vibeke vier mye av tiden sin til naturrestaurering og er en storbruker av norsk natur. Hun ser det som en viktig oppgave å formidle alt naturen kan by på.
– Vi har restaurert mer enn 80 myrer i perioden 2016 til 2020, forteller Vibeke. I mange av tilfellene ser vi at vannstanden i myra kommer opp til sitt naturlige nivå veldig kjapt etter restaurering. Restaurering av myr er viktig fordi myra lagrer karbon, renser vann og er levested for mange arter. I tillegg vil våte myrarealer i terrenget kunne fungere som hinder for branner. I et stadig mer ustabilt klima må vi nemlig regne med flere branner i naturen, og fungerende våtmarker kan bli svært viktige framover. Å restaurere myr og våtmark er derfor både et klimatiltak og et klimatilpasningstiltak. Miljødirektoratet leder arbeidet med restaurering av våtmark. Statsforvalteren er ansvarlig for tiltakene i samarbeid med Statens naturoppsyn. Godt samarbeid med entreprenører, og i noen tilfeller kommuner, er også avgjørende for vellykket restaurering. Direktoratet har dessuten inngått avtale med Statskog SF om restaurering på deres grunn. Slikt samarbeid er en viktig suksessfaktor, sammen med politisk vilje og et tilstrekkelig budsjett.
Ansvar for vannforvaltningen i Norge er fragmentert, hvordan skal vi få til gode løsninger på en effektiv måte?
– Det jobbes med en nasjonal, strategisk plan for restaurering av vassdrag for perioden 2021 til 2030, forteller Anders. Intensjonen bak en strategisk plan er at ulike sektorer skal samarbeide om å prioritere tiltak, slik at innsatsen samlet sett blir bedre enn den hadde blitt om alle hadde jobbet med dette hver for seg. Samarbeid på tvers av sektorene er svært viktig for et godt og kostnadseffektivt resultat, legger Anders til. På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet skal det utarbeides en tverrsektoriell strategi for helhetlig planlegging og samkjøring av tilskudd. Brobygging mellom sektorene er noe vi legger stor vekt på å få til. Ofte er det fremdrift folk etterspør og som det er mest fokus på, vi må ikke la dét stå i veien for å lykkes med et godt samarbeid og høy kvalitet på løsninger.
Har dere tips til hva vi kan gjøre for å bidra, vi som ikke jobber med dette til daglig?
– Norge har endelig fått lagt inn en del gode norske eksempler i den europeiske databasen RiverWiki, forteller Anders. Det er svært positivt om flere restaureringsprosjekter registreres i denne databasen, det gir økt mulighet for læring på tvers både i Norge og Europa. I tillegg er det i gang et prosjekt for å oversette den Europeiske Barrier Tracker-appen, en app der innbyggere kan bidra til registrering av fiskevandringshindere i vassdrag.
– Det er ikke så lett å få gjort mye alene, sier Vibeke, men om du melder deg inn en frivillig organisasjon eller en venneforening, et jakt- og fiskelag eller et elveforum, for eksempel, har du mulighet til å engasjere deg sammen med andre og oppnå mer gjennomslagskraft.
Oslo kommune holdt i samarbeid med Tekna et webinar i januar i år om gjenåpning av elver og bekker som bidrag til bedre klimatilpasning og økt biologisk mangfold. Opptak av webinaret finner du her.
For i natt Når snøen laver ned Lager vi engler Og vi er i himmelen
Når Dum Dum Boys synger disse strofene, høres det bare koselig ut. Himmelsk korrekturlakk, sang Anne Grethe Preus. Men hun var inne på det; «takk for den unyttige snø, til bry og til besvær.» Vi er mange som gleder oss over snø, men i byene kan snøen virkelig være til både bry og besvær. Den er i veien, bokstavelig talt. Og folk skal fram. Biler skal fram, sykler skal fram – vintersykling er i vinden som aldri før. Og skal vi komme oss fram på en trygg måte, må snøen vekk. Veiene brøytes, men hvor skal vi gjøre av snøen? I hovedstaden må minst 500 000 m3 brøytesnø håndteres i løpet av en snørik vinter. I Trondheim er behovet på ca. 70 000 m3 pr. år. Det er kamp om arealene i byen, det er ikke plass til all snøen. Noen små lommer av areal finnes her og der, med plass til en liten haug med snø. Men det er ikke nok.
I Oslo håndteres betydelige mengder brøytesnø av lekteren Terje – et flytende anlegg for smelting og rensing av snø innerst i Oslofjorden. Denne vinteren, sesongen 2020/2021, har Terje hittil håndtert ca. 400 m3. Vinteren 2018/2019 tok lekteren hånd om så mye som 185 000 m3. Det er mye snø! Men Terje klarer ikke jobbe så fort, og har problemer med å ta unna for de største toppene, når snøen virkelig laver ned. I tillegg til Terje har Oslo kommune et deponi på Åsland.
Forurenset brøytesnø i en gate i Oslo vinteren 2021. Foto: Marit Carlsen
Dagens kapasitet for deponering og smelting er ikke tilstrekkelig. Snøhauger langs veiene reduserer trafikksikkerheten, og transport av snø lange strekninger medfører utslipp og slitasje på veiene, noe man selvsagt ønsker å unngå. Dessuten er denne snøen langt fra ren. Brøytesnø er forurenset. Forurensningen består blant annet av salt, mikroplast fra dekkslitasje og veimerking, sand, diverse andre partikler, søppel og miljøgifter.
Oslo og Trondheim er to av landets byer som ønsker å finne en miljøvennlig måte å håndtere brøytesnøen sin på. De to kommunene har derfor gått sammen om et stort snøhåndteringsprosjekt. Sammen har de søkt Forskningsrådet om midler, og mottatt støtte på 10 millioner kroner.
Isak Solomon er prosjektleder og klima- og miljøkoordinator i Bymiljøetaten i Oslo kommune, Avdeling for vei og gate. Isak har tidligere jobbet med sykkelprosjekter i Oslo. Foto: privat
– Prosjektet ønsker å finne nye bærekraftige, miljøvennlige måter å håndtere brøytesnø på, altså den snøen som fjernes fra veier og gater. Biltrafikk og annen aktivitet knyttet til veier fører med seg forurensning, som havner i snøen om vinteren. På grunn av trafikksikkerhet og fremkommelighet, må snøen fjernes fra veiarealer. Krav til barveistandard har økt de senere årene, både veier for biler, sykkel og gange. Problemet vårt er: hvor skal vi gjøre av all snøen? Vi har stor mangel på arealer i byen, vi har ikke nok plass til snøen.I tillegg til Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune gjøres dette prosjektet i samarbeid med Innovative anskaffelser, som er et nasjonalt program for leverandørutvikling.
Vi ønsker å se på snø som en ressurs
Isak Solomon, prosjektleder for SMELT i Oslo kommune
Hva gjør Oslo kommune med brøytesnø i dag?
– Vi har et snødeponi på Åsland, utenfor byen, hvor vi kan deponere en del snø, men kapasiteten er lavere enn behovet. Vi har også lekteren Terje, hvor snø smeltes og renses. Vi kan ikke dumpe snøen rett i fjorden, på grunn av forurensningen. Lekteren fungerer fint og renser tilfredsstillende, men den har begrenset timekapasitet og har ikke mulighet til å ta unna de store toppene.Vi har dermed behov for å se på ytterligere løsninger for å håndtere brøytesnø. Vi har gjennomført studier som viser at det finnes gode løsninger i dag, men de fyller ikke alle behovene våre, så vi ønsker å tenke nytt og invitere innovatører i markedet til å foreslå nye, gode løsninger. Vi ønsker å se på snø som en ressurs og undersøke det sirkulærøkonomiske aspektet, hvordan vi kan gjenbruke elementer i snøen.
Deponering av brøytesnø. Foto: Isak Solomon, Oslo kommune.
Kan du si noe om veien videre for prosjektet, Isak?
– Oslo og Trondheim kommuner og Trøndelag fylkeskommune vil levere behov inn til prosjektet, og så inviteres markedet til å komme med forslag til løsninger. Våren 2021 vil det bli gjennomført flere workshops og møter. Høsten 2021 vil det bli utlyst en konkurranse med en tilbudsfrist i fjerde kvartal samme år. Forprosjektet er allerede gjennomført. I tida framover vil vi legge stor vekt på kommunikasjon med diverse aktører og interessenter. Vi har blant annet dialog med kommuner i Sverige, som deltar i en internasjonal interessentgruppe. Vi har et fire års langt løp foran oss, og skal komme i mål i løpet av 2025.
Hvis noen av vannforeningens medlemmer er engasjert i dette, hvordan kan de bidra?
– Er folk interessert i dette temaet, ta gjerne kontakt! Vi ønsker innspill og ideer velkommen!
Har du spørsmål eller innspill til prosjektet? Ta kontakt! Kontaktinformasjon og informasjon om prosjektet finner du på prosjektets hjemmeside.
