Lurvete i Oslofjorden, eutrofi er problemet – ny kartlegging av viktige naturtyper

Ny kartlegging av viktige naturtyper i Oslofjorden viser at eutrofi fortsatt er et stort problem for livet i fjorden ved hovedstaden.

Kartleggingen, som er gjort av NIVA på oppdrag fra Miljødirektoratet, viser at sukkertareskogen er i ferd med å forsvinne. Da blir også oppvekst- og leveområder til flere arter borte. Kysttorsken er en av artene som sliter.

Ålegrasenga, som også er viktig hjem for mange marine arter, samtidig som den lagrer karbon og beskytter mot erosjon, står i fare. Kartleggingen viser at over 60 prosent av ålegrasengene er mer overgrodd og tildekket av lurv (trådalger) nå enn for ti år siden. Resultatene stemmer overens med globale trender for ålegrasenger med redusert utbredelse og dårligere tilstand på grunn av økt forekomst av trådalger som resultat av overgjødsling og overfiske.

Overgjødsling (eutrofi), innebærer økte tilførsler av fosfor, nitrogen og partikler fra jordbruksavrenning og avløpsvann,

Bildet over viser friskt ålegras til venstre og ålegraseng tildekket av lurv til høyre. Foto: Eli Rinde, Niva, hentet fra miljodirektoratet.no.

Du kan lære mer om gjengroingen av Oslofjorden på Miljødirektoratets nettsider.

Du kan laste ned rapporten fra kartleggingen hos NIVA.


Undersøkelse av fiskebestander i tre vassdrag i Degernesfjella – studentrapport fra feltarbeid

Garnfangst – Holmetjern, Søndre og Nordre Væhletjern, Degernesfjella. Foto: Kristin Sandbo

Antall garn som ble satt i hver av tjerna korrelerer med størrelsen av vanna. Siste dag ble de resterende garna fra begge vannene rensket og fangsten ble lagt i merkede poser og fryst ned til videre undersøkelse på lab.

Masterstudent Kristin Sandbo

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Kristin Sandbo, som mottok stipend i 2020:

Hovedfokuset i oppgaven er å undersøke artsdiversiteten og populasjonsstrukturen i de tre innsjøene, og hvordan de ulike populasjonene er påvirket av vannkvaliteten, særlig teste ut om lav pH medfører dårligere rekrutterings- og vekstforhold enn vann med relativt god pH (6,5 – 9).

Det første som skulle gjøres var å lage dybdekart for hvert av de tre vannene. Dette ble gjort i august. Dybdekartet ble laget med ekkolodd, koblet til en sonar, ved bruk av kano samlet jeg mest mulig dybdedata, og prøvde å dekke hele innsjøen. All dataen ble lagret på minnebrikke i sonaren. Programvaren Reefmaster 2.0 ble brukt til å lage kartene.

Innsamling av data ved hjelp av kano. Foto: Kristin Sandbo.

Artsdiversiteten av fisk i innsjøene ble undersøkt med randomisert prøvefiske med Nordisk oversiktsgarn ihht CEN-standard 14757, med maskevidde 5 mm til 55 mm. Prøvefiske ble gjort fra 1-3 oktober, med total garninnsats på tre dager. Første dag ble det satt ett flytegarn og ti merkede bunngarn i Holmetjern. Dagen etter ble garna rensket og fangsten ble lagt i merkede poser for hvert av garna, fisken ble så fryst ned. Videre ble det satt seks bunngarn i
Søndre Væhletjern og fire bunngarn i Nordre Væhletjern. Disse var også merket og satt randomisert. Antall garn som ble satt i hver av tjerna korrelerer med størrelsen av vanna. Siste dag ble de resterende garna fra begge vannene rensket og fangsten ble lagt i merkede poser og fryst ned til videre undersøkelse på lab.

Alle fisker ble veid og lengde målt (standardlengde) til nærmeste millimeter, og kjønnsbestemt ved å se på gonadeutvikling. Aldersbestemmelse ble utført med gjellelokk, vingebein, samt otolitter som støttestruktur hos abbor, og gjedde. Beinstrukturene (unntak otolitter) ble kokt i noen sekunder, renset og tørket. Tilbakeberegning av vekst ble utført ved bruk av gjellelokk (abbor, mort) og vingebein hos gjedde.

pH-målinger av de tre vannene ble gjort ved bruk av et pH-meter. pH-målingene ble tatt minst to ganger i måneden for å få med variasjonene i pH. I november ble det satt ut pH-loggere i de tre tjerna. I Holmetjern, som er det største og dypeste tjernet, ble det plassert tre loggere på dybde 1,2 m og 3 m. I Væhletjerna ble det plassert en logger i hvert av vanna på dybde 1 m. Loggerne måler pH og temperatur hvert 30. minutt. Dermed får en en bedre oversikt over pH-variasjonene over tid.

Merking av fangst. Foto: Kristin Sandbo.

Prøver fra alle tre tjerna blir tatt på samme dag. Den første runden vannprøver ble tatt i en tørr periode, 18. januar. Den andre runden med vannprøver ble tatt i en varmere periode, med snøsmelting 21. jan. Vannprøvene blir sendt til Vestfold lab hvor de analyserte følgende variabler: pH, Konduktivitet, Turbiditet, Alkalitet total, Fargetall filtrert, Kalsium, Magnesium, Natrium, Kalium, Totalt organisk karbon, Klorid, Nitrat, Sulfat, Totalfosfor, Totalnitrogen, ANC *Beregnet, Labilt aluminium (LAl) *Beregnet, Reaktivt aluminium (RAl), Ikke-labilt Al (ILAl).


Bruk av PIT-merking for å undersøke vandringsdynamikk og livshistorietrekk – studentrapport fra feltarbeid

Gjenfangst av merket ørret i Brokskitbekken, Verdal. Foto: Thomas Ustvett

For å se på forflytning innad i bekkene brukte jeg en bærbar PIT-skannerantenne en gang i juli, og en gang i januar. Ved fysiske gjenfangster etter elektrofiske kan vi også se hvor mye fiskene har vokst siden de ble merket eller forrige gjenfangst.

Masterstudent Thomas Ustvett

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Thomas Ustvett, som mottok stipend i 2020:

En rekke bekker produserer langt mindre sjøørret enn de tidligere gjorde pga. menneskelige inngrep. Dette er også tilfelle for de om lag 40 sjøørretbekkene i jordbrukskommunen Verdal i Trøndelag. Siden 2015 har det derfor pågått et krafttak for sjøørreten i Verdal der NMBU har samarbeidet med lokale forvaltningsaktører i håp om å forbedre situasjonen. Så langt er syv masteroppgaver ved NMBU levert, og i mai kommer nr. åtte og ni.

Elektrofiske i Bjørkbekken. Foto: Stian Stensland

I min masteroppgave ser jeg på ung sjøørrets vandringsdynamikk og overlevelse i seks studiebekker til Verdalselva. Jeg bruker en merke-gjengfangstmetode med Passive Integrated Transponders, såkalte PIT-merker. Fisken fanges ved elektrofiske over tre runder, og deretter målt. Fisken bedøves i en bøtte med vann og benzokain. PIT merket plasseres i bukhulen etter et lite skalpellsnitt. Totalt har 798 ørreter og 1 laks med gaffellengder (målt fra snute til gaffelkløft i halefinne) opptil 187 mm blitt merket, med en gjennomsnittlig gaffelmerkelengde på 87 mm.

Merkeklar ørret på 85 mm med det minste PIT-merket. Foto: Thomas Ustvett

De stasjonære PIT-merkeleserne i bekkeutløpene loggfører automatisk fiskens unike ID-nummer og passeringstidspunkt. For å se på forflytning innad i bekkene brukte jeg en bærbar PIT-skannerantenne en gang i juli, og en gang i januar. Ved fysiske gjenfangster etter elektrofiske kan vi også se hvor mye fiskene har vokst siden de ble merket eller forrige gjenfangst. Da resultatene ikke er klare, vil jeg avslutte med et eksempel: Den 31.08.20 ble en ørret på 107 mm merket like ved utløpet av Brokskitbekken. Denne ble gjenfanget 05.10.20 med en lengde på 110 mm, etter å ha vandret i overkant av 600 meter til Brokskitbekkens nyrestaurerte område – ferdigstilt i mai 2020. Forhåpentligvis kan PIT-merkestudiet gi oss et nyttig innblikk i sjøørretens bruk av disse «alle bekker små».

Med dette takker jeg Norsk vannforening så mye for bidraget til master-prosjektet mitt!

Mvh. Thomas Ustvett, masterstudent i naturforvaltning ved NMBU.

NMBUs og mitt arbeide i Verdalsbekkene kan følges i Facebookgruppene:
https://www.facebook.com/groups/1483179405319140
https://www.facebook.com/groups/1726840860961778


Evaluering av restaureringstiltak i sjøørretbekker i Verdal – studentrapport fra feltarbeid

Habitatklartlegging i Valbekken. Foto: Stian Stensland

Alle resultater fra undersøkelsen er ennå ikke klare, men blant annet kan man se at ungfisk (1+) og gytefisk raskt har tatt i bruk åpnede bekkestrekninger.

Masterstudent Emilie Pedersen

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Emilie Pedersen, som mottok stipend i 2020:

Bekkelukkinger og endring av bekkeløp, samt forurensning fra landbruk og kloakk fører til at sjøørretbekker produserer færre ungfisk enn tidligere (Anon, 2019). Dette gjelder også i Verdalsvassdraget der tilgjengelig habitat og opprinnelig sjøørretproduksjon er redusert med henholdsvis 36% og 80 % (Hol et al., 2019).

Bekkeåpninger, fjerning av vandringsbarrierer, restaurering av bekkebunn og kloakksanering er noen av tiltakene som er iverksatt i Verdalsbekkene etter 2015. Undersøkelser fra 2018 konkluderer imidlertid med at det var for tidlig å se noen vesentlig effekt på ungfisk av sjøørret (Richenberg, 2019). Min masteroppgave fortsetter derfor med evaluering av tiltak og ser på effekten på yngeltetthet i gamle og nye tiltaksbekker.

Undersøkelser av ungfisktetthet og kartlegging av habitat ble utført i månedsskiftet august/september 2020 i 13 bekker. Det var 2-8 prøvestasjoner (ca. 100 m2 bekk) per bekk på både oversiden og nedsiden av tiltakene. Stasjonene ble elektrofisket tre ganger med 30 minutter mellom hvert overfiske, og fanget fisk ble målt og talt. I hver studiestasjon ble 10 ulike miljøvariabler kartlagt langs fem tverrtransekter. Disse var: bredde, dybde, vannhastighet, bunnsubstrat, mose- og algedekke, antall hulrom, samt vegetasjon over vannspeil, bekkekant og i flomsonen. Stasjonens lengde, mengde død ved og antall kulper ble også registrert.

Lengdemåling av ørretyngel. Foto: Emilie Pedersen

Alle resultater fra undersøkelsen er ennå ikke klare, men blant annet kan man se at ungfisk (1+) og gytefisk raskt har tatt i bruk åpnede bekkestrekninger. I Valbekken har for eksempel tettheten av ungfisk har økt fra 0 i 2017 til 297 fisk/100m2 etter at det i 2019 ble laget terskler i en problematisk kulvert. Bekken ligger nå godt over grensen for hva som tilsvarer god økologisk tilstand (>52 fisk/100m2). Resultatene fra oppgaven vil inngå i en viktig langtidsovervåkning av tiltakene, og vil kunne gi verdifull kunnskap til forvaltningen som skal iverksette bekketiltak i Verdal eller liknende systemer.

Takk til Norsk vannforening for støtte til masteroppgaven min!

Med vennlig hilsen
Emilie Pedersen, masterstudent i naturforvaltning ved NMBU

KILDER:
Anon. (2019). Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Hol, E., Stensland, S., Haugen, T. & Bergan, M. (2019). Metode for beregning av tapt ungfiskproduksjon, og økologisk tilstandsklassifisering av sjøørretbekker i henhold til vannforskriften VANN (03).

Richenberg, H. M. (2019). Evaluering av fysiske tiltak og miljøeffekter på yngeltetthet hos sjøørret (Salmo trutta) i Verdalsvassdragets sidebekker Ås: Norges Miljø- og Naturvitenskapelige Universitet (NMBU).


Oslofjorden trenger hjelp!

Nå har fjorden endelig fått en helhetlig plan.

Oslofjorden sliter – tilstanden er svært alvorlig. Store deler av fjorden har dårlig kjemisk tilstand og moderat økologisk tilstand. Torskebestanden er på et historisk lavt nivå, store mengder ærfugl dør. Oksygennivået i bunnvannet er mange steder så lavt at alt liv dør ut. Fisk og skalldyr fra deler av fjorden inneholder så mye miljøgifter at den ikke bør spises. Marin forsøpling og mikroplast ødelegger for dyrelivet. Oslofjorden trenger hjelp! Og nå har den endelig fått sin egen tiltaksplan.  30. mars i år lanserte Klima- og miljødepartementet «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv«

På pressekonferansen la statsråd Sveinung Rotevatn fram Oslofjordplanen. Det handler om en svært artsrik fjord med tre nasjonalparker, verdens største innaskjærs korallrev, hvor det drives mye friluftsliv, og det ligger til rette for flotte naturopplevelser. Oslofjorden er nærturdestinasjon for ca. 1,6 millioner nordmenn. Fjorden har mange verdier, interesser og bruksområder, men også en lang rekke påvirkninger, noe som krever en helhetlig plan for bærekraftig bruk av fjorden.

I statsrådens forord til planen kan vi lese:
«No er miljøet i Oslofjorden trua. Torskebestanden er på eit historisk lågt nivå. Ærfugl døyr. Tareskogen og ålegrasengene blir mindre. Miljøgifter gjer at vi ikkje bør ete fisk og skaldyr frå delar av fjorden. Marin forsøpling og mikroplast er eit alvorleg miljøproblem. Samtidig forsterkar klimaendringane den negative utviklinga.»

«Dette er fyrste gong tiltak frå ulike sektorar blir sett i samanheng i ei slik breidde; frå arealpolitikk, avrenning i landbruket, kommunalt avløp og nedkjemping av framande artar til kulturmiljø og lokale klimatiltak. Samordna innsats på tvers av sektorar er naudsynt for å nå Stortingets mål. «

Oslofjorden er en viktig arena for rekreasjon og friluftsliv. Den er nærturdestinasjon for om lag 1,6 millioner nordmenn (foto: Marit Carlsen).

Hensikten med den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden er å oppnå god miljøtilstand, restaurering av viktige naturverdier, å fremme et aktivt friluftsliv og samtidig ivareta naturmangfoldet. For å nå disse målene, må en rekke tiltak gjennomføres. Planen for Oslofjorden peker på følgende innsatsområder innen forurensing:

  • Redusere utslipp av organisk materiale og næringssalter fra kommunalt avløp og avløp i spredt bebyggelse
  • Redusere avrenning av næringssalter og jordpartikler fra jordbruksarealer
  • Redusere tilførsler av miljøgifter og marin forsøpling og mikroplast

Oslofjordplanen inneholder i alt 63 tiltak, som er fordelt på ulike innsatsområder. 13 av tiltakene er ikke direkte oppfølging av eksisterende planer eller annet pågående arbeid, og anses derfor som nye tiltak. For de resterende tiltakene eksisterer det allerede virkemidler for gjennomføring; eksempelvis planverktøy som regionale vannforvaltningsplaner og kommuneplaner, samt lovverk, som plan- og bygningsloven og forurensningsloven, med mer.

Avløp og overvann

Planens innsatsområde 1 er å redusere utslipp fra avløpsvann. Planen peker på behov for strengere håndheving av eksisterende regelverk for utslipp av avløpsvann, spesielt utslipp av urenset avløpsvann på grunn av lekkasjer fra avløpsnettet/overløp og manglende rensekapasitet på renseanleggene. Avrenning fra tette flater, og da særlig fra veiarealer, er også en betydelig utfordring for fjordens indre del. Veiavrenningen fører tungmetaller, oljekomponenter og mikroplast ut i fjorden. Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) og kommunene har allerede virkemidler for tiltak innenfor dette innsatsområdet, bortsett fra håndtering av overvann. Virkemidlene som ble foreslått av Overvannsutvalget i NOU 2015:16 er kun delvis implementert. Ett av tiltakene i planen, for å redusere forurensning fra overvann, er å etablere rutiner for tømming av sandfang i gater og veier for å opprettholde sandfangenes renseeffekt.

Bunnefjorden ved Hvervenbukta, et område der oksygennivået til tider er svært dårlige (foto: Marit Carlsen).

Planen diskuterer også utslipp av kloakk fra skip og båter, og peker på at det bør vurderes å få på plass en nasjonal forskrift med forbud om tømming av septik fra fritidsbåter Dette kan ha stor effekt i de indre delene av fjorden.

Jordbruksavrenning

Planens innsatsområde 2 er å redusere avrenningen fra jordbruket. Noe av det som påpekes i planen er at dagens krav til kantvegetasjon må følges opp tettere, og at det må jobbes videre med å unngå høstpløying. Den planlagte endringen av gjødselvareforskriften pekes på som viktig virkemiddel for å redusere utslipp til både vann og luft. Forslag til revidert forskrift skal ifølge planen sendes på høring snarlig.

Bruk av regionale forskrifter for å redusere tilførsler av partikler og næringsstoffer, slik Landbruks- og matdepartementet nylig har åpnet for gjennom delegasjon til statsforvalteren, vil gi regional forvaltning bedre mulighet til å iverksette regelverk som kan redusere avrenningen til sårbare vassdrag og til Oslofjorden.

Helhetlig forvaltning

Den helhetlige tiltaksplanen for Oslofjorden slår fast at dersom målene skal nås, må det jobbes godt med forvaltningen av både land- og sjøarealene, og det er nødvendig med tverrgående tiltak. Plan- og bygningsloven pekes på som den aller viktigste verktøykassen, og kommuneplanenes arealdel som et svært viktig virkemiddel. Planen foreslår å formalisere et samarbeid mellom berørte regioner gjennom en felles interregional plan for Oslofjorden, samt etablere Oslofjordrådet, som skal ledes av klima- og miljøministeren, og ellers bestå av berørte ordførere og fylkesordførere. Planen foreslår også å opprette et naturinformasjonssenter for å styrke arbeidet med veiledning av brukere og kommuner langs Oslofjorden.


Vannprisen 2021 tildeles Simon Haraldsen

Vinner av Vannprisen 2021 er kåret. Prisen går til Simon Haraldsen, som gjennom sitt lange yrkesliv har gjort en spesiell innsats for å bedre tilstanden i eutrofe vassdrag og for sjøområder, spesielt indre Oslofjord. Prisen vil bli delt ut i forbindelse med Vannprisseminaret senere i år. Vi gratulerer!

Simon Haraldsen gikk av med pensjon fra Fylkesmannen i Oslo og Viken våren 2020. Han er utdannet sivilingeniør bygg med spesialisering innen VA-teknikk fra NTNU og har arbeidet med ulike problemstillinger innen avløpsfeltet i over 40 år. I løpet av sin yrkeskarriere har han vært ansatt i Oslo kommune Vann og avløpsetaten, konsulentbransjen, Statens Forurensningstilsyn (SFT) og hos Fylkesmannen (nå Stasforvalteren) i Oslo og Akershus, hvor han var ansatt sammenhengende i 25 år.

Vannprisen er en anerkjennelse for spesiell innsats innen vannrelaterte fagområder. Prisen gis til enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner, og skal gis for innsats av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter. Vannprisen er innstiftet av Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) i samarbeid med Norsk vannforening. Den ble utdelt første gang i 1988, og blir i år delt ut for 32. gang.

Fra juryens begrunnelse:

«Simon Haraldsen har gjennom sitt lange yrkesliv gjort en spesiell innsats av både faglig, organisasjonsmessig og administrativ karakter for bedring av tilstanden i våre eutrofe vassdrag og for sjøområder, spesielt indre Oslofjord. Simon har vært en meget viktig ressurs- og foregangsperson på flere områder for å forbedre arbeidet med avløp og vannmiljø både nasjonalt, regionalt og kommunalt: da Simon i 1995 begynte i miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, gikk han raskt i gang med å veilede og motivere kommunene til å utarbeide hovedplaner for avløp og forankre avløpsarbeidet i kommunenes plansystem, for derved å bringe avløpsspørsmålene opp til politisk diskusjon og behandling.

Simon beskrives som en svært god og tydelig formidler med stor faglig tyngde.  Han har lagt stor vekt på å dele kunnskapen sin, både internt hos Fylkesmannen og spesielt ut mot kommunene. Dialog og kunnskapsdeling har alltid vært viktig for Simon Haraldsen. Han har prioritert å skape forståelse utad, og har både ledet fagtreff og seminarer samt vært en ettertraktet foredragsholder. I tillegg har han utarbeidet flere veiledninger og informasjonsskriv knyttet til forvaltning av avløp og vannmiljø. Simon var også i en årrekke tillitsvalgt i Norsk vannforening.«

– «Vi gratulerer Simon, som er en tydelig og svært kompetent bidragsyter som vannbransjen har hatt gleden av å samarbeide med i mange år», sier Bård Alsaker fra RIFs ekspertgruppe for Vann- og miljøteknikk.

– «Simon er en svært dyktig fagperson med unik formidlingsevne. Hans bidrag og engasjement i bransjen har betydd mye, spesielt for kommunene. Vi gratulerer så mye til prisvinneren!», sier Elisabeth Elgsæter, styreleder i Norsk vannforening.

Vannprisseminar

Det planlegges et seminar i forbindelse med utdeling av Vannprisen, med temaer som prisvinneren har jobbet med i løpet av sin karriere. Vi ønsker å arrangere et fysisk seminar i forbindelse med overrekkelsen av prisen, og må se an smittesituasjonen før vi kan bestemme en endelig dato. Så snart det er mulig, vil vi publisere dato og program for arrangementet her på vannforeningens nettsider.


Naturen må repareres!

FNs tiår for naturrestaurering er i gang.

Klimaet er i endring, arter dør ut, arealer bygges ned. Vi vet at vi ikke behandler jorda på en bærekraftig måte. Alt liv her på jordkloden er avhengig av natur, og den er nå i stor grad ødelagt. Vi er nødt til å reparere naturen i tillegg til å verne det vi har igjen.

Anders Iversen, fagdirektør i Miljødirektoratet

Vi mennesker er i ferd med å ødelegge hjemmet vårt. Vi tømmer jorda for ressurser, produserer mer enn vi trenger, generer tonnevis av søppel, lar legemidler og plast ende opp i vassdragene og til slutt ut i havet. Vi bygger ned natur, drenerer myrer, slipper ut klimagasser til atmosfæren, og så videre. Lista er lang. Rovdriften på hjemmet vårt er drevet såpass langt at det nå kreves både opprydding og reparering.

Med de ødeleggelsene og den slitasjen vi ser i dag, er det ikke tilstrekkelig å kun bevare den naturen vi har igjen, vi må også reparere det vi har ødelagt – tilbakeføre og restaurere natur. For å rette oppmerksomhet mot denne problemstillingen, har FN utpekt perioden 2021 – 2030 til tiåret for restaurering av natur.

FNs medlemsland gikk i 2015 sammen om å definere 17 bærekraftsmål. Hensikten var å stoppe klimaendringer og bekjempe fattigdom og ulikheter på kloden vår. Restaurering av vassdragsnatur og våtmark omfattes av bærekraftsmål 6; sikre bærekraftig vannforvaltning og tilgang til vann og gode sanitærforhold, 13; Handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem, samt 15; Beskytte, gjenopprette og fremme bærekraftig bruk av økosystemer, samt stanse tap av artsmangfold.  Og fordi det som skjer i vassdragene har sammenheng med tilstanden i havet, har restaurering også stor betydning for bærekraftsmål 14; Bevare og bruke havet og de marine ressursene på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.  Restaurering av vassdrag og våtmark er både klimatiltak (karbonbinding i myr) og klimatilpasningstiltak (naturlig tilbakeholdelse av vann), samtidig som det legger til rette for matevareproduksjon, biomangfold og vannforsyning.

FNs bærekraftsmål. Figur fra Utsira kommune.

Hvert av de ulike bærekraftsmålene har flere delmål. Eksempelvis delmål 6.6; verne og gjenopprette vannrelaterte økosystemer, inkludert fjell, skoger, våtmarker, elver, grunnvann og innsjøer. I Norge er det Miljødirektoratet som leder det statlige ansvaret for restaurering av vassdrag og våtmarker, i samarbeid med andre relevante direktorat. Vannforeningen har snakket med tre av direktoratets ansatte; Vibeke Husby, Andreas Lium og Anders Iversen, som alle jobber med restaurering, samt andre miljø- og vannfaglige temaer.

Kan dere si noe om bakgrunnen for at FN ønsker å rette fokuset på restaurering av natur det kommende tiåret?

Anders Iversen forteller:

Anders Iversen er fagdirektør i Miljødirektoratet og har siden 2007 ledet direktoratsgruppen for vannforskriften, og samordner Norges deltakelse i det europeiske arbeidet med vanndirektivet. Anders er utdannet biolog, med tilleggsutdanning i pedagogikk, internasjonal utvikling, miljøstyring og strategisk ledelse.

Klimaet er i endring, arter dør ut, arealer bygges ned. Vi vet at vi ikke behandler jorda på en bærekraftig måte. Alt liv her på jordkloden er avhengig av natur, og den er nå i stor grad ødelagt. Vi er nødt til å reparere naturen i tillegg til å verne det vi har igjen. Naturgodene må tilbake – det handler om klima og naturmangfold, rent vann, robusthet mot flom og tørke. Det er behov for å rette verdens oppmerksomhet mot dette, derfor har FN dedikert et helt tiår til å fokusere på restaurering av ødelagt natur, med tanke på å skape økt politisk engasjement og vilje, økte bevilgninger og flere konkrete tiltak.

FN skriver på sine nettsider om strategien bak restaureringstiåret at de ønsker å «empower a global movement«, altså legge til rette for og oppfordre til en global bevegelse. De 17 bærekraftsmålene er knyttet opp mot hverandre og drar i samme retning. FN ønsker at alle folk på kloden engasjerer seg i en helhetlig og overgripende endring. Hvordan skal vi få til det?

Ja, som forsker Ulrich Pulg så klokt sa det på restaureringsseminaret, fortsetter Anders; «I stedet for endimensjonale løsninger, må vi ha 17 tanker i hodet samtidig fra nå av, like mange som bærekraftsmålene». Dette har vi i Miljødirektoratet stor oppmerksomhet på – nettopp at samarbeid og koordinering på tvers av fagdisipliner er en suksessfaktor i dette arbeidet. Vi må bygge bro mellom ulike sektorer og myndigheter, og finne fram til løsninger som gir nytte på flere samfunnsområder samtidig.

Andreas Lium er rådgiver i vannseksjonen, Miljødirektoratet. Han arbeider primært med oppgaver knyttet til kalkingsvirksomheten, vassdragsrestaurering og tilskuddsordningen «Tilskudd til vannmiljøtiltak».  Andreas har sin faglige bakgrunn fra NMBU med en mastergrad i vassdragsrestaurering.

FN har nå rettet oppmerksomheten mot restaurering internasjonalt, men hvordan følger vi opp dette her hjemme? Har dere eksempler på gjennomførte eller planlagte prosjekter nasjonalt?

De siste årene har tilskuddsordningen til Miljødirektoratet blitt rettet mer og mer mot restaureringstiltak, forteller Andreas Lium. Dette gjøres for å stimulere til tiltak for restaurering av natur. Hvert år kan vannområder, kommuner, frivillige organisasjoner og andre søke økonomisk støtte til tiltak man ønsker å få gjennomført. Restaureringstiltak er de senere årene blitt høyt prioritert ved tildeling av midler.

Vi har mange gode eksempler på både gjennomførte og pågående prosjekter. Ta Gaula, for eksempel – her ser man mer og mer på helhetlige behov langs hele vassdraget, inkludert tilførselsbekker og påvirkning fra landbruket. Et urbant eksempel er Alnaelva i Oslo, som er belastet med forurensning fra en rekke kilder, blant annet avrenning fra gamle avfallsdeponier, lukkede elvestrekninger, lekkasje fra spillvannsledninger, avrenning fra veier, med mer. I 2020 ble en kunnskapssammenstilling og mulighetsstudie ferdigstilt. Rapporten ble utarbeidet av NIVA på bestilling fra Miljødirektoratet, og gir status for miljøtilstanden i vassdraget, en oversikt over ulike påvirkningsfaktorer, og den peker på mulige løsninger på både kort og lang sikt.


Alnaelva, Oslo. Foto: Marit Carlsen.
Ørret. Foto: Miljødirektoratet.

Norge har mange ulike typer myr, og flere av dem er oppført på rødlista for naturtyper. De siste åtte tiårene er landets myrareal redusert med om lag 30 prosent. Myrene er blitt drenert gjennom grøfting, de er blitt dyrket opp, det er plantet skog på dem, torv er blitt tatt ut og de er benyttet til utbygging. Den nasjonale planen for restaurering av våtmark for 2016 – 2020 er fulgt opp, planen er revidert for å gjelde fem nye år, og nye tiltak står for tur.

Regnåsen-Hisåsen naturreservat, Innlandet. Foto: Miljødirektoratet.
Rønnåsmyra_Innlandet. Foto: Miljødirektoratet.

Vibeke Husby leder arbeidet i Miljødirektoratet med restaurering av våtmark i Norge, og er utdannet biolog. Vibeke vier mye av tiden sin til naturrestaurering og er en storbruker av norsk natur. Hun ser det som en viktig oppgave å formidle alt naturen kan by på.

Vi har restaurert mer enn 80 myrer i perioden 2016 til 2020, forteller Vibeke. I mange av tilfellene ser vi at vannstanden i myra kommer opp til sitt naturlige nivå veldig kjapt etter restaurering. Restaurering av myr er viktig fordi myra lagrer karbon, renser vann og er levested for mange arter. I tillegg vil våte myrarealer i terrenget kunne fungere som hinder for branner. I et stadig mer ustabilt klima må vi nemlig regne med flere branner i naturen, og fungerende våtmarker kan bli svært viktige framover. Å restaurere myr og våtmark er derfor både et klimatiltak og et klimatilpasningstiltak. Miljødirektoratet leder arbeidet med restaurering av våtmark. Statsforvalteren er ansvarlig for tiltakene i samarbeid med Statens naturoppsyn. Godt samarbeid med entreprenører, og i noen tilfeller kommuner, er også avgjørende for vellykket restaurering. Direktoratet har dessuten inngått avtale med Statskog SF om restaurering på deres grunn. Slikt samarbeid er en viktig suksessfaktor, sammen med politisk vilje og et tilstrekkelig budsjett.

Ansvar for vannforvaltningen i Norge er fragmentert, hvordan skal vi få til gode løsninger på en effektiv måte?

Det jobbes med en nasjonal, strategisk plan for restaurering av vassdrag for perioden 2021 til 2030, forteller Anders. Intensjonen bak en strategisk plan er at ulike sektorer skal samarbeide om å prioritere tiltak, slik at innsatsen samlet sett blir bedre enn den hadde blitt om alle hadde jobbet med dette hver for seg. Samarbeid på tvers av sektorene er svært viktig for et godt og kostnadseffektivt resultat, legger Anders til. På oppdrag fra Klima- og miljødepartementet skal det utarbeides en tverrsektoriell strategi for helhetlig planlegging og samkjøring av tilskudd. Brobygging mellom sektorene er noe vi legger stor vekt på å få til. Ofte er det fremdrift folk etterspør og som det er mest fokus på, vi må ikke la dét stå i veien for å lykkes med et godt samarbeid og høy kvalitet på løsninger.

Har dere tips til hva vi kan gjøre for å bidra, vi som ikke jobber med dette til daglig?

Norge har endelig fått lagt inn en del gode norske eksempler i den europeiske databasen RiverWiki, forteller Anders.   Det er svært positivt om flere restaureringsprosjekter registreres i denne databasen, det gir økt mulighet for læring på tvers både i Norge og Europa. I tillegg er det i gang et prosjekt for å oversette den Europeiske Barrier Tracker- appen, en app der innbyggere kan bidra til registrering av fiskevandringshindere i vassdrag.

Det er ikke så lett å få gjort mye alene, sier Vibeke, men om du melder deg inn en frivillig organisasjon eller en venneforening, et jakt- og fiskelag eller et elveforum, for eksempel, har du mulighet til å engasjere deg sammen med andre og oppnå mer gjennomslagskraft.

Salangselva, Troms. Foto: Miljødirektoratet.

VIL DU LÆRE MER?

I januar i år arrangerte NINA og Miljødirektoratet en konferanse for å markere startskuddet på FNs tiår for restaurering av natur; Naturrestaureringskonferansen. Opptak av konferansen kan sees her (YouTube). Vi anbefaler spesielt å se innleggene til Andreas og Vibeke, henholdsvis «Restaurering av vassdrag i Norge» og «Vi restaurerte 80 myrer på fem år – hva skal til for å restaurere enda mer framover?«

Hvert år arrangerer vannforeningen et restaureringsseminar i samarbeid med Direktoratsgruppen for vannforvaltning. Opptak fra fjorårets seminar finner du her: Nasjonalt seminar om restaurering av vassdrag og våtmarker – Miljødirektoratet.

Lansering av norsk brukermanual for RiverWiki (YouTube)

Opptak fra webinar med presentasjon av rapporten med kunnskapssammenstilling og mulighetsstudie for Alnaelva.

Oslo kommune holdt i samarbeid med Tekna et webinar i januar i år om gjenåpning av elver og bekker som bidrag til bedre klimatilpasning og økt biologisk mangfold. Opptak av webinaret finner du her.

Restaurering av fiskens leveområder – webinar arrangert av NMBU mars 2021.

Sabimas YouTube-kanal inneholder mange fine informasjonsvideoer. Vi anbefaler blant annet å se
Restaurering av elvens og kantsonens økologiske funksjoner med Jonathan Coleman
Fysiske miljøtiltak i vassdrag: restaurering, habitattiltak og fiskepassasjer med Ulrich Pulg
samt spillelisten «Redd myra»

På Norges Jeger- og fiskerforbund sin YouTube-kanal finner du syv videoer om restaureringstiltak.

Marit Carlsen


SMELT! – et prosjekt for miljøvennlig snøhåndtering

Forsidefoto: Isak Solomon, Oslo kommune

For i natt
Når snøen laver ned
Lager vi engler
Og vi er i himmelen

Når Dum Dum Boys synger disse strofene, høres det bare koselig ut. Himmelsk korrekturlakk, sang Anne Grethe Preus. Men hun var inne på det; «takk for den unyttige snø, til bry og til besvær.» Vi er mange som gleder oss over snø, men i byene kan snøen virkelig være til både bry og besvær. Den er i veien, bokstavelig talt. Og folk skal fram. Biler skal fram, sykler skal fram – vintersykling er i vinden som aldri før. Og skal vi komme oss fram på en trygg måte, må snøen vekk. Veiene brøytes, men hvor skal vi gjøre av snøen? I hovedstaden må minst 500 000 m3 brøytesnø håndteres i løpet av en snørik vinter. I Trondheim er behovet på ca. 70 000 m3 pr. år. Det er kamp om arealene i byen, det er ikke plass til all snøen. Noen små lommer av areal finnes her og der, med plass til en liten haug med snø. Men det er ikke nok.

I Oslo håndteres betydelige mengder brøytesnø av lekteren Terje – et flytende anlegg for smelting og rensing av snø innerst i Oslofjorden. Denne vinteren, sesongen 2020/2021, har Terje hittil håndtert ca. 400 m3. Vinteren 2018/2019 tok lekteren hånd om så mye som 185 000 m3. Det er mye snø! Men Terje klarer ikke jobbe så fort, og har problemer med å ta unna for de største toppene, når snøen virkelig laver ned. I tillegg til Terje har Oslo kommune et deponi på Åsland.

Forurenset brøytesnø i en gate i Oslo vinteren 2021. Foto: Marit Carlsen

Dagens kapasitet for deponering og smelting er ikke tilstrekkelig. Snøhauger langs veiene reduserer trafikksikkerheten, og transport av snø lange strekninger medfører utslipp og slitasje på veiene, noe man selvsagt ønsker å unngå. Dessuten er denne snøen langt fra ren. Brøytesnø er forurenset. Forurensningen består blant annet av salt, mikroplast fra dekkslitasje og veimerking, sand, diverse andre partikler, søppel og miljøgifter.

Overvann fra veier er den største kilden til forurensninger av miljøgifter til byvassdrag, og slitasjepartikler fra bildekk er den største enkeltkilden til mikroplast i Norge. Problemstillingen er tidligere belyst i artikler i VANN, blant annet av Simon Haraldsen; Forurensingsmyndighetenes oppfølging av forurenset veivann (2/2017) og Elisabeth Rødland; Ecotoxic potential of road-associated microplastic particles (RAMP) (3/2019).

Oslo og Trondheim er to av landets byer som ønsker å finne en miljøvennlig måte å håndtere brøytesnøen sin på. De to kommunene har derfor gått sammen om et stort snøhåndteringsprosjekt. Sammen har de søkt Forskningsrådet om midler, og mottatt støtte på 10 millioner kroner.

Isak Solomon er prosjektleder og klima- og miljøkoordinator i Bymiljøetaten i Oslo kommune, Avdeling for vei og gate. Isak har tidligere jobbet med sykkelprosjekter i Oslo. Foto: privat

Prosjektet har de kalt SMELT- Snøbehandling utført Miljøvennlig med Energinøytraliserende Lagring og Teknologi. Vi har tatt en prat med prosjektleder i Oslo kommune, Isak Solomon.

Hva går prosjektet SMELT ut på?

Prosjektet ønsker å finne nye bærekraftige, miljøvennlige måter å håndtere brøytesnø på, altså den snøen som fjernes fra veier og gater. Biltrafikk og annen aktivitet knyttet til veier fører med seg forurensning, som havner i snøen om vinteren. På grunn av trafikksikkerhet og fremkommelighet, må snøen fjernes fra veiarealer. Krav til barveistandard har økt de senere årene, både veier for biler, sykkel og gange. Problemet vårt er: hvor skal vi gjøre av all snøen? Vi har stor mangel på arealer i byen, vi har ikke nok plass til snøen. I tillegg til Trondheim kommune og Trøndelag fylkeskommune gjøres dette prosjektet i samarbeid med Innovative anskaffelser, som er et nasjonalt program for leverandørutvikling.

Vi ønsker å se på snø som en ressurs

Isak Solomon, prosjektleder for SMELT i Oslo kommune

Hva gjør Oslo kommune med brøytesnø i dag?

Vi har et snødeponi på Åsland, utenfor byen, hvor vi kan deponere en del snø, men kapasiteten er lavere enn behovet. Vi har også lekteren Terje, hvor snø smeltes og renses. Vi kan ikke dumpe snøen rett i fjorden, på grunn av forurensningen. Lekteren fungerer fint og renser tilfredsstillende, men den har begrenset timekapasitet og har ikke mulighet til å ta unna de store toppene. Vi har dermed behov for å se på ytterligere løsninger for å håndtere brøytesnø. Vi har gjennomført studier som viser at det finnes gode løsninger i dag, men de fyller ikke alle behovene våre, så vi ønsker å tenke nytt og invitere innovatører i markedet til å foreslå nye, gode løsninger. Vi ønsker å se på snø som en ressurs og undersøke det sirkulærøkonomiske aspektet, hvordan vi kan gjenbruke elementer i snøen.

Deponering av brøytesnø. Foto: Isak Solomon, Oslo kommune.

Kan du si noe om veien videre for prosjektet, Isak?

Oslo og Trondheim kommuner og Trøndelag fylkeskommune vil levere behov inn til prosjektet, og så inviteres markedet til å komme med forslag til løsninger. Våren 2021 vil det bli gjennomført flere workshops og møter. Høsten 2021 vil det bli utlyst en konkurranse med en tilbudsfrist i fjerde kvartal samme år. Forprosjektet er allerede gjennomført. I tida framover vil vi legge stor vekt på kommunikasjon med diverse aktører og interessenter. Vi har blant annet dialog med kommuner i Sverige, som deltar i en internasjonal interessentgruppe. Vi har et fire års langt løp foran oss, og skal komme i mål i løpet av 2025.

Hvis noen av vannforeningens medlemmer er engasjert i dette, hvordan kan de bidra?

Er folk interessert i dette temaet, ta gjerne kontakt! Vi ønsker innspill og ideer velkommen!

Har du spørsmål eller innspill til prosjektet? Ta kontakt! Kontaktinformasjon og informasjon om prosjektet finner du på prosjektets hjemmeside.


EWA-webinar med medlemsrabatt

European Water Association (EWA) inviterer til webinaret
Introduction to EU Water Politics

Webinaret holdes 20. og 21. april fra kl. 15 til kl. 17 begge dager. Alle medlemmer i Vannforeningen får 20 % rabatt på webinaret.

EWA om kurset:
«Participants will be made familiar with development and principles of EU water policy, the decision-taking and implementation/ scrutiny process, governance at EU level (openness, transparency, citizens’ right on access to documents; rights of complaint and petition, as well as the key legislative elements of EU water policy and their implementation.»

Finn utfyllende informasjon på EWA sin nettside:
EU Policy and Legislation – EWA (ewa-online.eu)


Eventuelle spørsmål kan rettes direkte til EWA v/ Mona Lorvik; lorvik@EWA-online.eu


Tilstanden til fiskesamfunnet i Sølensjøen – studentrapport fra feltarbeid

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til en av studentene som mottok stipend fra oss i 2020, Solveig Marie Ryhaug:

Undersøkelse av tilstanden til fiskesamfunnet i Sølensjøen, Rendalen
– en mastergradsoppgave ved NMBU

Sølensjøen ligger i Rendalen kommune, Innlandet, og tilhører Femund/Trysilvassdraget-Klaraälv vannområde. Innsjøen ligger 688 moh., dekker et areal på 22,4 km2 og har et maksdyp på 58 m. De åtte artene i innsjøen er røye, ørret, harr, sik, abbor, gjedde, lake og ørekyte (Rustadbakken & Bøe, 2014; VannNett-Portal, u.å.).

Det er lange tradisjoner for fiske i Sølensjøen, og Fiskevollen, som er landets største innlandsfiskevær, ligger flott til ved innsjøen. Tradisjonelt ble det utført sommer- og høstfiske etter røye med not og garn. Etter at sik ble satt ut i vassdraget på starten av 1900-tallet ble den mer og mer dominerende i de frie vannmassene, og sommerfisket gikk over til et rent sikfiske fra slutten på 1930-tallet (Museth et al., 2007). Lotteierne har lagt inn stor innsats i å opprette og bevare en god sikbestand i tillegg til å bevare røyebestanden, og ønsker nå en ny oppdatering om tilstanden i innsjøen.

Målet med denne oppgaven er å
1) undersøke om et endret temperaturregime har ført til økt bestand av abbor i innsjøen. Dette vil kunne påvirke dynamikken i fiskesamfunnet, og ha en negativ påvirkning på røye ved å smalne røyas diettnisje. Og å
2) undersøke om et endret temperaturregime har ført til rekrutteringsproblemer for røya, noe som vil føre til forgubbing av røyebestanden i innsjøen.

Feltarbeidet for denne oppgaven ble gjennomført i to omganger, fra 17. til 29. august og 26. september til 11. oktober 2020. I disse periodene ble det gjennomført prøvefiske med bunngarn og flytegarn. Bunngarna ble satt enkeltvis, tilfeldig stratifisert og dekket dyp fra 1 til 50 m. Flytegarna ble lenket sammen to og to, ble satt over de dypeste delene av innsjøen og dekket dyp fra 0 til 18 m. Garna ble tømt rett etter de var tatt opp av vannet, og fisken ble fryst før den ble tatt med tilbake til laben på NMBU for å bli tatt prøver av. I starten og slutten av de to periodene med prøvefiske ble gjort målinger av temperatur- og oksygenprofil med en CTD-sonde (multisonde). Disse målingene ble gjort i de dypeste delene av det nordre og søndre bassenget i innsjøen ved å senke sonden ned til bunnen etter å ha akklimatisert sonden i vannoverflaten først. Det ble gjennomført registrering med ekkolodd natten mellom 29. og 30. august.

Takk til Norsk Vannforening for støtte til masteroppgaven min.
Med vennlig hilsen Solveig Marie Ryhaug.

Referanser:
Museth, J., Sandlund, O. T. & Borgstrøm, R. (2007). Coexistence between introduced whitefish (Coregonus lavaretus) and native Artic charr (Salvelinus alpinus) depends on heavy whitefish exploitation. Advances in Limnology, 60: 343-350. doi: 1612-166X/07l0060-0.

Rustadbakken, A. & Bøe, K. (2014). Tilstandsvurdering av siken i Sølensjøen, Rendalen kommune. NIVA Rapport L.NR. 6657-2014. Tilgjengelig fra: https://niva.brage.unit.no/niva-xmlui/handle/11250/195473 (lest 24.04.2020).

VannNett-Portal. (u.å.). Sølensjøen. Tilgjengelig fra: https://vann-nett.no/portal/#/waterbody/311-1354-L (lest 11.01.2021).