Vannprisen 2022 er delt ut

Vannprisvinner Tom A. Karlsen sammen med Elisabeth Elgsæter, Norsk Vannforening og Sigmund Tøyen, RIF. Foto: Ragnhild Heggem Fagerheim.

Tirsdag 28. september delte RIF og Norsk Vannforening ut Vannprisen til årets vinner Tom A. Karlsen. Prisen ble delt ut på Vannprisseminaret, som i år hadde fått tittelen «Bærekraft og innovasjon i det undersjøiske og underjordiske VA-systemet.» Arrangementet fant sted på hotell Scandic Helsfyr, i tillegg til at det ble strømmet. Vi som var til stede, fikk være med på prisvinnerens reise gjennom hans innledende foredrag «Fra Seutelva til Vannprisen.»

Jeg har vunnet en del premier opp igjennom, med orienteringsløpinga, men å vinne Vannprisen var over all forventning. Denne prisen setter jeg høyt, og den deler jeg med hele den norske VA-bransjen.

Tom A. Karlsen – mottaker av Vannprisen 2022

Tom A. takket familien, gode kolleger i rådgiverbransjen gjennom mange år, samt arrangørene av Hallingtreff, som har vært et spesielt viktig forum og talerør for den innovative VA-ingeniøren gjennom mange år.

I tillegg til å dele inntrykk og erfaringer fra sin egen karriere og oppvekst (vi fikk blant annet vite at han rakk å både begynne og slutte å røyke før han fylte ti år) , kom Tom A. med noen kloke råd;

  • Snakk med folk, også såkalte konkurrenter – det er sammen vi er sterke.
  • Ha det gøy på jobb! Hver dag!
  • Ikke stress – det er ikke verdt det.

Tom A. fulgte opp sitt eget råd nummer to og avsluttet innledningsforedraget sitt med å synge en liten trall.

Prisvinneren gratuleres av vår styreleder Elisabeth Elgsæter. Foto: Ragnhild Heggem Fagerheim.

Resten av programmet som ble gjennomført på Vannprisseminaret kan du se nederst på denne siden. Opptaket vil etter hvert bli lagt ut på vår YouTube-kanal.

Vannprisen, som er stiftet av RIF og Norsk vannforening, deles ut hvert år som en anerkjennelse for spesiell innsats i forbindelse med bevaring og forbedring av vårt vannmiljø. Juryens begrunnelse for valget av årets vinner er: 

«I de 45 årene i yrkeslivet har Tom A. Karlsen arbeidet i hele bredden av VA-faget. Det som allikevel skiller seg ut, er hans bidrag for å sikre gode materialvalg og kanskje spesielt knyttet til inntaks- og utslippsledninger for vann og avløp. Tom A. har med sitt åpne, tillitsfulle og ydmyke vesen vært en bauta for både nyutdannede og mer erfarne ingeniører i en årrekke. Hans fremstilling- og formidlingsevne har hevet VA-fagets anseelse i hele bransjen.

Tom A. Karlsen er respektert i hele rådgiverbransjen og har bidratt til å heve bransjens kompetanse. I tildeling av Vannprisen legges det stor vekt på bidragene som kommer hele VA-bransjen til gode:

  • Utarbeidelse av VA-miljøblader for inntak- og utslippsledninger
  • Kravspesifikasjoner for vannkummer (RIN)
  • Utgivelse av boken «undervannsledninger – utfordringer og løsningsmuligheter

Sistnevnte bok er utarbeidet i samarbeid med Hallingplast og er kostnadsfritt tilgjengeliggjort for alle i Vannbransjen.»

Vannprisen består av glasskunst; åtte drikkeglass og en glass bøtte, levert av kunstnerduoen Klart Glass, samt en pengepremie på 10 000 kroner til fri benyttelse.

Går du og tenker på en noen som hadde fortjent å få Vannprisen? Da vil vi gjerne motta en nominasjon fra deg! Prisen kan tildeles en person, et firma, en organisasjon eller institusjon, som har gjort en spesiell innsats for vannmiljøet vårt. Innsatsen kan være av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter. Mer info om statutter og nominasjon finner du HER.


PROGRAM VANNPRISSEMINARET 2022

09.00 – 09.15 Innledning v/ RIF Sigmund Tøien (Multiconsult AS)

09.15 – 10.00 Min historie fra Seutelva til Vannprisen. Tom A. Karlsen, COWI AS

10.00 – 10.30 Status og muligheter i Norsk VA-bransje Funn og hovedkonklusjoner fra prosjektet: «Mulighetsstudie for VA-sektoren med samfunnsøkonomiske analyser». May Rostad, Kinei AS

10.30 – 10.40 Pause

10.40 – 11.10 Trykkavløp i et bærekraftsperspektiv – Små terrenginngrep, lite massetransport, grunne grøfter, men hva med energiforbruket? Rune Myra, COWI AS

11.10 – 11.40 Nordre Follo – avløpsvann som ressurs og miljøtiltak Utslipp av oksygenrikt avløpsvann på 140m vanndyp i Bunnefjorden. Olav Solheim, COWI AS

11.40 – 12.10 Styrte boringer i løsmasser i forbindelse med trykkavløp og undervannsledninger Mindre CO₂ utslipp? Eksempler på kryssing av sårbare naturbiotoper, områder med fornminner og terreng med ugunstige grunnforhold. Øystein Olimb, Olimb AS 

12.10 – 13.10 Lunsj

13.10 – 13.40 Innovasjon i VA-bransjen. Fra idè til ferdig produkt SESU-pipe og SESU-XL. Steinar Tragethon, Hallingplast AS

13.40 – 14.10 Tar kommunene utfordringene med nye løsninger og risiko? Hvordan vektlegger man bærekraft i prosjektene? Eksempler fra Porsgrunn kommune med No-dig, trykkavløp, undervannsledninger og innovative vannkummer. Lene Sparre Thunes, Porsgrunn kommune 

14.10 – 14.30 Pause

14.30 – 15.00 SESU-pipe brukt i undervannsprosjekt Fordeler og ulemper sammenlignet med tradisjonelle løsninger Kan graving med amfibiemaskiner gi økt bærekraft? Odd Petter Grindahl, Grimsrud AS

15.00 – 15.30 Prefabrikkerte vannkummer, før og nå Har kravene i VA-miljøblad 112 ført til innovasjon? Terje Reiersen, BASAL

15.30 – 15.45  Avslutning v/ Vannforeningen, Elisabeth Elgsæter, styreleder (Asplan Viak)


O-løper’n som gikk ned i bekken for å legge rør – portrettintervju med Tom A. Karlsen, årets vinner av Vannprisen

Vannprisen deles i år ut til en VA-rådgiver som i en lang årrekke har kjempet for smarte løsninger, utvikling, bærekraft og realisme. Han er godt kjent og meget godt likt av både kollegaer, kunder og samarbeidspartnere. Det er ikke sikkert alle kjenner etternavnet hans. De fleste bruker bare «Tom A.» Han er nesten blitt en slags institusjon. Han har vært involvert i det meste – små og store rørdimensjoner, både drikkevann og avløp, på land, men særlig til vanns. For det er nok undervannsledninger han har gjort seg aller mest bemerket for. Norge er en ledende nasjon innen undervannsledninger, og Tom Arild Karlsen er en av Norges fremste eksperter på nettopp dette. 

Vannprisen deles ut i forbindelse med Vannprisseminaret den 28. september.

Rådgiverkarrieren til Tom A. startet i Østlandskonsult i 1977. I starten jobbet han på en avdeling for undervann og industri, og det store da var sildeoljefabrikker. 

«Sildeolje var skikkelig i vinden på den tida. Jeg besøkte sildeoljefabrikker fra Egersund i sør til Båtsfjord i nord, og jobbet allerede på den tiden med udervannsledninger. Bakgrunnen var at fabrikkene hadde fått pålegg fra Statens Forurensningstilsyn om å slippe ut avløpsvannet sitt på dypt vann. Vi laget også løsninger for rensing og fettutskilling. Dette var første generasjons avløpsvannbehandling for bedrifter i Norge.»

Tom A. forteller om en bedrift i Fredrikstad, Norsk fett- og limindustri, som skulle få stor betydning for at han havnet i VA-bransjen. «Norsk fett og lim», som han kaller den, lå ved innsjøen Skinnerflo. Vannet fra Skinnerflo renner ut i bekken Seutelva, et lite vassdrag han kjente godt fra barndommen sin. Det var nettopp ved Seutelva at fascinasjonen hans for vann startet. 

Seutelva – der Tom A. sin vannreise startet

«Jeg vokste opp ved Seutelva. Jeg lekte mye der som guttunge. Vi lekte gjemsel i sivet og fiska om sommeren. Om vinteren spilte jeg hockey med kompiser, vi stakk etter ål og pilka på isen. Jeg husker at det var et kloakkrør som gikk ut i elva, og ved utløpet av det røret sto det store gjedder som vi fiska. Vi bada i elva og, selv om vannkvaliteten var dårlig. Vi lekte også på jernbaneskinnene. Og fløyt nedover på isflak om vinteren. Det var bra ikke foreldrene våre visste om alt vi dreiv med.»

Tilbake til Norsk fett og lim, hvor de destruerte dyr og slakteavfall, som de laget beinmel av. 

«Det lukta forferdelig av utslippet derfra! Avløpsvannet gikk rett ut i Seutelva. Nettopp på grunn av den grusomme lukta, fikk jeg jobbe for dem. Luktproblemene måtte fikses, avløpet måtte renses, og for å få på plass en avløpsledning, la vi den i selve elveløpet, istedenfor å grave i massene ved siden av. Vi hadde jo det perspektivet med undervannsledninger med oss fra sildoljefabrikkene. Etter hvert kobla vi avløpet fra beinmelfabrikken til det kommunale avløpssystemet. Det hjalp, men etter hvert oppstod det luktproblemer knytta til kummer og vannlåser, som vi måtte ordne opp i. I om lag tjue år jobba vi med den fabrikken. Stanken fra avløpet var intens, men det var problemene med lukt i lufta som til slutt ble så stort at de måtte legge ned.»

Seutelva under dagens veibro. Rester av den gamle broa står igjen, som et minne fra prisvinnerens barndom.

Verden er i endring. Hele tiden. Da Tom begynte på NTH, brukte de regnestaver og trigonometritabeller for å finne svaret på regnestykker som i dag kun er et tastetrykk unna. Enorme utviklinger innen elektroniske hjelpemidler og informasjonsteknologi har skjedd i løpet av vannprisvinnerens karriere. 

-Hvordan har du klart deg så bra gjennom alle diss endringene – hva er Tom A. sin suksessfaktor?

«Jeg har vært nysgjerrig og hatt tro på endring. Vi mennesker har det iboende i oss å gjøre motstand mot endringer. I statikken jobber vi med Hooks lov, som sier at du må ha en ytre påvirkning, noen krefter, for å få til tøyning, men elastisitetsmodulen virker mot endringen. Sånn kan vi se på menneskenes motstand mot samfunnsendringer også. Det ligger i vår natur å gjøre motstand mot endringer. Men vi kan tøyes vi også. Min største suksessfaktor har nok vært nysgjerrighet, ja. Og så har jeg klart å tilpasse meg.«

Min største suksessfaktor har nok vært nysgjerrighet, ja.
Og så har jeg klart å tilpasse meg.

Årets vannprisvinner om hva som har vært hans suksessfaktor i RI-bransjen.

Nysgjerrighet og innovativ tenkning har altså vært sentralt for prisvinneren. Han forteller at han alltid prøver å ha en åpen tilnærming til de utfordringene han står overfor, og han vil ikke lande på en endelig løsning før blikket er hevet og ulike løsninger er vurdert. 

«Med tida har jeg utvikla en god intuisjon for hvilke løsninger som vil være bra. Nå ser jeg ganske raskt hva som vil fungere best. Allikevel bruker jeg tid på å vurdere ulike muligheter, både for å kunne dokumentere for meg selv, men ikke minst også for andre, hvilke beregninger og økonomiske vurderinger som ligger til grunn for de valgene som blir tatt. Man får etter hvert en teft for hva som fungerer bra. Man kan egentlig gjøre en del smarte ting veldig tidlig i en prosess. Påvirkningsmulighetene er størst da. Jeg har laget en figur av det i boka mi.»

Figur fra Tom A. sin nyutgitte e-bok om undervannsledninger. Figuren viser påvirkningsmuligheter i ulike faser av et prosjekt.

For kort tid siden ga Tom A. ut en bok om undervannsledninger, i samarbeid med Hallingplast. Han har tenkt på en sånn bok i mange år, forteller han, men ikke hatt tid nok til å skrive den før nå. Han har vært opptatt med rådgivning på vegne av sin arbeidsgiver COWI, men har trappet ned arbeidet de siste åra. Det er tydelig at Tom A. sin arbeidsgiver setter stor pris på ham, både som fagressurs og som person. I forbindelse med annonseringen av årets prisvinner, skrev de på sine egne nettsider: 

«Tom A. er en ringrev innen vann og en kollega helt utenom det vanlige. Han er hva vi i COWI kaller en ekte ingenørd, med en enorm lidenskap for vannfaget. Om det er noen som fortjener en pris for sitt banebrytende arbeid, er det Tom A.»

Er det noe Tom A. virkelig brenner for, er det bærekraft og lang levetid. I tillegg til orienteringssporten. Årets prisvinner er nemlig en ivrig orienteringsløper med svært mange kilometer i beina. Det skal vi komme tilbake til. Som tidligere nevnt studerte Tom A. ved Norges Tekniske Høyskole i Trondheim, NTH. Han forteller at VA-studiet var et godt sammensatt studium. ett av fagene, som han er stor tilhenger av, var teknisk økonomi. 

«Bærekraft og økonomi henger sammen! Jeg har alltid vært opptatt av teknisk økonomi og nåverdiberegninger. Skal vi ha bærekraftige løsninger, må vi tåle å gjøre investeringer. Teknisk levetid og økonomi må sees i sammenheng. Vi må prøve å se hundre år fram i tid og regne på minst 100 års levetid. Noe må kanskje repareres og skiftes ut før hundre år er gått, og det må vi godta, men vi må passe på å synliggjøre og ta hensyn til det i planleggingen. Levetidsbetraktninger bør absolutt sees i sammenheng med investeringer og driftskostnader.»

Bærekraft og økonomi henger sammen!
Jeg har alltid vært opptatt av teknisk økonomi og nåverdiberegninger.
Skal vi ha bærekraftige løsninger, må vi tåle å gjøre investeringer!

Tom A. om å tenke og investere langsiktig.

«Jeg mener vi må gjøre det vi kan for å finne den best mulige løsningen sett gjennom hele levetida – ikke kun se på investeringen. Skal vi lykkes med hundreårsperspektivet, må alle komponenter ha 100 års levetid. Da trenger vi fokus på alle tekniske deler – både rør, pakninger og andre komponenter, i tillegg må grøfta være god og sveisearbeider være godt gjennomført. Det betyr mye både å velge riktige materialer og de riktige løsningene. Levetiden på de ulike elementene må komme fram i det totale regnskapet og det må tas hensyn til i planleggingen. Lang levetid er god bærekraft.«

«Livsløpsanalyser er på vei tilbake nå etter å ha vært forsømt en god stund. Da jeg studerte ved NTH, var vi opptatt av det. Dagens utdanningsløp er mye mer spesialiserte og smale nå enn da jeg var student. Jeg tror det er viktig at vi har bred nok kunnskap, sånn at vi kan vurdere helhetlig hva som er smart å gjøre og for å kunne stille de riktige spørsmålene. Dessuten er det noen fagområder som har fått vel mye plass. Helse, miljø og sikkerhet er absolutt viktig, for å ta vare på folk og sikkerheten i samfunnet, men hvor mye tid trenger vi egentlig å bruke på å lære oss dette? Det handler først og fremst om sunn fornuft og at vi tenker oss om. Vi må passe på at vi ikke gjør ting mer komplisert enn det er. Vurderingene må ikke bli så omfattende at vi nesten aldri kommer i mål. «

Tom A. i sitt nærturområde Mærrapanna naturreservat, ved Hankøsundet.

Selv om han er opptatt av kvalitet, ønsker Tom A. at vi også klarer å nøye oss med det som er godt nok, slik at vi ikke bruker unødvendig tid for å heve kvaliteten fra meget bra til helt perfekt. 

Hva er «godt nok» for rådgiverbransjen?

«Det er kanskje ikke et stort nok fokus på dette. Ta anbudsfasen, for eksempel – her kan vi ofte bruke uforholdsmessig mye tid, gå for mye ned i detaljene. Det kan være lurt å heve blikket og gjøre mer overordnede vurderinger av arbeidet i en så tidlig fase. Å treffe hundre prosent er uansett nærmest umulig i et tilbud. Dette må vi også kommunisere til oppdragsgiver – anbudsdokumentene er et utgangspunkt, men det VIL komme justeringer og uforutsette behov underveis. Lar man være å gå inn på detaljer i starten, er det mindre sjanse for krangel underveis også. Dette må vi være bevisst på, og være så pragmatiske som vi kan, uten å fire for mye på kvaliteten. Kvaliteten er ellers mye avhengig av gjennomføringen – de som skrur mutterne, strammer flensene og graver grøfta er viktig for den endelige kvaliteten.»

-Har vi sluttet å sette pris på skikkelig håndverk? Er det de med høy utdannelse som får mesteparten av anerkjennelsen?

«Ja, jeg synes nok det. De som jobber i grøfta fortjener mye mer anerkjennelse enn det de får. På Hallingtreff, som har vært en fast arena og talerør for meg i 20 år, der har hele verdikjeden vært representert, med bred deltakelse fra entreprenører, leverandører og produsenter. Tyngden av deltakere har kommet fra gjennomførings- og utførersiden. Kvaliteten på det arbeidet de gjør og de varene de leverer, er jo helt avgjørende for 100 års levetid på VA-anlegg! Viktigheten av arbeidet er omvendt proporsjonal av den sosiale statusen, for å sette det på spissen.»

Tom A. sin e-bok om undervannsledninger er stappet med kunnskap, godt forklart med tekst, men også med en rekke formler og figurer.

-Kan det være sånn at dette er til hinder for god dialog og godt samarbeid? Klarer vi å snakke ordentlig sammen?

«Det er helt sentralt av vi som er rådgivere får til en god tone og en god kommunikasjon med de som er utførende. Det er smart å unngå konflikter og å ha det litt hyggelig. Det skal være et samarbeid, vi bør være rause med hverandre, og folk skal få betalt for det de gjør. Blir det krangling i de fleste prosjekter, er det trolig noe feil med kulturen. Det skal være rom for å feile og vi skal respektere hverandre og ta hensyn til hverandre. Man kan tape mye tid og penger på en dårlig relasjon.»

-Går det for fort om dagen? Er vi for utålmodige og for lite utholdende i dagens samfunn? 

«Ja, jeg skal ikke si at alt var bedre før, men mye var annerledes. Før i tida måtte vi vente. Det tok gjerne en ukes tid før man fikk svar på noe som ble sendt med posten, for eksempel. Og skulle jeg ta en telefon fra Fredrikstad til Oslo, måtte jeg bestille en rikstelefon via en telefonsentral, og etterpå fikk vi en regning på de tellerskrittene, som så måtte føres på prosjektet. Vi måtte tenke oss om før vi gjorde ting. Vi hadde mer ro over det vi gjorde. Jeg har skrevet en innledning i boka mi som handler om det. Den sier noe om historien jeg har vært med på.»

Her ligger jeg på magen og flyttes langsomt frem og tilbake av harmoniske bølgebevegelser. Jeg er blitt 45 år. Det ble ikke noe særlig feiring av dagen, men fikk besøk av en hummer, 2 steinbit og en sliten brennmanet. Den hadde vært på dypt vann uten å finne særlig med mat.
Slik var det aldri før, klagde han.

Jeg sørget for å spytte ut noe organisk materiale, krydret med fosfor og nitrogen, samt en lett dressing med kjente virus og bakterier. Det ble et greit måltid, så ut som de koste seg.

Rart å tenke på at ca. halve livet er passert, jeg skal jo bli 100 år, ifølge spesialistene. I hvert fall er det tilfellet for mine slektninger som fødes i dag.

De er sterkere, har fått navn som PE80 og PE100. Min årgang ble kalt PE63. Ikke særlig spennende navn, men hva betyr vel det, vi er jo glemt så fort vi har forlatt vannoverflaten og stupt ned i det mørke kalde vannet, til et mer eller mindre tilfeldig leie blant steiner, sandbanker, fjellknauser, stupkanter og leirskrenter.

Utdrag fra «Utslippsledningen» – det innledende kapittelet i Tom A. sin nyutgitte e-bok.

«Stress påvirker oss mye. Vi tror ting må gå så fort. Det er et kjør uten like med sosiale medier og de tinga der. Vi må jo tilpasse oss, men pendelen har nok slått litt vel langt ut. Det gjelder også ulike krav i forbindelse med geotekniske undersøkelser for eksempel, og HMS. Ofte er det kriser som en pandemi eller et leirskred som gjør at krav endres, og ofte settes bremsene på for hardt innledningsvis, og så må vi slippe opp etter hvert. Vi må passe på at de kravene som settes ikke gjør at vi stopper helt opp.» 

Seutelva, utløpsbekk fra Skinnerflo, et sidevassdrag til Glomma. Seutelva er vannprisvinnerens barndomsparadis og en av bekkene han har jobbet mye med som VA-rådgiver. .

-Hva vil være viktig for VA-bransjen de nærmeste tiårene, mener du, for at vi skal holde oss på riktig spor?

«Jeg tror det er riktig å holde fokus på 100 års levetid – at vi legger inn kvalitet i alle ledd og velger best mulige løsninger. Jeg har i tillegg tro på grunne løsninger og bruk av sensorer på ledningsnettet. Leggedybden på VA-ledninger, som vi har forholdt oss til her i landet, er styrt av vintertemperaturer og frost. Her kan vi tenke nytt. Klimaet er blitt mildere, og samtidig vet vi at vann i bevegelse ikke fryser så lett. Vi kan legge ledninger grunnere, eventuelt isolere dem, men også sørge for at vannet er i bevegelse. Moderne teknologi, med sensorer og liknende, er hjelpemidler som kan brukes til dette, for måling av temperatur i vannet. 

Grunne ledninger er lettere å komme til hvis det er behov for vedlikehold, dessuten er grunne grøfter mye billigere. Har du en dyp grøft, må du spunte den. I tett by er kostnaden da ofte oppe i minst 50 000 per meter. Kan du derimot legge ledningene på dybde med fjernvarmerør, på 1,2 – 1,3 meter, koster den grøfta kanskje bare 5 000 pr. løpemeter.» 

Verden har forandra seg – vi må tenke nytt!

Årets vannprisvinner har rundt 70, men har blikket rettet fremover.

«Skal vi legge spillvannsledninger grunt, krever det etablering av trykkavløpssystem – at vi setter dem under trykk, fordi vi ikke kan oppnå selvfall over alt. Vi har vært veldig forsiktige med å prøve ut dette, kanskje på grunn av en frykt for å ta i bruk pumping, men den pumpinga er ikke så kostbart som mange tror. Det er dype grøfter med spunting som drar de største kostnadene. I tillegg vil grunnere grøfter redusere behovet for utskifting av masser og redusere CO2-avtrykket fra massetransport. Det helhetlige bildet her er svært gunstig. Allikevel er det nesten ingen som snakker om dette i dag, det synes jeg er synd. «

«Når det gjelder overvannet, må vi få til åpne blå-grønne løsninger, med drenering på selvfall til grunne løsninger – overvannet må ikke føres ned i dype grøfter, bortsett fra eventuelle større tunneler for å ivareta solide, trygge flomveier. Det trengs tungt «skyts» for å løse fremtidens overvannsutfordringer. 

Vi har mange teknologiske hjelpemidler i dag, og det er normalt med elektriske apparater som trenger service og reparasjon. Vi må akseptere dette i VA-bransjen også. Frykten for pumpestasjoner er overdrevet, spør du meg.» 

-Er vi litt sidrumpa i VA-bransjen? 

«Det er veldig lite innovasjon i praksis. Vi er litt gammeldagse og trauste. Tenk å stenge en gate et helt år – greit at vi må gjøre det nå, når vi rehabiliterer gamle ledninger, men skal vi fortsatte på samme måte, sånn at det ikke er noe bedre neste gang det skal gjøres noe med disse ledningene? Legger vi til rette for at de som kommer etter oss får det enklere og bedre enn slik det er nå? Det er det jeg stiller spørsmål ved.»

«Nå får vi et forsknings- og testsenter på Ås hvor de skal teste ut ideer og muligheter. Jeg har tro på at det kan bidra til innovasjon. Det er produsentene som i stor grad har dratt utviklingen framover. Kommunene bør i større grad være med, teste ut nye løsninger. Om noe ikke fungerer, er det også et viktig svar. Risikovilligheten i kommunene har ikke vært stor. Produkter som er testet ut i en lab må også ut i felten og prøves ut skikkelig. Jeg har forresten vært med på veldig spennende prosjekter i Lillestrøm. Skedsmo kommune har vært tillitsfulle og innovative. De satt av nok tid og penger til å kunne se kreativt på ting.»

Vi må stille spørsmål!

– Er dette smart? – Skal vi fortsatt gjøre det akkurat sånn?

Vi må være modige og stille spørsmål, ikke tro vi vet svaret på alt.

Tom A. Karlsen – årets vinner av Vannprisen

-Har du alltid vært like modig?

«Nei. Jeg har egentlig vært ganske sjenert. Jeg var til og med redd for å ta telefonen da jeg var liten. Det var faktisk den største bøygen å komme over for meg da jeg begynte å jobbe – å ta telefonen når noen ringte. Jeg var jo ikke vant til det. Vi måtte jo stå i kø for å få innlagt telefon da jeg var ung.

Motet mitt har vokst seg gradvis fram. Men det tok litt tid. Det er jo enklere å få anerkjennelse for forslag og ideer til nye måter å gjøre ting på nå når jeg er eldre, har mye erfaring og folk kjenner meg. Det gjelder særlig ut mot kunder og oppdragsgivere som kanskje har bestemt seg på forhånd hvordan de vil ha det, så kommer jeg og sier at de burde gjøre det på en annen måte. Det krever litt mot. Og derfor er det viktig at vi eldre og erfarne hjelper og støtter yngre kollegaer med å fremme nye tanker og ideer til hvordan ting bør gjøres. En trygg relasjon mellom oppdragsgiver og rådgiver er viktig for å kunne få gjennom slike ting – kunden må føle seg trygg på og stole på rådgiveren. Å få til endringer krever både nysgjerrighet, mot og god kommunikasjon.»

Å få til endringer krever både nysgjerrighet, mot og god kommunikasjon.

Tom A. Karlsen, årets vinner av Vannprisen

Det er tydelig at Tom A. brenner for faget sitt og har havnet på riktig hylle i arbeidslivet. Men hvordan kom han på tanken å studere VA ved NTH, egentlig?

«Jeg har alltid vært interessert i realfag, og en av onklene mine, som jeg så opp til, var lærer, så jeg tenkte kanskje jeg skulle bli lærer. Men så hadde jeg en del kompiser som jeg løp orientering sammen med, og på en landslagssamling traff jeg Terje Wikstrøm, som har vært svært aktiv innenfor VA-bransjen, blant annet ved HiAS. Terje hadde begynt på NTH og fortalte hvor fint det var å studere der oppe, så da bestemte jeg meg for å satse på det.»

-Så det var på en måte orienteringsløpinga som fikk deg inn på VA-sporet?

«Ja, det var faktisk det. Egentlig var jeg ganske hjemmekjær og syntes det var langt å dra helt til Trondheim for å studere. Men jeg hadde en annen kompis som flytta til Trondheim samtidig med meg, vi løp orientering sammen og hang mye sammen. Da jeg dro til Trondheim, flytta jeg inn i hybel hos en eldre dame, Fru Mo, oppi Byåsen. Og der ble jeg faktisk hele studietida. Det var en utrolig koselig dame. Hun var rundt 80 år på den tida. Jeg husker jeg ble invitert inn til henne for å se på TV en gang i uka. Da slo hun oppi en liten konjakk til meg, så satt vi og kosa oss. Det var så koselig, vi hadde gjensidig glede av hverandre. Men det var orienteringa som fikk meg opp til NTH, ja. Orientering var en stor studentsport på den tida, vi var 50 – 100 studenter som møttes på treningsleir der oppe – masse folk, mange sosiale sammenkomster og et trygt og fint miljø.»

-Orienteringa har fulgt deg nesten hele livet?

«Jeg ble bitt av orienteringsbasillen da jeg var ti år, og jeg har løpt siden. Jeg løper fortsatt. Kona mi er også orienteringsløper. Og sønnen vår. Og svigerdattera. Det er blitt en familieidrett for oss. Det har blitt mange tusen orienteringsløp rundt omkring i verden. Vi nærmer oss 70 forskjellige land hvor vi har løpt orientering.»

-Du blir aldri lei?

«Nei, det er aldri likt. Nye steder, nye kart, ulikt terreng, fra vinranker i Frankrike til snaufjell og gressletter i Mongolia. Orientering er en analytisk idrett, det kan sammenliknes med rådgiverjobben. Fra en post til en annen finnes det jo mange ulike veivalg, og det dreier det seg jo om i prosjekter også – jeg må finne best mulig vei fra A til B. Og man får jo erfaring og opparbeider seg en intuisjon på hva som er smart. I orienteringen bruker jeg intuisjonen – jeg må ofte bestemme meg for veivalg i løpet av sekunder. Man kan absolutt dra paralleller mellom orienteringsløping og Vann- og avløpsfaget.» 

E-boka «Undervannsledninger – utfordringer og løsningsmuligheter», som Tom A. ga ut i samarbeid med Hallingplast AS tidligere i år, inneholder 16 kapitler på til sammen 171 sider fylt med erfaringer, formler, tabeller og figurer. Boka er gratis tilgjengelig for alle interesserte via denne nettsiden.

-Hvor løper du videre nå da? Du er ikke helt ferdig med å jobbe enda?

«Nei, jeg holder på fortsatt, men jeg gikk ned til 20 % etter at jeg ble 70. Jeg kommer til å holde på en liten stund til. Jeg har fortsatt noe å bidra med, synes jeg, men jeg har blitt såpass gammel at jeg må begynne å tenke på andre ting og – barnebarn og familie.

Og så reiser vi en del i forbindelse med orientering. I slutten av oktober skal vi på en reise til Frankrike og England, så blir det en reise til Mexico nærmere jul, kona mi og jeg. Vi kommer også til å fortsette med å legge løyper for klubben, Fredrikstad Skiklubb, i forbindelse med ulike arrangementer. Jeg vil også delta på noen O-løp selv. Ikke for å vinne, som før, men for helsa og for å ha det gøy.»  





-Du og jeg blir jo faktisk kollegaer nå, i COWI, når jeg starter der om få dager. Har du noen tips til en fersk rådgiver etter mange år i byråkratiet?

«Det er alltid viktig å bli kjent med folk, snakke om ulike ting man er opptatt av. Sjøl har jeg gode kollegaer og venner i mange ulike rådgiverfirmaer. Da jeg startet med rådgivning, var det mye konkurranse mellom bedriftene. Nå opplever jeg mye større grad av deling og samarbeid, det er positivt. RIF har nok hatt en viktig rolle i så måte.»

-Godt å høre, det må jo være positivt for bransjen?

«Ja, det er det, vi ser på hverandre mer som kollegaer enn konkurrenter, vi ser på oss selv som ett fellesskap; VA-Norge, som skal dra lasset sammen. Det er enorme investeringen som skal på plass, det vil være mer enn nok jobb til alle i mange år framover. Det er mye morsommere å jobbe når vi har god dialog og samarbeid. Kan vi få fram latter innimellom og, er det jo mye bedre enn å sitte der mutt og seriøs. Vi skal ha det hyggelig på jobb. Man skal jo holde på i mange år. Jeg synes man skal kunne glede seg til å gå på jobben. Jeg husker første året mitt i jobb. Det var så gøy at jeg ikke ville ta sommerferie. «

Han har det tydeligvis fortsatt gøy, Tom A. Karlsen – et smittende engasjement og godt humør. Vår samtale er over, og på vei ut tenker jeg at hjemmet hans er et hus som har holdt seg godt. Smarte løsninger og god kvalitet – lang levetid.

Det ser ut til at han lever som han preker, årets prisvinner.

Skrevet av Marit Carlsen

Vannprisen er stiftet av Norsk vannforening og RIF-firmaene i faggruppe Vann- og Miljøteknikk.
Prisen er er en anerkjennelse for spesiell innsats i forbindelse med bevaring og forbedring av vårt vannmiljø.
Prisen kan gis til enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner.


Tom A. Karlsen er årets vinner av Vannprisen

Vinner av Vannprisen 2022 er kåret. Prisen går til Tom A. Karlsen, som gjennom et langt yrkesliv har bidratt til kompetanseheving, særlig innen materialvalg og sjøledninger, i tillegg til å heve rådgiverbransjens anseelse generelt.

Tom A. Karlsen ble uteksaminert fra NTNU (den gang NTH) i 1976 med hovedfagene Vann- og avløpsteknikk – Rensing av vann og veiprosjektering. Han har hele sitt yrkesliv vært ansatt i COWI (gjennom firmaene Østlandskonsult, Interconsult og ICG).

Vannprisen er en anerkjennelse for spesiell innsats innen vannrelaterte fagområder. Prisen gis til enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner, og skal gis for innsats av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter. Vannprisen er innstiftet av Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) i samarbeid med Norsk vannforening. Den ble utdelt første gang i 1988, og blir i år delt ut for 32. gang.

Fra juryens begrunnelse:

«I de 45 årene i yrkeslivet har Tom A. Karlsen arbeidet i hele bredden av VA-faget. Det som allikevel skiller seg ut, er hans bidrag for å sikre gode materialvalg og kanskje spesielt knyttet til inntaks- og utslippsledninger for vann og avløp. Tom A. har med sitt åpne, tillitsfulle og ydmyke vesen vært en bauta for både nyutdannede og mer erfarne ingeniører i en årrekke. Hans fremstilling- og formidlingsevne har hevet VA-fagets anseelse i hele bransjen.

Tom A. Karlsen er respektert i hele rådgiverbransjen og har bidratt til å heve bransjens kompetanse. I tildeling av Vannprisen legges det stor vekt på bidragene som kommer hele VA-bransjen til gode:

  • Utarbeidelse av VA-miljøblader for inntak- og utslippsledninger
  • Kravspesifikasjoner for vannkummer (RIN)
  • Utgivelse av boken «undervannsledninger – utfordringer og løsningsmuligheter

Sistnevnte bok er utarbeidet i samarbeid med Hallingplast og er kostnadsfritt tilgjengeliggjort for alle i Vannbransjen.

– «Vi gratulerer Tom A. Karlsen med Vannprisen. Han har gjennom et langt yrkesliv hevet VA-rådgiverens anseelse, sier Sigmund Tøien, leder av RIFs ekspertgruppe for Vann- og miljøteknikk.

– «Tom A. er en dyktig fagperson med gode formidlingsevner. Vi gratulerer så mye til prisvinneren!», sier Elisabeth Elgsæter, styreleder i Norsk vannforening.

Vannprisseminar

Det planlegges et seminar i forbindelse med utdeling av Vannprisen, med temaer som prisvinneren har jobbet med i løpet av sin karriere. Informasjon om dato, sted og program kommer snarlig.


NMBU inviterer til seminar i anledning Oddvar Lindholms pensjonsavgang

Onsdag 20. april arrangerer NMBU fagseminar for å markere professor Oddvar Lindholms pensjonsavgang. Oddvar Lindholm var den først mottakeren av Vannprisen i 1988, og har hatt en innholdsrik karriere i norsk vannbransje. Seminaret vil ta for seg aktuelle spørsmål knyttet til overvann og fremmedvann – temaer som Oddvar har vært særlig opptatt av.

Seminaret er gratis og finner sted i Vitenparken, Campus Ås fra kl. 1200 til 1600.
Det blir servert kaffe, te og frukt.

Påmelding via nettskjema senest mandag 18. april (plassbegrensing: 50 personer)

Program
1200 – 1210: Velkommen og innledning v/ møteleder Vegard Nilsen

Sesjon 1: Overvann, nedbørdata

1210 – 1235: Håndtering av overvann på overflatene – erfaringer fra Oslo kommune v/ Bent Braskerud (Oslo kommune)
1235 – 1300: Håndtering av overvann – fra plan til drift v/ Kim Paus (NMBU)
1300 – 1325: Måling av regnintensiteter fra signaltap i mobiltelefonnett v/ Vegard Nilsen (NMBU)

1325 – 1340: Pause

Sesjon 2: Samfunnsøkonomiske aspekter
1340 – 1405: Alternativ til full omlegging av fellesavløpssystemet v/ Julia Kvitsjøen (Oslo kommune)
1405 – 1430: Bruk av samfunnsøkonomiske analyser for forebyggende flomtiltak i byer v/ Geir Torgersen (Høgskolen i Østfold)

1430 – 1445: Pause

Sesjon 3: Fremmedvann
1445 – 1510: Hvilke krav har Statsforvalteren i Viken og Oslo satt mht. overvann og
fremmedvann? Har det blitt forbedringer i kommunene? v/ Simon Haraldsen
1510 – 1535: Fremmedvann i avløpsledninger – status, konsekvenser og tiltak v/ Kristin Jenssen Sola (Asker kommune)

1535 – 1545: Avslutning


Våtmarker – våre mest truede økosystemer

2. februar er verdens våtmarksdag. Over hele verden markeres i dag viktigheten av å ta vare på gjenværende våtmarker, samt reparere  de som er ødelagt. Våtmarker er truede økosystemer, som fortsatt bygges ned i altfor høy hastighet. 

I desember 2021 ble rapporten Global Wetland Outlook: Special Edition 2021 utgitt i forbindelse med 50-årsjubileet for Ramsar-konvensjonen. Rapporten redegjør for hvordan det står til med våtmarkene våre, i et globalt perspektiv. Det kommer blant annet fram at:

  • 35 % av verdens våtmarker er forsvunnet siden 1970
  • En fjerdedel av artene som er avhengige av våtmark er i ferd med å bli utryddet
  • Nedbygging og annen arealendring er det som ødelegger våtmark i størst grad 
  • Dårlig forvaltning av våtmarker har ført til større vannmangel og mer vannbårne sykdommer – dette har bidratt til millioner av dødsfall hvert år
  • Klimaendringer påvirker våtmarker raskere enn forventet

Også her hjemme i Norge trenger våtmarkene beskyttelse og hjelp. Både utbredelse og tilstand har hatt en negativ trend. 

«– Våtmarker lagrer over 30 prosent av alt landbasert karbon og er viktige for helse- mat- og vannsikkerhet. Derfor er det svært viktig at vi tar vare på de våtmarkene vi har igjen og restaurerer de som kan restaureres» uttalte Ellen Hambro, direktør i Miljødirektoratet nylig.

I juni i fjor la regjeringen fram en naturstrategi for våtmarker som peker på en rekke mulige tiltak og virkemiddel for å redusere tapet og forbedre tilstanden i gjenværende våtmark. I rapporten trekkes imidlertid også frem behovet for økt kunnskap og utredninger av effekten av ulike virkemiddel og tiltak for å kunne vurdere hva som i første omgang vil gi mest nytte til lavest kostnad. 

Lav høstsol over Sørlimyra, Østmarka, Oslo. Foto: Marit Carlsen

Eksisterende, tilgjengelig kunnskap om våtmark i Norge er i stor grad samlet i rapporten Verdien av øko­systemtjenester fra våtmark, utarbeidet av Menon i 2018. Våtmarker i Norge utgjør ni ulike naturtyper, en av dem er myr. I Menon-rapporten fra 2018 ble det beregnet at alle myrer i Norge inneholder til sammen ca. 1­1,4 milliardar tonn karbon, noe som tilsvarer om lag 5 milliardar tonn CO2. Å forvalte våtmarkene våre godt, og særlig myrområder, vil derfor være med på å nå de klimamålene vi har satt oss. I tillegg til å lagre karbon, demper myrer flom, renser vann og reduserer lufttemperaturen lokalt. Myrer og våtmarker er også hjemmet til et stort mangfold av sjeldne arter, som er avhengige av de spesielle forholdene som disse særegne økosystemene legger til rette for. 14 % av truede arter i Norge lever i våtmarks- og ferskvannsområder, og 85 % av artene som er truet i våtmark er truet av arealendringer (Miljøstatus.no). 

Verdien av våtmarker er stor, og innsatsen for både vern av gjenværende våtmarker og restaurering av tapte arealer vil fortsette. Sammen med Miljødirektoratet arrangerer Norsk Vannforening årlig et seminar om restaurering av vassdrag og våtmarker, nettopp for å sette disse utfordringene på agendaen, dele kunnskap om gjennomførte tiltak og redegjøre for videre planer. Årets seminar kommer i september. I mellomtiden kan du se opptak av tidligere års seminarer på vannforeningens YouTube-kanal eller besøke ett av besøkssenterne for våtmark.

Gratulerer med dagen, alle våtmarker der ute! Vi feirer og takker dere!


Langtransportert forurensning i innsjøsedimenter på Svalbard – studentrapport fra feltarbeid

Vann- og sedimentprøvetaking fra gummibåt, Sarsvatnet, Svalbard. Fotograf: Nicola Messinger.

Masterstudetene ved NMBU, Karoline Kristin Vognild og Lill Katrin Gorseth, har sendt oss rapport fra sitt feltarbeid på Svalbard, i forbindelse med at de mottok studentstipend fra Norsk Vannforening.

I forbindelse med masterstudiet vårt, har vi gjennomført feltarbeid på Ossian Sarsfjellet i Ny-Ålesundtraktene på Svalbard. Midler fra Vannforeningens Studentstipend har vært avgjørende for gjennomføringen av prøvetakingen på ønsket område, da midlene ble brukt til innkjøp av gummibåt. Karolines masteroppgave tar for seg kvaliteten av sedimentprøvene, mens Lill Katrin undersøker vannkvaliteten i innsjøen og tilhørende inn- og utløp. Målet er å vurdere langtransportert forurensning på Ossian Sarsfjellet. 

Oversiktsbilde over Sarsvatnet og nedbørsfeltet rundt. Fotograf: Karoline Kristin Vognild

Ny-Ålesund-området domineres av forskningsmiljøet, og er en gunstig lokasjon for gjennomførelsen av prøvemålinger fordi det er lite berørt av antropogene kilder. Birks et al. (2004a) gjennomførte en liknende studie, med feltarbeid fra tidlig 1990-tallet. Forfatterne konkluderte med at med bakgrunn i geokjemiske data, er det liten grad av tungmetallkontaminering i innsjøene sammenliknet med «rene» områder i Europa (Birks et al., 2004b). Dette fordi overvåkede innsjøer har større naturlige variasjoner i sedimentene enn forurensningssignalet. Likevel er det observert påvirkning av lokale og regionale forbrenningskomponenter i arktiske innsjøer. Videre konkluderes det med at klimaendringer har forårsaket økning i akkumulert sedimentert organisk materiale og biotisk komposisjon de siste 50-100 årene. Masteroppgavene ønsker å vurdere status for Sarsvatnet og om eventuelle endringer de siste 25 årene. 

Kilder:
Birks, H. J. B., Jones, V. J. & Rose, N. L. (2004a). Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments–an introduction. Journal of Paleolimnology, 31 (4): 403-410.

Birks, H. J. B., Jones, V. J. & Rose, N. L. (2004b). Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments–synthesis and general conclusions. Journal of Paleolimnology, 31 (4): 531-546.


PIT-merking og habitatanalysar av sjøaurebekkar i Verdal – studentrapport frå feltarbeid

I nyrestaurert del av Brokskitbekken vart denne auren på 26 cm fanga og merka hausten 2021. Foto: Trygve Leigland Njaa

Førebels resultat i oppgåva viser at sjøauren ikkje står jamt fordelt i bekkane, og på eit 100 mstrekke i bekken kunne ein finne halvparten av all sjøauren innafor berre eit par kvadratmeter. I løpet av sommaren 2021 ser vi at fjorårsyngelen i delar av Brokskitbekken har vekse om lag 30 mm i løpet av dei tre sommarmånadane.  

Masterstudent i naturforvaltning, Trygve Leigland Njaa

Masterstudent ved NMBU, Trygve Leigland Njaa har sendt oss rapport frå feltarbeidet sitt, i samband med at han har motteke stipend frå Norsk Vannforening.

Mange bekkar små gjør stor å. Slik er også tilfellet for Verdalsvassdraget, der ein 30-tals bekkar drenerer i nedre del av Verdalselva. Sjøauren i vassdraget møter utfordringar med vanskelege kulvertar, kanalisering, fjerning av kantvegetasjon og dårleg vasskvalitet. Siste åra er det gjort tiltak for å betra tilhøva i vassdraget, bekkar har blitt opna og tersklar har blitt skrudd i kulvertar. Sidan 2015 har NMBU produsert masteroppgåver på sjøauren i bekkane. Denne oppfølginga over fleire år gjer at ein får moglegheit til å sjå på om tiltaka i vassdraget fungerer, og gir verdifull informasjon om korleis vidare forvaltning av vassdrag i Noreg bør gjennomførast. 

Sjøauren i 6 utvalde bekkar har siste åra blitt merka med PIT-merker. Ved å setja opp antenner ved utløpet av bekken får vi moglegheit til å følgje fiskens vandringar innad i bekken og mellom bekkar. Dersom vi fangar same fisk om att, kan vi sjå kvar fisken har vandra og lengdevekst. I masteroppgåva mi ser eg på om kulpdekning i bekkane har noko å sei på kor lenge auren står i bekken og om dette påverkar tettleiken. På feltarbeid hausten 2021 vart utvalde stasjonar i bekkane filma etter dei var el-fiska, og i løpet av vinteren vil desse filmane bli analysert og knytt opp mot data på fisk fanga på ulike segment i bekkane. Dette vil gi oss verdifull informasjon på ulike aldersklassars habitatval, og merkedata vil gi oss ny informasjon om sjøaurens vandringar. På sikt vil denne informasjonen bli nytta til å avgjera korleis ein best mogleg kan restaurera vassdraga våre. 

Parti frå sterkt kanalisert bekk utan kantvegetasjon, der private hagar går heilt ned i bekken. Foto: Trygve Leigland Njaa

Førebels resultat i oppgåva viser at sjøauren ikkje står jamt fordelt i bekkane, og på eit 100 mstrekke i bekken kunne ein finne halvparten av all sjøauren innafor berre eit par kvadratmeter. I løpet av sommaren 2021 ser vi at fjorårsyngelen i delar av Brokskitbekken har vekse om lag 30 mm i løpet av dei tre sommarmånadane.  

Eg takkar så mykje for stønaden frå Norsk Vannforening. Endelege resultata frå masteroppgåva vert klar i mai 2022. Meir informasjon om prosjektet finst på Facebook: https://www.facebook.com/groups/1483179405319140


Restaureringstiltak og effekten på laksefisk og bunndyr – studentrapport fra feltarbeid

Måling av ungfisk. Foto: Sunniva Buvarp Schmitz

Vi har mottatt rapport fra feltarbeidet til to masterstudenter ved NMBU; Dina Norum Kivle og Sunniva Buvarp Schmitz, i forbindelse med at de har mottatt stipend fra Norsk Vannforening.

Bognelv i Alta kommune i Finnmark har gjennomgått en rekke restaureringstiltak siden begynnelsen av 2000-tallet i håp om å forbedre forholdene til laksefisk i elva, etter omfattende kanalisering og erosjonssikring på 1930-tallet (Dønnum & Colman, 2004; Hoseth & Josefsen, 2005). Vi var der på feltarbeid i august og september i år og foretok en rekke undersøkelser: habitatkartlegging, bunndyrinnsamling og elfiske for å kartlegge ungfisktetthet. Vi hadde 56 stasjoner totalt, der de aller fleste var i områder som hadde gjennomgått restaureringstiltak, mens 6 stasjoner som lå ovenfor restaureringstiltakene ble brukt som kontrollstasjoner.

På alle stasjonene registrerte vi habitatvariabler som bredde på elva, substratkomposisjon, mosedekke, skjulrom og vannhastighet, på tre forskjellige punkter per stasjon. Bunndyr ble samlet inn ved hjelp av sparkeprøver på alle stasjonene. Det ble også elfisket på alle stasjoner bortsett fra fem stasjoner der vannhastigheten var for høy til å gjennomføre fisket.

Overfiske med elfiskeapparat. Foto: Dina Norum Kivle

Fisken ble telt, målt og artsbestemt og deretter sluppet tilbake i elva. Resultatene fra masteroppgaven vil være klare til våren, når vi begynner skrivingen. Disse resultatene er viktige bidrag til forvaltningen av elver og langtidseffekter av restaureringstiltak. Forskningen kan brukes der restaureringstiltak skal implementeres i lignende elvesystemer.

Kilder: 

Dønnum, B. O. & Colman, J. E. (2004). Oppsummering av feltbefaring i Bognelva i Alta kommune, Finnmark med forslag til videre arbeid. 

Hoseth, K. A. & Josefsen, A. 2005. Tiltak i vassdrag, Miljøplan for Bognelva, Helhetlig plan. Narvik: Norges vassdrags- og energidirektorat


Kartlegging av bunndyr i sidebekker av Verdalselva – studentrapport fra feltarbeid

Rensing av bunndyrprøve i Karidalsbekken. Foto: Trygve Leigland Njaa

Alle bunndyrene skal nøkles ned til art så langt det er mulig, med spesielt fokus på å nøkle EPT-artene/taxa vårfluer, steinfluer og døgnfluer ned til art. Ved analyser av bunndyrsammensetningen og habitatvariablene kan resultatene brukes til å kartlegge økologisk tilstand i sidebekkene til Verdalsvassdraget. 

Hannah Hoberg, masterstudent i økologi, NMBU

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent i økologi ved NMBU, Hannah Hoberg, i forbindelse med at hun har mottatt stipend fra Norsk Vannforening

I løpet av august 2021 ble det samlet inn bunndyrprøver fra totalt 15 bekker i tilknytning til Verdalsvassdraget, Trøndelag. Hver bekk er delt inn i 2 til 8 stasjoner, og det er innenfor disse stasjonene bunndyrprøvene ble utført. 

Innsamlingen av bunndyrene ble gjort ved hjelp av sparkeprøver. Dette innebærer at man sparker opp bunnsedimenter mens man beveger seg oppstrøms i bekken langs et transekt. For å fange opp bunndyrene, benyttes en finmasket håv som holdes nedstrøms på elvebunnen slik at oppvirvlet materiale følger strømmen inn i håven. Det ble tatt prøver fra to transekt per stasjon i bekken, ved at det ble sparket i 60 sekunder per transekt. Prøvene ble deretter grovsortert ved at abiotiske materialer som stein, finsedimenter og større kvister ble fjernet gjennom en skylleprosess. Bunndyrprøvene ble så fiksert på sprit og satt på kjølerom i påvente av artsbestemmelse. Det ble også gjort habitatundersøkelser i alle stasjoner, der totalt 10 variabler som for eksempel dybde, vannhastighet og substratfordeling ble målt.

Utførelse av sparkeprøve i Karidalsbekken. Foto: Trygve Leigland Njaa

Da prøvene ikke er ferdig nøklet, er ikke resultatene tilgjengelig ennå. Alle bunndyrene skal nøkles ned til art så langt det er mulig, med spesielt fokus på å nøkle EPT-artene/taxa vårfluer, steinfluer og døgnfluer ned til art. Ved analyser av bunndyrsammensetningen og habitatvariablene kan resultatene brukes til å kartlegge økologisk tilstand i sidebekkene til Verdalsvassdraget. Resultatene fra bunndyrkartleggingen vil kobles opp mot data fra tidligere år slik at en får innblikk i tidsutviklingen i bekkene. Bunndyrdata innsamlet i forbindelse med min masteroppgave vil sammen med el-fiskedata og habitatundersøkelser kunne bidra til kunnskap om hvordan den økologiske tilstanden er i de ulike bekkene per dags dato. Dermed vil dette arbeidet kunne bidra videre i forvaltningen av disse bekkene, med hovedformål å sikre gode leve- og oppveksthabitat for sjøørreten.


Verdsetter vi vannet vårt høyt nok?

Møt vår mann i EWA, Professor Harsha Ratnaweera, som er opptatt av vi stiller oss dette spørsmålet.

I Norge betaler vi om lag ti kroner for 1000 liter drikkevann, som vi kan tappe direkte ut av kranen hjemme. Det er jo ingenting – ti kroner for tusen liter!

Professor Harsha ratnaweera

Vi i Norsk Vannforening er mest opptatt av vannet i vårt eget land, men vi er også engasjert utenfor landets grenser. Som representant i de internasjonale forbundene IWA og EWA deltar vi i europeiske og globale diskusjoner, deler erfaringer, og utveksler innovative tanker. 

I år fyller European Water Association (EWA) 40 år. Siden 1981 har de jobbet for en bærekraftig bruk av Europas vannressurser og forbedring av vannmiljøet. EWA er et europeisk forbund som består av 23 nasjonale medlemsforeninger. Blant dem er vi, Norsk Vannforening, og vår representant i EWA nå for tiden er Professor i vannteknologi ved NMBU, Harsha Ratnaweera. Han har lenge hatt et spesielt engasjement for utveksling av både studenter og kunnskap på tvers av landegrenser, noe som blant annet medvirket til at NMBU i 2020 mottok Erasmusprisen. Harsha deler nytt fra EWA i tidsskriftet VANN med jevne mellomrom, og er en viktig ressurs for vannforeningen, og Norge, inn i det internasjonale samarbeidet. 

Noe av det som får den rolige og vennlige professoren til å heve stemmen et lite hakk, er diskusjoner rundt verdien av vann. At nordmenn gjerne betaler tjue kroner for en halvliter flaskevann på butikken, men ikke setter stor nok pris på trygt og godt vann i springen hjemme i våre egne hus, at vi ikke tar oss råd til tette lekkasjene på distribusjonsnettet raskt nok, vekker engasjementet i ham. Mer om det senere. 

Hvilken rolle har Norge i europeisk sammenheng?
Hva har EWA på agendaen i disse dager?
Hvorfor brenner Harsha for internasjonalt samarbeid?
Dette vil vi gjerne ha svar på.
 

Som professor ved NMBU jobber Harsha i Ås, men han bor her i hovedstaden, og vi er blitt invitert hjem til ham for en prat. Idet jeg entrer stua hans, forstår jeg med én gang at jeg er på besøk hos en mann som bare sitter hjemme i stua si i Oslo, i lille Norge – her er statuer, store krukker og andre gjenstander fra flere ulike kontinenter og kulturer. 

– Du er mye ute og reiser?

Ja, jeg har reist mye. Jeg var leder for internasjonale prosjekter i NIVA i ti år – vi hadde prosjekter i flere land i Afrika, Asia og Eurasia, for å nevne noe. Jeg jobber også mye med utenlandske studenter, blant annet fra sentralasiatiske land. Og mastergraden min tok jeg i Ukraina. Der lærte jeg forresten russisk, noe jeg har fått god bruk for senere. 

Harsha ble født på Sri Lanka, var altså innom Ukraina for en mastergrad, men endte opp her i Norge. Engasjementet hans er ikke bare styrt av innenriks problemer, det strekker seg langt utenfor Norges grenser. 

Harsha ble utnevnt til æresprofessor ved Ukrainas nasjonale universitet i kjemiteknikk i 2016.

I 2012 startet Ratnaweera ved NMBU, etter flere tiår i NIVA. Noe av grunnen til dette jobbskiftet var å roe litt ned, forteller han, men så endte han opp med å jobbe mer enn noensinne. Det var gjennom sin tidligere arbeidsgiver NIVA at han ble involvert i EWA. 

Norge har lenge hatt en spesiell rolle i EWA, mye på grunn av min tidligere NIVA-kollega Håkon Thaulow. Han var Vannforeningens EWA-representant i ti – femten år før meg, og var leder av EWA i flere år. Da Thaulow forlot NIVA, overtok jeg rollen som vannforeningens representant i EWA. 

EWA har et styre og et råd; Mangament Commitee og Council. Harsha forklarer at de nasjonale medlemsforeningene, som vannforeningen, foreslår representanter til rådet, mens representantene til styret velges blant personer som har vært, eller er representanter i styret. Harsha representerer nå Norsk Vannforening i rådet, og har også vært personlig representant i styret siden 2019. 

– Kan du også gi oss et innblikk i hvordan EWA jobber?

Noe av det EWA gjør, er å arrangere internasjonale konferanser. Et eksempel: i 2016 tok jeg ansvar for å arrangere en internasjonal konferanse på Svalbard, noe Haakon Thaulow hadde foreslått i sin tid. Vi ønsket fokus på områder med kaldere klima. På Svalbard var vi 110 personer fra ulike land, vi fylte nesten et helt fly! Det var en suksess, og deltakerne besluttet å utvide dette til en treårig serie med konferanser om kaldt klima. I tiden etter den Svalbard-konferansen, har jeg hvert år arrangert sommerkurs for internasjonale studenter, hvor den ene uken gjennomføres på Svalbard i samarbeid med universitetssenteret der oppe, UNIS. De siste årene har dette dessverre ikke latt seg gjøre, på grunn av pandemien. Vi har holdt kurs, men digitalt via Zoom. Det er ikke det samme. Vi går glipp av det sosiale, nettverksbygging og så videre, så det å møtes fysisk har vært et savn. I 2019, i forbindelse med at Oslo var Europeisk miljøhovedstad, arrangerte Vannforeningen et internasjonalt seminar over to dager på vegne av EWA. Seminaret var vellykket, det ble godt besøkt. 

Harsha sammen med utvekslingsstudenter på Svalbard.

 I starten av 2020 arrangerte vi den andre konferansen i serien om kaldt klima, denne gang i Kina! Vi rakk så vidt å gjennomføre før pandemien brøt ut. Hadde vi arrangert én uke senere, ville hele konferansen gått i vasken. Vi rakk akkurat å komme oss ut av Kina rett før virusutbruddet ble kjent.

– Seminarer med deltakere fra ulike land legger til rette for utveksling av erfaringer og kunnskap på tvers av landegrenser – det er viktig, men i et stadig større hav av konferanser og seminarer, hvordan når dere frem til folk og skaffer deltakere på disse arrangementene?

EWA har mellom 20 og 30 medlemsforeninger, som hver har flere hundre eller tusen personlige medlemmer. Dermed når vi direkte ut til ca. 55 000 mennesker via de nasjonale medlemsforeningene. Vi samarbeider også en del med IWA og benytter oss av våre egne faglige nettverk. Gjennom NMBU har jeg etablert et nettverk av fagpersoner gjennom programmet Water Harmony, som nå inkluderer 75 universiteter fra 45 land. EWA når dermed fram til en stor gruppe med potensielle seminardeltakere via de ulike kanalene. 

– Det var ikke verst!

Nei, det er ikke så verst.

– Hvilke faglige problemstillinger har EWA på agendaen fremover? Det er jo mye å ta tak i.

EUs direktiver relatert til vann og prosesser knyttet til disse, er det som først og fremst viser vei for EWAs arbeid. Vår jobb dreier seg i all hovedsak om forvaltning og regelverk. Personlig jobber jeg mest med renseprosesser, og også generelt med vannforvaltning, men EWA favner bredt. På konferansen i Oslo i 2019 var temaet bærekraftige løsninger for overvannshåndtering, for eksempel. De senere årene har en del ressurser blitt lagt ned i forbindelse med arrangementer knyttet til European Green Capital, en ordning som ser ut til å fortsette en stund til. Jeg bidrar også spesielt med å legge til rette for at europeiske universiteter kan delta i EWA. Vi har gjort det mulig for universiteter å bli forskningsmedlem av EWA. Det koster lite, og gir dem mange fordeler. 

– På hvilken måte er Norges bidrag viktig i internasjonal sammenheng?

Harsha engasjerer seg langt utover Norges grenser – her i Kazakhstan.

Norge har en økonomi som gir oss muligheter til å engasjere oss også internasjonalt, og innen noen områder ligger vi et par skritt foran. Det er viktig at Norge bidrar med erfaringer og viser vei. Mange land lurer på hvorfor Norge jobber med forbedring av vannkvalitet – vårt vann er jo veldig rent sammenliknet med mange andre steder. Ta Kina, for eksempel. For noen år tilbake hadde renset kloakkvann i Kina dårligere vannkvalitet enn vår urensede kloakk! Det er naturlig at kineserne da stilte spørsmål ved hvorfor vi prioriterte å bruke penger på å rense kloakken vår. I slike sammenhenger har vi mulighet til å formidle vårt synt på avløpsslam som en ressurs, heller enn avfall, og påvirke hvordan andre land forholder seg til disse problemstillingene. Gjenbruk av ressurser er et mye diskutert tema i EWA om dagen. 


– Tenker du at Norges rolle er å ligge på et nivå som andre land kan strekke seg etter, med tanke på vår økonomi og moderne løsninger?

– Ja, Norge bør vise vei, i alle fall der vi har et komparativt fortrinn. Karbonfangst og -lagring er et eksempel på det. Vi bruker mange milliarder på dette, og bidrar til teknologiutvikling. Andre eksempler på områder der Norge ligger foran er beredskap og planlegging, med eksempler som reservekilder og løsninger for drikkevannsforsyning, Cyber security og naturbasert overvannshåndtering. Norge har rent råvann, og vi har gode renseprosesser, men under transport av drikkevannet, har vi ikke like gode forhold. Fornyingstakten vår er for lav – her investerer vi for lite og for sakte. Du husker Askøy-saken for noen år tilbake?
Flere titalls kommuner går fortsatt ut med kokeanbefalingen hvert år. Norge har også forbedringsmuligheter. Dessuten vil klimaendringer forsterke mange av utfordringene. 

– Ja, vi så jo det, sommeren 2018, at det kan bli veldig tørt også her til lands – enkelte drikkevannsmagasiner lå på lave nivåer den sommeren. Med endringer i klima vil vi trolig se dette oftere, i tillegg til perioder med mer ekstrem nedbør. Men vi er ikke vant til restriksjoner på vannbruken her i landet.

Nei, vi er vant til å ha nok vann hele tiden de aller fleste steder her i landet, men det jobbes med prosjekter som ser på gjenbruk av renset avløpsvann, for eksempel. Hvis vi kan bruke renset avløpsvann der det kun er krav til lavkvalitetsvann, kan vi spare drikkevann.

– Hvilke insentiver tror du kan fungere, for å redusere vannforbruket her i landet?

– Jeg skrev en artikkel om denne problemstillingen i VANN tidligere i år, i forbindelse med Verdens vanndag. Årets tema var «Verdien av vann». I Norge betaler vi om lag ti kroner for 1000 liter drikkevann, som vi kan tappe direkte ut fra kranen hjemme. Det er jo ingenting – ti kroner for tusen liter! Problemet vårt er at vi nordmenn ikke verdsetter vannet vårt nok, fordi det er såpass billig for oss. 

Den ellers så sindige professoren har hevet stemmen en smule. Han er ivrig nå. Dette er tydelig en fanesak.

Hvis vi kunne økt prisen på vannet vi får ut av kranen hjemme, med la oss si 20 – 30 %, da kunne vi løst mange av problemene våre. Fornying av ledningsnettet for eksempel. Men om vi gjør det, da blir det jo ramaskrik. 

Det er et paradoks; Vi betaler gjerne tjue kroner for en liten flaske vann på bensinstasjonen, en pris som er mange tusen ganger dyrere enn vannet i krana, men vi er ikke interessert i å betale for et system som gir oss rent og godt drikkevann i krana hjemme der vi bor. Tenk på det – én liten flaske vann til nesten tjue kroner – det er 30 – 40 000 kroner for 1000 liter. I motsetning til 1000 liter kranvann, som bare koster ti. 

Ja, det henger ikke på greip. Kan vi klare å nå fram med dette budskapet på noe vis, tror du?

Noe vi kan gjøre, er å tilby vann fra kranen, gjerne tilsatt kullsyre, istedenfor å servere flask vann, i møter og på arbeidsplasser, og på den måte vise at kranvann både er godt, billig og miljøvennlig. Denne unike muligheten har vi i Norge, og mange institusjoner er blitt flinkere til dette. Men vi har ikke de samme markedsføringskreftene som disse flaskegigantene har. Så, det er ikke lett. 

– Apropos, jeg må ta meg en slurk av kranvannet som jeg har med hjemmefra på drikkeflasken min (intervjueren puster lettet ut på egne vegne). 

Ja, det er et viktig tiltak å ha med seg flaske. Når vi tar med studenter på besøk i vannforsyningsanlegg her i Norge, får de drikkeflasker – som en oppfordring til å drikke kranvann, som man kan få tak i veldig mange steder. 

– Ja, selv på flyplasser er det lagt til rette for å kunne fylle flasken sin med drikkevann, rett etter sikkerhetskontrollen. 

Ja, sånne ting er med å kjempe mot markedsføringen av flaskevann. Men dette er en prosess som tar tid, det handler om bevisstgjøring. Dette viser at Norge også har problemstillinger knyttet til vann – både vårt forhold til verdien av drikkevann, men også vannmengder. For mye vann gir oss flomproblemer, og også økt fargegrad på råvann for eksempel, som igjen krever endringer i renseprosessene. Vi har også utfordringer med vannkvalitet i vassdragene våre, og fjordene, på grunn av avrenning fra jordbruket, men også kloakk. Så vi har absolutt problemer å løse her i landet også, og vi har stor nytte av EUs forskningsprogrammer, selv om vi ikke er medlem av EU. Norge har også påvirket EWA til å vektlegge de verdier som vi har tro på, og har dermed en viktig rolle i å forme fremtidens satsinger. 


Gikk du glipp av Harshas artikkel om vannets verdi, som ble publisert i tidsskriftet vårt VANN tidligere i år? Du finner den her: https://vannforeningen.no/dokumentarkiv/bladet-fra-munnen-vet-vi-vannets-verdi/  

I denne artikkelen peker Harsha også på «det virtuelle» vannforbruket vårt.

Visste du at det koster 2 500 liter vann å dyrke fram råvarene til én eneste hamburger? Når vi brygger oss en kopp kaffe, har det til sammen gått med 200 liter vann og produksjonen av en t-skjorte kan kreve opptil 2 500 liter vann. 

Med økende befolkning på kloden, vil vi snart oppleve vannmangel. Vann dekker 70 % av jordens overflate, men mindre enn 1 % av dette er tilgjengelig for menneskelig forbruk. I Norge har vi tilgang på mye rent vann. Nordmenn bruker i snitt kun 0,3 % av inntekten vår på drikkevann, og ligger samtidig på topp i Europa med tanke på personlig forbruk. Knappphet på rent og tilgjengelig vann handler ikke bare om begrensede naturressurser totalt sett, men også om sosiale ujevnheter og begrenset økonomisk tilgang.

Uten radikale endringer i rike lands forbruksmønster, vil en global vannkrise være et faktum om ikke altfor lenge.


Om du vil vite mer om EWA, ta en kikk på nettsiden deres.
Du kan abonnere på innhold fra EWA på YouTube  og følge dem på Facebook.

Skrevet av Marit Carlsen