Langtransportert forurensning i innsjøsedimenter på Svalbard – studentrapport fra feltarbeid

Vann- og sedimentprøvetaking fra gummibåt, Sarsvatnet, Svalbard. Fotograf: Nicola Messinger.

Masterstudetene ved NMBU, Karoline Kristin Vognild og Lill Katrin Gorseth, har sendt oss rapport fra sitt feltarbeid på Svalbard, i forbindelse med at de mottok studentstipend fra Norsk Vannforening.

I forbindelse med masterstudiet vårt, har vi gjennomført feltarbeid på Ossian Sarsfjellet i Ny-Ålesundtraktene på Svalbard. Midler fra Vannforeningens Studentstipend har vært avgjørende for gjennomføringen av prøvetakingen på ønsket område, da midlene ble brukt til innkjøp av gummibåt. Karolines masteroppgave tar for seg kvaliteten av sedimentprøvene, mens Lill Katrin undersøker vannkvaliteten i innsjøen og tilhørende inn- og utløp. Målet er å vurdere langtransportert forurensning på Ossian Sarsfjellet. 

Oversiktsbilde over Sarsvatnet og nedbørsfeltet rundt. Fotograf: Karoline Kristin Vognild

Ny-Ålesund-området domineres av forskningsmiljøet, og er en gunstig lokasjon for gjennomførelsen av prøvemålinger fordi det er lite berørt av antropogene kilder. Birks et al. (2004a) gjennomførte en liknende studie, med feltarbeid fra tidlig 1990-tallet. Forfatterne konkluderte med at med bakgrunn i geokjemiske data, er det liten grad av tungmetallkontaminering i innsjøene sammenliknet med «rene» områder i Europa (Birks et al., 2004b). Dette fordi overvåkede innsjøer har større naturlige variasjoner i sedimentene enn forurensningssignalet. Likevel er det observert påvirkning av lokale og regionale forbrenningskomponenter i arktiske innsjøer. Videre konkluderes det med at klimaendringer har forårsaket økning i akkumulert sedimentert organisk materiale og biotisk komposisjon de siste 50-100 årene. Masteroppgavene ønsker å vurdere status for Sarsvatnet og om eventuelle endringer de siste 25 årene. 

Kilder:
Birks, H. J. B., Jones, V. J. & Rose, N. L. (2004a). Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments–an introduction. Journal of Paleolimnology, 31 (4): 403-410.

Birks, H. J. B., Jones, V. J. & Rose, N. L. (2004b). Recent environmental change and atmospheric contamination on Svalbard as recorded in lake sediments–synthesis and general conclusions. Journal of Paleolimnology, 31 (4): 531-546.


PIT-merking og habitatanalysar av sjøaurebekkar i Verdal – studentrapport frå feltarbeid

I nyrestaurert del av Brokskitbekken vart denne auren på 26 cm fanga og merka hausten 2021. Foto: Trygve Leigland Njaa

Førebels resultat i oppgåva viser at sjøauren ikkje står jamt fordelt i bekkane, og på eit 100 mstrekke i bekken kunne ein finne halvparten av all sjøauren innafor berre eit par kvadratmeter. I løpet av sommaren 2021 ser vi at fjorårsyngelen i delar av Brokskitbekken har vekse om lag 30 mm i løpet av dei tre sommarmånadane.  

Masterstudent i naturforvaltning, Trygve Leigland Njaa

Masterstudent ved NMBU, Trygve Leigland Njaa har sendt oss rapport frå feltarbeidet sitt, i samband med at han har motteke stipend frå Norsk Vannforening.

Mange bekkar små gjør stor å. Slik er også tilfellet for Verdalsvassdraget, der ein 30-tals bekkar drenerer i nedre del av Verdalselva. Sjøauren i vassdraget møter utfordringar med vanskelege kulvertar, kanalisering, fjerning av kantvegetasjon og dårleg vasskvalitet. Siste åra er det gjort tiltak for å betra tilhøva i vassdraget, bekkar har blitt opna og tersklar har blitt skrudd i kulvertar. Sidan 2015 har NMBU produsert masteroppgåver på sjøauren i bekkane. Denne oppfølginga over fleire år gjer at ein får moglegheit til å sjå på om tiltaka i vassdraget fungerer, og gir verdifull informasjon om korleis vidare forvaltning av vassdrag i Noreg bør gjennomførast. 

Sjøauren i 6 utvalde bekkar har siste åra blitt merka med PIT-merker. Ved å setja opp antenner ved utløpet av bekken får vi moglegheit til å følgje fiskens vandringar innad i bekken og mellom bekkar. Dersom vi fangar same fisk om att, kan vi sjå kvar fisken har vandra og lengdevekst. I masteroppgåva mi ser eg på om kulpdekning i bekkane har noko å sei på kor lenge auren står i bekken og om dette påverkar tettleiken. På feltarbeid hausten 2021 vart utvalde stasjonar i bekkane filma etter dei var el-fiska, og i løpet av vinteren vil desse filmane bli analysert og knytt opp mot data på fisk fanga på ulike segment i bekkane. Dette vil gi oss verdifull informasjon på ulike aldersklassars habitatval, og merkedata vil gi oss ny informasjon om sjøaurens vandringar. På sikt vil denne informasjonen bli nytta til å avgjera korleis ein best mogleg kan restaurera vassdraga våre. 

Parti frå sterkt kanalisert bekk utan kantvegetasjon, der private hagar går heilt ned i bekken. Foto: Trygve Leigland Njaa

Førebels resultat i oppgåva viser at sjøauren ikkje står jamt fordelt i bekkane, og på eit 100 mstrekke i bekken kunne ein finne halvparten av all sjøauren innafor berre eit par kvadratmeter. I løpet av sommaren 2021 ser vi at fjorårsyngelen i delar av Brokskitbekken har vekse om lag 30 mm i løpet av dei tre sommarmånadane.  

Eg takkar så mykje for stønaden frå Norsk Vannforening. Endelege resultata frå masteroppgåva vert klar i mai 2022. Meir informasjon om prosjektet finst på Facebook: https://www.facebook.com/groups/1483179405319140


Restaureringstiltak og effekten på laksefisk og bunndyr – studentrapport fra feltarbeid

Måling av ungfisk. Foto: Sunniva Buvarp Schmitz

Vi har mottatt rapport fra feltarbeidet til to masterstudenter ved NMBU; Dina Norum Kivle og Sunniva Buvarp Schmitz, i forbindelse med at de har mottatt stipend fra Norsk Vannforening.

Bognelv i Alta kommune i Finnmark har gjennomgått en rekke restaureringstiltak siden begynnelsen av 2000-tallet i håp om å forbedre forholdene til laksefisk i elva, etter omfattende kanalisering og erosjonssikring på 1930-tallet (Dønnum & Colman, 2004; Hoseth & Josefsen, 2005). Vi var der på feltarbeid i august og september i år og foretok en rekke undersøkelser: habitatkartlegging, bunndyrinnsamling og elfiske for å kartlegge ungfisktetthet. Vi hadde 56 stasjoner totalt, der de aller fleste var i områder som hadde gjennomgått restaureringstiltak, mens 6 stasjoner som lå ovenfor restaureringstiltakene ble brukt som kontrollstasjoner.

På alle stasjonene registrerte vi habitatvariabler som bredde på elva, substratkomposisjon, mosedekke, skjulrom og vannhastighet, på tre forskjellige punkter per stasjon. Bunndyr ble samlet inn ved hjelp av sparkeprøver på alle stasjonene. Det ble også elfisket på alle stasjoner bortsett fra fem stasjoner der vannhastigheten var for høy til å gjennomføre fisket.

Overfiske med elfiskeapparat. Foto: Dina Norum Kivle

Fisken ble telt, målt og artsbestemt og deretter sluppet tilbake i elva. Resultatene fra masteroppgaven vil være klare til våren, når vi begynner skrivingen. Disse resultatene er viktige bidrag til forvaltningen av elver og langtidseffekter av restaureringstiltak. Forskningen kan brukes der restaureringstiltak skal implementeres i lignende elvesystemer.

Kilder: 

Dønnum, B. O. & Colman, J. E. (2004). Oppsummering av feltbefaring i Bognelva i Alta kommune, Finnmark med forslag til videre arbeid. 

Hoseth, K. A. & Josefsen, A. 2005. Tiltak i vassdrag, Miljøplan for Bognelva, Helhetlig plan. Narvik: Norges vassdrags- og energidirektorat


Kartlegging av bunndyr i sidebekker av Verdalselva – studentrapport fra feltarbeid

Rensing av bunndyrprøve i Karidalsbekken. Foto: Trygve Leigland Njaa

Alle bunndyrene skal nøkles ned til art så langt det er mulig, med spesielt fokus på å nøkle EPT-artene/taxa vårfluer, steinfluer og døgnfluer ned til art. Ved analyser av bunndyrsammensetningen og habitatvariablene kan resultatene brukes til å kartlegge økologisk tilstand i sidebekkene til Verdalsvassdraget. 

Hannah Hoberg, masterstudent i økologi, NMBU

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent i økologi ved NMBU, Hannah Hoberg, i forbindelse med at hun har mottatt stipend fra Norsk Vannforening

I løpet av august 2021 ble det samlet inn bunndyrprøver fra totalt 15 bekker i tilknytning til Verdalsvassdraget, Trøndelag. Hver bekk er delt inn i 2 til 8 stasjoner, og det er innenfor disse stasjonene bunndyrprøvene ble utført. 

Innsamlingen av bunndyrene ble gjort ved hjelp av sparkeprøver. Dette innebærer at man sparker opp bunnsedimenter mens man beveger seg oppstrøms i bekken langs et transekt. For å fange opp bunndyrene, benyttes en finmasket håv som holdes nedstrøms på elvebunnen slik at oppvirvlet materiale følger strømmen inn i håven. Det ble tatt prøver fra to transekt per stasjon i bekken, ved at det ble sparket i 60 sekunder per transekt. Prøvene ble deretter grovsortert ved at abiotiske materialer som stein, finsedimenter og større kvister ble fjernet gjennom en skylleprosess. Bunndyrprøvene ble så fiksert på sprit og satt på kjølerom i påvente av artsbestemmelse. Det ble også gjort habitatundersøkelser i alle stasjoner, der totalt 10 variabler som for eksempel dybde, vannhastighet og substratfordeling ble målt.

Utførelse av sparkeprøve i Karidalsbekken. Foto: Trygve Leigland Njaa

Da prøvene ikke er ferdig nøklet, er ikke resultatene tilgjengelig ennå. Alle bunndyrene skal nøkles ned til art så langt det er mulig, med spesielt fokus på å nøkle EPT-artene/taxa vårfluer, steinfluer og døgnfluer ned til art. Ved analyser av bunndyrsammensetningen og habitatvariablene kan resultatene brukes til å kartlegge økologisk tilstand i sidebekkene til Verdalsvassdraget. Resultatene fra bunndyrkartleggingen vil kobles opp mot data fra tidligere år slik at en får innblikk i tidsutviklingen i bekkene. Bunndyrdata innsamlet i forbindelse med min masteroppgave vil sammen med el-fiskedata og habitatundersøkelser kunne bidra til kunnskap om hvordan den økologiske tilstanden er i de ulike bekkene per dags dato. Dermed vil dette arbeidet kunne bidra videre i forvaltningen av disse bekkene, med hovedformål å sikre gode leve- og oppveksthabitat for sjøørreten.


Verdsetter vi vannet vårt høyt nok?

Møt vår mann i EWA, Professor Harsha Ratnaweera, som er opptatt av vi stiller oss dette spørsmålet.

I Norge betaler vi om lag ti kroner for 1000 liter drikkevann, som vi kan tappe direkte ut av kranen hjemme. Det er jo ingenting – ti kroner for tusen liter!

Professor Harsha ratnaweera

Vi i Norsk Vannforening er mest opptatt av vannet i vårt eget land, men vi er også engasjert utenfor landets grenser. Som representant i de internasjonale forbundene IWA og EWA deltar vi i europeiske og globale diskusjoner, deler erfaringer, og utveksler innovative tanker. 

I år fyller European Water Association (EWA) 40 år. Siden 1981 har de jobbet for en bærekraftig bruk av Europas vannressurser og forbedring av vannmiljøet. EWA er et europeisk forbund som består av 23 nasjonale medlemsforeninger. Blant dem er vi, Norsk Vannforening, og vår representant i EWA nå for tiden er Professor i vannteknologi ved NMBU, Harsha Ratnaweera. Han har lenge hatt et spesielt engasjement for utveksling av både studenter og kunnskap på tvers av landegrenser, noe som blant annet medvirket til at NMBU i 2020 mottok Erasmusprisen. Harsha deler nytt fra EWA i tidsskriftet VANN med jevne mellomrom, og er en viktig ressurs for vannforeningen, og Norge, inn i det internasjonale samarbeidet. 

Noe av det som får den rolige og vennlige professoren til å heve stemmen et lite hakk, er diskusjoner rundt verdien av vann. At nordmenn gjerne betaler tjue kroner for en halvliter flaskevann på butikken, men ikke setter stor nok pris på trygt og godt vann i springen hjemme i våre egne hus, at vi ikke tar oss råd til tette lekkasjene på distribusjonsnettet raskt nok, vekker engasjementet i ham. Mer om det senere. 

Hvilken rolle har Norge i europeisk sammenheng?
Hva har EWA på agendaen i disse dager?
Hvorfor brenner Harsha for internasjonalt samarbeid?
Dette vil vi gjerne ha svar på.
 

Som professor ved NMBU jobber Harsha i Ås, men han bor her i hovedstaden, og vi er blitt invitert hjem til ham for en prat. Idet jeg entrer stua hans, forstår jeg med én gang at jeg er på besøk hos en mann som bare sitter hjemme i stua si i Oslo, i lille Norge – her er statuer, store krukker og andre gjenstander fra flere ulike kontinenter og kulturer. 

– Du er mye ute og reiser?

Ja, jeg har reist mye. Jeg var leder for internasjonale prosjekter i NIVA i ti år – vi hadde prosjekter i flere land i Afrika, Asia og Eurasia, for å nevne noe. Jeg jobber også mye med utenlandske studenter, blant annet fra sentralasiatiske land. Og mastergraden min tok jeg i Ukraina. Der lærte jeg forresten russisk, noe jeg har fått god bruk for senere. 

Harsha ble født på Sri Lanka, var altså innom Ukraina for en mastergrad, men endte opp her i Norge. Engasjementet hans er ikke bare styrt av innenriks problemer, det strekker seg langt utenfor Norges grenser. 

Harsha ble utnevnt til æresprofessor ved Ukrainas nasjonale universitet i kjemiteknikk i 2016.

I 2012 startet Ratnaweera ved NMBU, etter flere tiår i NIVA. Noe av grunnen til dette jobbskiftet var å roe litt ned, forteller han, men så endte han opp med å jobbe mer enn noensinne. Det var gjennom sin tidligere arbeidsgiver NIVA at han ble involvert i EWA. 

Norge har lenge hatt en spesiell rolle i EWA, mye på grunn av min tidligere NIVA-kollega Håkon Thaulow. Han var Vannforeningens EWA-representant i ti – femten år før meg, og var leder av EWA i flere år. Da Thaulow forlot NIVA, overtok jeg rollen som vannforeningens representant i EWA. 

EWA har et styre og et råd; Mangament Commitee og Council. Harsha forklarer at de nasjonale medlemsforeningene, som vannforeningen, foreslår representanter til rådet, mens representantene til styret velges blant personer som har vært, eller er representanter i styret. Harsha representerer nå Norsk Vannforening i rådet, og har også vært personlig representant i styret siden 2019. 

– Kan du også gi oss et innblikk i hvordan EWA jobber?

Noe av det EWA gjør, er å arrangere internasjonale konferanser. Et eksempel: i 2016 tok jeg ansvar for å arrangere en internasjonal konferanse på Svalbard, noe Haakon Thaulow hadde foreslått i sin tid. Vi ønsket fokus på områder med kaldere klima. På Svalbard var vi 110 personer fra ulike land, vi fylte nesten et helt fly! Det var en suksess, og deltakerne besluttet å utvide dette til en treårig serie med konferanser om kaldt klima. I tiden etter den Svalbard-konferansen, har jeg hvert år arrangert sommerkurs for internasjonale studenter, hvor den ene uken gjennomføres på Svalbard i samarbeid med universitetssenteret der oppe, UNIS. De siste årene har dette dessverre ikke latt seg gjøre, på grunn av pandemien. Vi har holdt kurs, men digitalt via Zoom. Det er ikke det samme. Vi går glipp av det sosiale, nettverksbygging og så videre, så det å møtes fysisk har vært et savn. I 2019, i forbindelse med at Oslo var Europeisk miljøhovedstad, arrangerte Vannforeningen et internasjonalt seminar over to dager på vegne av EWA. Seminaret var vellykket, det ble godt besøkt. 

Harsha sammen med utvekslingsstudenter på Svalbard.

 I starten av 2020 arrangerte vi den andre konferansen i serien om kaldt klima, denne gang i Kina! Vi rakk så vidt å gjennomføre før pandemien brøt ut. Hadde vi arrangert én uke senere, ville hele konferansen gått i vasken. Vi rakk akkurat å komme oss ut av Kina rett før virusutbruddet ble kjent.

– Seminarer med deltakere fra ulike land legger til rette for utveksling av erfaringer og kunnskap på tvers av landegrenser – det er viktig, men i et stadig større hav av konferanser og seminarer, hvordan når dere frem til folk og skaffer deltakere på disse arrangementene?

EWA har mellom 20 og 30 medlemsforeninger, som hver har flere hundre eller tusen personlige medlemmer. Dermed når vi direkte ut til ca. 55 000 mennesker via de nasjonale medlemsforeningene. Vi samarbeider også en del med IWA og benytter oss av våre egne faglige nettverk. Gjennom NMBU har jeg etablert et nettverk av fagpersoner gjennom programmet Water Harmony, som nå inkluderer 75 universiteter fra 45 land. EWA når dermed fram til en stor gruppe med potensielle seminardeltakere via de ulike kanalene. 

– Det var ikke verst!

Nei, det er ikke så verst.

– Hvilke faglige problemstillinger har EWA på agendaen fremover? Det er jo mye å ta tak i.

EUs direktiver relatert til vann og prosesser knyttet til disse, er det som først og fremst viser vei for EWAs arbeid. Vår jobb dreier seg i all hovedsak om forvaltning og regelverk. Personlig jobber jeg mest med renseprosesser, og også generelt med vannforvaltning, men EWA favner bredt. På konferansen i Oslo i 2019 var temaet bærekraftige løsninger for overvannshåndtering, for eksempel. De senere årene har en del ressurser blitt lagt ned i forbindelse med arrangementer knyttet til European Green Capital, en ordning som ser ut til å fortsette en stund til. Jeg bidrar også spesielt med å legge til rette for at europeiske universiteter kan delta i EWA. Vi har gjort det mulig for universiteter å bli forskningsmedlem av EWA. Det koster lite, og gir dem mange fordeler. 

– På hvilken måte er Norges bidrag viktig i internasjonal sammenheng?

Harsha engasjerer seg langt utover Norges grenser – her i Kazakhstan.

Norge har en økonomi som gir oss muligheter til å engasjere oss også internasjonalt, og innen noen områder ligger vi et par skritt foran. Det er viktig at Norge bidrar med erfaringer og viser vei. Mange land lurer på hvorfor Norge jobber med forbedring av vannkvalitet – vårt vann er jo veldig rent sammenliknet med mange andre steder. Ta Kina, for eksempel. For noen år tilbake hadde renset kloakkvann i Kina dårligere vannkvalitet enn vår urensede kloakk! Det er naturlig at kineserne da stilte spørsmål ved hvorfor vi prioriterte å bruke penger på å rense kloakken vår. I slike sammenhenger har vi mulighet til å formidle vårt synt på avløpsslam som en ressurs, heller enn avfall, og påvirke hvordan andre land forholder seg til disse problemstillingene. Gjenbruk av ressurser er et mye diskutert tema i EWA om dagen. 


– Tenker du at Norges rolle er å ligge på et nivå som andre land kan strekke seg etter, med tanke på vår økonomi og moderne løsninger?

– Ja, Norge bør vise vei, i alle fall der vi har et komparativt fortrinn. Karbonfangst og -lagring er et eksempel på det. Vi bruker mange milliarder på dette, og bidrar til teknologiutvikling. Andre eksempler på områder der Norge ligger foran er beredskap og planlegging, med eksempler som reservekilder og løsninger for drikkevannsforsyning, Cyber security og naturbasert overvannshåndtering. Norge har rent råvann, og vi har gode renseprosesser, men under transport av drikkevannet, har vi ikke like gode forhold. Fornyingstakten vår er for lav – her investerer vi for lite og for sakte. Du husker Askøy-saken for noen år tilbake?
Flere titalls kommuner går fortsatt ut med kokeanbefalingen hvert år. Norge har også forbedringsmuligheter. Dessuten vil klimaendringer forsterke mange av utfordringene. 

– Ja, vi så jo det, sommeren 2018, at det kan bli veldig tørt også her til lands – enkelte drikkevannsmagasiner lå på lave nivåer den sommeren. Med endringer i klima vil vi trolig se dette oftere, i tillegg til perioder med mer ekstrem nedbør. Men vi er ikke vant til restriksjoner på vannbruken her i landet.

Nei, vi er vant til å ha nok vann hele tiden de aller fleste steder her i landet, men det jobbes med prosjekter som ser på gjenbruk av renset avløpsvann, for eksempel. Hvis vi kan bruke renset avløpsvann der det kun er krav til lavkvalitetsvann, kan vi spare drikkevann.

– Hvilke insentiver tror du kan fungere, for å redusere vannforbruket her i landet?

– Jeg skrev en artikkel om denne problemstillingen i VANN tidligere i år, i forbindelse med Verdens vanndag. Årets tema var «Verdien av vann». I Norge betaler vi om lag ti kroner for 1000 liter drikkevann, som vi kan tappe direkte ut fra kranen hjemme. Det er jo ingenting – ti kroner for tusen liter! Problemet vårt er at vi nordmenn ikke verdsetter vannet vårt nok, fordi det er såpass billig for oss. 

Den ellers så sindige professoren har hevet stemmen en smule. Han er ivrig nå. Dette er tydelig en fanesak.

Hvis vi kunne økt prisen på vannet vi får ut av kranen hjemme, med la oss si 20 – 30 %, da kunne vi løst mange av problemene våre. Fornying av ledningsnettet for eksempel. Men om vi gjør det, da blir det jo ramaskrik. 

Det er et paradoks; Vi betaler gjerne tjue kroner for en liten flaske vann på bensinstasjonen, en pris som er mange tusen ganger dyrere enn vannet i krana, men vi er ikke interessert i å betale for et system som gir oss rent og godt drikkevann i krana hjemme der vi bor. Tenk på det – én liten flaske vann til nesten tjue kroner – det er 30 – 40 000 kroner for 1000 liter. I motsetning til 1000 liter kranvann, som bare koster ti. 

Ja, det henger ikke på greip. Kan vi klare å nå fram med dette budskapet på noe vis, tror du?

Noe vi kan gjøre, er å tilby vann fra kranen, gjerne tilsatt kullsyre, istedenfor å servere flask vann, i møter og på arbeidsplasser, og på den måte vise at kranvann både er godt, billig og miljøvennlig. Denne unike muligheten har vi i Norge, og mange institusjoner er blitt flinkere til dette. Men vi har ikke de samme markedsføringskreftene som disse flaskegigantene har. Så, det er ikke lett. 

– Apropos, jeg må ta meg en slurk av kranvannet som jeg har med hjemmefra på drikkeflasken min (intervjueren puster lettet ut på egne vegne). 

Ja, det er et viktig tiltak å ha med seg flaske. Når vi tar med studenter på besøk i vannforsyningsanlegg her i Norge, får de drikkeflasker – som en oppfordring til å drikke kranvann, som man kan få tak i veldig mange steder. 

– Ja, selv på flyplasser er det lagt til rette for å kunne fylle flasken sin med drikkevann, rett etter sikkerhetskontrollen. 

Ja, sånne ting er med å kjempe mot markedsføringen av flaskevann. Men dette er en prosess som tar tid, det handler om bevisstgjøring. Dette viser at Norge også har problemstillinger knyttet til vann – både vårt forhold til verdien av drikkevann, men også vannmengder. For mye vann gir oss flomproblemer, og også økt fargegrad på råvann for eksempel, som igjen krever endringer i renseprosessene. Vi har også utfordringer med vannkvalitet i vassdragene våre, og fjordene, på grunn av avrenning fra jordbruket, men også kloakk. Så vi har absolutt problemer å løse her i landet også, og vi har stor nytte av EUs forskningsprogrammer, selv om vi ikke er medlem av EU. Norge har også påvirket EWA til å vektlegge de verdier som vi har tro på, og har dermed en viktig rolle i å forme fremtidens satsinger. 


Gikk du glipp av Harshas artikkel om vannets verdi, som ble publisert i tidsskriftet vårt VANN tidligere i år? Du finner den her: https://vannforeningen.no/dokumentarkiv/bladet-fra-munnen-vet-vi-vannets-verdi/  

I denne artikkelen peker Harsha også på «det virtuelle» vannforbruket vårt.

Visste du at det koster 2 500 liter vann å dyrke fram råvarene til én eneste hamburger? Når vi brygger oss en kopp kaffe, har det til sammen gått med 200 liter vann og produksjonen av en t-skjorte kan kreve opptil 2 500 liter vann. 

Med økende befolkning på kloden, vil vi snart oppleve vannmangel. Vann dekker 70 % av jordens overflate, men mindre enn 1 % av dette er tilgjengelig for menneskelig forbruk. I Norge har vi tilgang på mye rent vann. Nordmenn bruker i snitt kun 0,3 % av inntekten vår på drikkevann, og ligger samtidig på topp i Europa med tanke på personlig forbruk. Knappphet på rent og tilgjengelig vann handler ikke bare om begrensede naturressurser totalt sett, men også om sosiale ujevnheter og begrenset økonomisk tilgang.

Uten radikale endringer i rike lands forbruksmønster, vil en global vannkrise være et faktum om ikke altfor lenge.


Om du vil vite mer om EWA, ta en kikk på nettsiden deres.
Du kan abonnere på innhold fra EWA på YouTube  og følge dem på Facebook.

Skrevet av Marit Carlsen


Vannprisen er delt ut

Vannprisen 2021 ble den 15. september i år tildelt Simon Haraldsen. Bård Alsaker (RIF) ledet seminaret, programmet var satt sammen av prisvinneren, og prisen ble overrakt av Marit Carlsen, Norsk Vannforening. Foto: Knut Neerland, Magent

Onsdag 15. september gikk Vannprisseminaret av stabelen, og Vannprisen ble endelig delt ut, etter en lang pandemiutsettelse. Arrangementet fant sted på hotell The Hub i Oslo sentrum, i tillegg til at det ble strømmet – det var ordentlig hyggelig å møtes fysisk på seminar igjen, samtidig som vi kunne nå fram til de som ikke hadde anledning til å komme til Oslo sentrum denne dagen. Selv om vi fortsatt måtte følge visse restriksjoner, med minimum en meters avstand – ingen håndhilsing eller klemming, og hyppig spriting av mikrofoner, var det svært god stemning i de godt besøkte lokalene. 

Vinner av Vannprisen 2021 Simon Haraldsen. Foto: Knut Neerland, Magent.

RIFs representant og møteleder Bård Alsaker åpnet seminaret med å ønske velkommen. Deretter ble prisen delt ut, ved Vannforeningens representant Marit Carlsen. I sin tale takket hun årets prisvinner, Simon Haraldsen for iherdig innsats gjennom mange år, for hans utålmodighet, utholdenhet og samarbeidsvilje. Hun leste begrunnelsen fra en enstemmig vannpris-jury, og fremhevet spesielt prisvinnerens evner til samarbeid og hans ståpåvilje. Simon har i mange år vært en viktig ressurs for Vannforeningen, så det er spesielt hyggelig for oss å kunne takke ham med å gi ham Vannprisen.

Vannforeningens representant Marit Carlsen gratulerer prisvinner Simon Haraldsen (med en pandemisk vri). Foto: Knut Neerland, Magent

Selve prisen består av glasskunst; åtte drikkeglass og en bøtte (perfekt til punsj eller sangria), levert av kunstnerduoen Klart Glass, samt en pengepremie på 10 000 kroner til fri benyttelse. Litt jobb følger også med å vinne vannprisen – seminarets innhold og foredragsholdere var det prisvinneren selv som hadde stått for planleggingen av. Denne jobben hadde Simon tatt seriøst – vi fikk være med på et både variert og aktuelt program, som gjenspeilet de temaer han har jobbet med i løpet av sin yrkeskarriere. 

Simon Haraldsen holdt et interessant prisvinnerforedrag med en imponerende faglig bredde. Foto: Knut Neerland, Magent

Først ut på den faglige delen av programmet, var prisvinneren selv. Han tok oss med på en reise gjennom høydepunktene i hans karriere, hvor han også pekte på viktige utfordringer fremover. Deretter kom en bolk om vannforskriften, med bidrag fra Miljødirektoratet og Oslo kommune, Vann- og avløpsetaten, som ble etterfulgt av foredrag om forurensningsmyndighetens krav og forventninger, v/ Miljødirektoratet, hovedplaner for avløp i sier kommune, og trykkavløpssystem ved ledningsnettfornyelse v/ COWI, før det var tid for lunsj. (Vi fikk en påminnelse om at lunsjpauser på fysiske seminarer er SÅ mye bedre enn på hjemmekontoret – ikke bare slipper vi å steke speilegget selv, vi kan også dele kunnskap og erfaringer med hyggelige fagfeller. Svært motiverende!)  

Etter lunsj var Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune på banen igjen, og ga oss innblikk i  utredning av separering av fellesavløpsnett ved bruk av LOD-tiltak, etterfulgt av en bolk om sandfang, der Bærum kommune delte erfaringer med innføring av automatisert sensorering, og BASAL AS fortalte om sandfangenes utvikling og fremtidig bruk. Seminardagen ble avsluttet med en bolk om avløp i spredt bebyggelse, med innlegg fra Asplan Viak, Vannområde Øyern og Sinte Bygg, hvor det var fokus på resipienter sårbarhet, samt drift og oppfølging av små renseanlegg. 

Vi takker prisvinner Simon Haraldsen for hans mangeårige innsats, for et veldig interessant seminar, og ønsker lykke til videre på ferden, i pensjonisttilværelsen. 

Takk også til RIF, for godt samarbeid. 

Under ser du det fullstendige seminarprogrammet med navn på bidragsyterne. 

Opptak av innleggene vil bli lagt ut på vår YouTube-kanal når det er klart.

Husk å nominere din kandidat til Vannprisen 2022!

Prisen er en anerkjennelse for «spesiell innsats, av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter, i forbindelse med bevaring og forbedring av vårt vannmiljø.» Den kan tildeles enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner. Nominasjoner, med presentasjon av kandidaten og begrunnelse for kandidaturet, sendes til post@vannforeningen.no og merkes med «Vannprisen 2022». Frist: 31. desember.

Følg oss på sosiale medier:


PROGRAM Vannprisseminaret 15. september 2021

09:00 – 09:05 Velkommen v/ Bård Alsaker, RIF

09:05 – 10:00  

Utdeling av vannprisen 2021 v/ Marit Carlsen, Norsk Vannforening

Prisvinnerens foredrag v/ Simon Haraldsen

10:00 – 10:40 Vannforskriften

  • Gir dagens norske klassifiseringssystem for vannmiljø en god nok beskyttelse av viktige brukerinteresser? v/ Jon Lasse Bratli, Miljødirektoratet
  • Hva må VAV legge til rette for ved anleggelse av nye badeplasser i fjorden? v/ Frode Hult, Vann- og avløpsetaten Oslo kommune

10:40 – 10:55 Pause

10:55 – 11:20 Forurensningsmyndighetenes krav og forventninger

Hvilke rammebetingelser bør de nye kommunale utslippstillatelsene ha? Og påvirker endringene i EUs avløpsdirektiv norske krav? v/ Rita Vigdis Hansen, Miljødirektoratet

11:20 – 11:40 Hovedplaner for avløp

Nye grep og mål i vår nye hovedplan for avløp v/ Kristin Jenssen Sola, Asker kommune

11:40 – 12:00 Ledningsnettfornyelse

Bruk av trykkavløpssystem i byer og tettsteder. Potensiale ved ledningsnettfornyelse. v/ Tom A. Karlsen, Cowi AS

12:00 – 13:00 Lunsj

13:00 – 13:20 Lettseparering av fellesavløp ved bruk av LOD v/ Julia KvItsjøen, Vann- og avløpsetaten Oslo kommune

13:20 – 14:00 Oppfølging av sandfang i byer og tettsteder

  • Innovative løsninger- sensorering mm. av sandfang for bedre oppfølging v/ Bjørn Skog, Bærum kommune
  • Innovative løsninger – utviklingsprosjekter for å forbedre sandfangenes funksjon. Eksempler. v/ Geir Sogge Johnsen, BASAL

14:00 – 14:15 Pause

14:15 – 15:15  Avløp i spredt bebyggelse

  • Utslipp til små og sårbare resipienter-vidtgående rensing nødvendig v/ Knut Robert Robertsen, Asplan Viak AS
  • Hva bør myndighetene gjøre for å bidra til bedre oppfølging og drift av små avløpsanlegg? v/ Kristian Moseby, Vannområde Øyeren
  • Styrket fokus på drift m.m. Endringer av teknisk godkjenning for minirenseanlegg fra 2024 v/ Willy Thelin, Sintef Bygg

Skrevet av Marit Carlsen


Den utålmodige byråkraten – et portrettintervju med årets vannprisvinner Simon Haraldsen

Å beskytte vannmiljøet mot forurensninger har vært min største drivkraft.

Årets vannprisvinner om sin motivasjonsfaktor nummer én

Vannprisen tildeles i år Simon Haraldsen, som i en lang årrekke har jobbet iherdig for et bedre vannmiljø. Simon har også stått bak mange av arrangementene til Norsk Vannforening. Han har sterke meninger, og er ikke redd for å fronte dem. Han uttrykker seg klart, trykker på knapper som få andre ville våget å trykke på, og har hatt et pågangsmot mange av oss kan misunne ham. Og det har gitt resultater.

Men hvordan gikk det til, at årets vannprisvinner valgte vannmiljøet som sin kampsak? Vi har tatt en prat med prisvinneren for å få svar. 

Jeg ankommer vannprisvinnerens nybygde hus på Grefsen i Oslo. Han står på verandaen og vinker meg inn når jeg kommer syklende, på el-sykkelen min, litt for sent til avtalen vår, varm i trøya og en smule beskjemmet over forsinkelsen. Men det er ingen tegn til sure miner her, jeg inviteres inn. Simon forteller om huset, som nylig er blitt ferdig, og unnskylder støyen fra en vifte som står og går etter en vannskade. Simon går ut på kjøkkenet for å koke vann til kaffen. Han setter på en CD med klassisk musikk.  

Jeg er nettopp kommet hjem!

Han snakker om Grefsen. Det er her han vokste opp. Det er her han hang på løkka og spilte fotball som barn, og det var her gleden over friluftsliv ble tent.

– Det er helt knall å bo her på Grefsen. Vi er så veldig glade i marka! Jeg sykler mye opp til Lillomarka – jeg skulle hatt en el-sykkel jeg også, jeg irriterer meg mye over dere el-syklister som tar meg igjen oppover bakkene. Jeg har sluttet å jogge, på grunn av en gammel fotballskade, så nå sykler jeg mye. Skeid er gamleklubben min, den ligger rett borti her. 

Var det fotballspiller du egentlig ville bli?

– Barnepsykolog var det jeg ville bli! Jeg var veldig opptatt av psykologi på den tida, leste alt jeg kom over, deltok i samtalegrupper, diskutere psykologi med venner. Jeg tok grunnfag, men så var det tre års venteliste for å komme inn på 1. avdeling. En dag våknet jeg og tenkte: «Nei, dette gidder jeg ikke!» Jeg søkte meg til Trondheim, til NTH, som det het på den tida, og startet på byggavdelingen. Jeg hadde jobbet som snekker en periode før jeg studerte psykologi, og hadde lyst til drive med store utbyggingsprosjekter. 

Oslofjorden er i trøbbel. Å redusere forurensningen til denne fjorden har vært en av vannprisvinnerens motivasjoner gjennom hans langvarige arbeid for et bedre vannmiljø. Foto: Marit Carlsen

Årets vannprisvinner, Simon Haraldsen, startet altså karrieren sin i Trondheim – han ville bygge. Men så gikk han lei. 

– Etter hvert ble jeg litt lei av betong, og jeg er jo friluftsmann, veldig glad i å fiske og opptatt av alt som har med vann å gjøre. Institutt for vassbygging fanget oppmerksomheten min. Så da ble det studiespesialisering innen VA-systemer og renseteknologi isteden. 

Og det må ha vært et ettertraktet studievalg – etter fullførte studier ved NTH ble Simon forsøkt headhuntet til oljebransjen. 

– Det er faktisk ganske få VA-folk som har fått tilbud om å jobbe i oljebransjen, men det gjorde jeg. Jeg har alltid vært veldig glad i matematikk, jeg likte bygningsstatikk og hadde studert matrisemetoder i statikk. Det var ikke mange som hadde denne kombinasjonen, og Veritas ble interessert. De ville at jeg skulle jobbe med kontrollsystemer på oljeplattformer, men jeg valgte å ikke ta imot tilbudet. Interessen for vannmiljøet tok mer og mer over. 

– Jeg hadde jo tatt hovedoppgaven min i Gaustadbekken. Den var svært forurenset på den tida, kanskje den mest forurensede bekken i Oslo. Gaustadbekken gikk lukket mange steder, men ved Blindern gikk bekken åpen, og det var store utfordringer med lukt. Bekken var full av bakterier og organisk forurensning, og det var null selvrensing på de lukkede strekningene. Vann- og avløpsavdelingen i Oslo kommune skjønte at noe måtte gjøres. Min oppgave ble å finne kilder til forurensing og foreslå tiltak for å bedre vannkvaliteten. 

Alnaelva. Oslos lengste og mest forurensede elv, med svært dårlig økologisk tilstand. Foto: Marit Carlsen

– Jeg har aldri vært så mye nede i kummer som jeg var på den tida der. Jeg husker at det var noen som nærmest hetset meg for det – de syntes det var veldig rart at en nyutdannet sivilingeniør ville jobbe nede i kloakken. Men jeg lærte mye av den jobben! Jeg fikk se svært dårlige separatsystem, der kloakk ble ledet ut i bekken via overvannsledninger, og jeg lærte hvordan kildesporing fungerer i praksis. Vi brukte sporstoffet rhodamin allerede på den tida, men også pingpongballer med husnummer på for å finne lekkasjepunkter og feilkoblinger. Det var trist å se at så mye urenset kloakk gikk rett ut i bekken via dårlige avløpssystem og ødela store deler av vassdraget og nærmiljøene. Dette prosjektet ble virkelig en vekker for meg, og for mitt engasjement på avløpssektoren!

Tevannet på kjøkkenet har kokt opp for lenge siden. CDen har spilt seg ferdig. Han har mye på hjertet, årets vannprisvinner, og han liker å fortelle, prater som en foss. Men nå går han ut på kjøkkenet igjen for å koke opp vannet på nytt. Så kommer han tilbake og lager kaffe og te til oss. 

– Denne korona-pandemien har påvirket meg ganske direkte. Rett før hele greia brøyt ut, hadde jeg tenkt til å jobbe med hovedplaner igjen, og utarbeide avløpsplaner for kommuner som ønsker bistand. Selv om jeg er blitt pensjonist, hadde jeg ikke tenkt til å gi meg helt. Men jeg vil ikke veilede via en PC-skjerm. Det er svært viktig at en hovedplan får en god lokal forankring, noe som krever en god prosess med fagfolkene i kommunen. Det lot seg ikke gjøre i koronatiden.

Å hjelpe kommuner med avløpsplaner er dog ikke noe nytt for prisvinneren. Han har mye erfaring med det; å lage hovedplaner. Det var nettopp Simon Haraldsen som i sin tid introduserte hovedplaner som planverktøy. Og i kjølvannet av dét opprettet han eget konsulentfirma for å gi råd om VA-planlegging til kommunene.

Det er jeg stolt av! Av å ha fått på plass hovedplaner, som er et så viktig verktøy for kommunene. Hovedplaner er helt essensielt i kampen mot avløpsvann på avveie. Jeg har fortsatt et eksemplar av den første veilederen for hovedplaner som jeg utarbeidet i SFT. 

Da dette skjedde, jobbet altså Simon i Statens forurensningstilsyn (SFT), som nå er en del av Miljødirektoratet. Men hvorfor er han overbevist om at hovedplaner er så viktig?

Det er ett viktig suksesskriterium her: hovedplaner MÅ forankres politisk! En hovedplan skal være kommunens styringsdokument for avløpshåndteringen, vise retninger for prioriteringer og mål, og forankre VA-virksomhetens behov for tiltak. Da må planen forankres hos de som bevilger penger og staker ut kursen for videre vekst og arealutvikling. Mange kommuner må bli flinkere til å oppdatere sine hovedplaner med tilhørende handlingsplaner.

– Dette med viktigheten av politisk forankring av avløpstiltak viste seg eksempelvis gjennom Morsa-prosjektet og Aksjon Jærvassdrag i sin tid. Sistnevnte hadde ikke den nødvendige politisk forankring, og var dessuten heller ikke så godt faglig organisert som Morsa-prosjektet. Vi så et helt annet temposkifte og utvikling i Morsa-prosjektet med tanke på kollektiv innsats og gjennomføringskraft. Jeg fikk muligheten til å følge med på disse spennende prosjektene i SFT-tiden. 

Overvann i gate i Oslo. Drift og tømming av sandfang for å redusere forurensning fra vei har vært en av de sakene som Simon har løftet frem og rettet fokus mot de senere årene. Foto: Marit Carlsen

Før tida i SFT, jobbet Simon i NIVA. Han så egentlig for seg en forskerkarriere.

– Jeg har fått høre at det å gå fra en mulig forskerkarriere i NIVA til en jobb i SFT var et karrieremessig tilbakesteg, men jeg ble lei av konsulentbransjen. Lei av å konkurrere om prosjekter, lei av å stå alene med utviklingsarbeid. Jeg ville samarbeide! For å komme videre, i riktig retning, er det nødvendig med godt lagarbeid – på tvers av fagmiljøer, og på tvers av organisatoriske enheter. Dessuten er det i miljøforvaltningen man har størst mulighet til å påvirke de som forurenser og bidra til målrettede resultater i vannmiljøet, både på kort og lang sikt. 

Han er i siget nå, vannprisvinneren. Det er tydelig at samarbeid er noe som motiverer ham. Kanskje er det interessen for psykologi, hvordan mennesker fungerer, som tenner gnisten?

– Å ha litt kunnskap om psykologi kan komme godt med i mellommenneskelige relasjoner – å kunne kommunisere godt, særlig i utfordrende situasjoner. Jeg har frontet noen regelverk som har møtt betydelig motstand. Da har det vært nyttig med innsikt i og interesse for hvordan upopulære krav bør kommuniseres. 

Hvorfor er samarbeid så viktig?

– Jeg er jo ingeniør selv, og vet at det som kjennetegner mange av oss er at vi ofte velger en rett linje frem mot mål. For å kunne se muligheter og løsninger for de utfordringene vi står overfor, må vi være kreative og tenke fremtidsrettet. Gårsdagens løsninger holder ikke lenger! Vi trenger et tettere avløpssamarbeid på tvers av kommunegrenser for å styrke og heve kompetansen. Kommunenes muligheter fremover, til blant annet å ivareta klimahensyn i avløpsplanleggingen, er avhengig av bedre samarbeid på tvers. 

Oslo kommunes overvannsgruppe på befaring i Sogn hagekoloni. Undersøkelse av fordrøyningsløsning for tilkobling til taknedløp. Diskusjon om gode løsninger på tvers av strukturelle og faglige grenser, noe som årets vannprisvinner trekker frem som en svært viktig suksesssfaktor i arbeidet med overvannshåndtering. Foto: Marit Carlsen

Det kan også skorte på evner til å kommunisere behov, både oppover i egen linje, men også til politikere. Det er ikke lenger slik at Statsforvalteren tiltaksstyrer kommunene. Denne «foreldrerollen», som Fylkesmannen tidligere hadde, syntes mange kommuner var ganske behagelig. Men det er det slutt på. Kommunene må nå selv finne tiltak som avhjelper egne problemer, og da er det helt essensielt å kunne kommunisere behovet til politisk og administrativ ledelse i egen kommune. Det kan mange VA-ingeniører bli bedre på. Her kan hovedplaner spille en viktig rolle for å skape forståelse for kommunens investeringsbehov. 

Å kunne kommunisere godt er viktig for å nå frem med budskapet sitt. Se på vannområde PURA, for eksempel, de har en prosjektleder som er god på kommunikasjon. Hun har vært synlig og tydelig. Hun har lagt godt til rette for en kollektiv innsats i vannområdet. 

VA-ingeniørene må opp av grøfta og inn i et tettere samarbeid med arealplanleggerne!

Simon Haraldsen om viktigheten av samarbeid

For å skape forståelse for behovene, må vi altså samarbeide på tvers av fagretningene og kommunisere på en slik måte at mottaker forstår, og mottakeren er som regel ikke en VA-ingeniør?

– Ja, nettopp, og dette kan være utfordrende, spesielt for små kommuner med få folk og begrenset kompetanse. Jeg synes vi ser en slags Matteus-effekt i VA-miljøet; de sterke tar fra de svake. Større kommuner med et stort, sterkt fagmiljø, ofte med bedre lønninger og gode utsikter til faglig utvikling, tiltrekker seg kompetente folk fra mindre kommuner der fagmiljøet er lite og med færre kollegaer å diskutere med. Dermed økes den uheldige, skjeve fordelingen av kompetanse og ressurser i kommunene. Innenfor ett og samme nedbørsfelt kan det være et stort gap i gjennomføringskraften i nedstrøms- og oppstrømskommuner.

Ok, samarbeid er viktig. De fleste kan nok si seg enig i det. Men hvordan skal vi få det til?

Overvannsproblematikken bør være en viktig døråpner for samarbeid på tvers. VA-ingeniørene må opp av grøfta og inn i et tettere samarbeid med arealplanleggerne. Håndtering av overvann på overflaten krever at arealplan- og reguleringsmyndigheten får et økt ansvar. I Oslo, for eksempel, har Plan- og bygningsetaten etter hvert tatt ansvar – og det er bra! – for det er her de fleste premissene for flom- og overvannsproblematikken legges. For et par år siden, på et seminar om overvann som Fylkesmann i Oslo og Akershus arrangerte, spurte jeg deltagerne om det var kommuner hvor planetaten hadde fått et slikt hovedansvar. Jeg så ingen hender i været den gangen, i 2017. Det syntes jeg var merkelig. Det er fagfolkene på plan- og byggesak som må spille en nøkkelrolle og bidra til at minst mulig av overflatevannet går ned i rørsystemet. Dette håper jeg har endret seg i flere kommuner nå, som i Oslo. VA-miljøet får da en viktig støttefunksjon opp mot planmiljøet. 

Overvannsløsning i Telthusbakken, Oslo. Foto: Marit Carlsen
Regnbed i Thorvald Meyers gate, Oslo. Foto: Marit Carlsen

Det er også viktig at plan- og bygningsloven blir bedre og mer innrettet mot klimatilpasning. Ikke minst for å styrke kommunenes hjemmelsgrunnlag, slik at de kan pålegge tiltak. Jeg tenker spesielt på tiltak for eksisterende bebyggelse. 

Hvor bør fokus rettes for å få god kvalitet i overvannshåndteringen i kommunene?

NOUen om overvann fra 2015 er en viktig utredning med gode forslag til nye virkemidler, men et viktig virkemiddel synes jeg manglet, nemlig ledelse. Ledelse er underkommunisert som virkemiddel i overvannsproblematikken. Jeg har ikke hørt dette nevnt på overvannsseminar mange ganger. Skal vi jobbe godt på tvers, må ledelsen involvere seg sterkere. Tverrfaglige uenigheter, gjennomføringskraft og tiltak på tvers må løftes, og beslutninger må tas på ledernivå. Hvis ikke, kommer ikke kommunene videre – da blir man stående i stampe og kommer ikke i mål. Dette handler også om at ledelsen bør bli godt nok informert om skadepotensial og de kostnadsbesparelser kommunen kan oppnå gjennom forebyggende tiltak. Ekstremværet kommer til å bli svært utfordrende å håndtere, nå og i fremtiden. For øvrig vil gode overvannsplaner bli viktig – også for større områder.

Ledelse er underkommunisert som virkemiddel i overvannsproblematikken.

Årets vannprisvinner etterlyser involvering fra ledelsesnivå i arbeidet med å finne gode løsninger innen overvannsproblematikken.

Du trekker nok en gang fram forankring og samarbeid som nødvendige suksessfaktorer?

Ja. Det er helt essensielt. Manglende samarbeid opplevde jeg på nært hold i fylkessammenslåingen til Viken. Fylker med svært ulik erfaring og progresjon ble slått sammen og det ble utfordrende å finne en felles fremdrift. Det var også svært ulikt hvor oppdatert de ulike fylkene var på for eksempel utslippstillatelser. Dette gjorde det nye samarbeidet utfordrende. 

Men utfordringer er til for å overkommes, og Simon forteller at han tok tak i dette ved å utforme en felles mal for utslippstillatelser innenfor avløpssektoren for hele Viken da han jobbet for Fylkesmannen i Oslo og Viken. Malen viser hvordan avløpsstandarden gjennom utslippstillatelsene må løftes i Viken-kommunene fremover. Malen ble også et viktig innspill til Miljødirektoratets nasjonale veileder for utslippstillatelser.

Teglverksdammen – rensedam i gjenåpnede Hovinbekken, Oslo. Foto: Marit Carlsen

Du har mottatt mange gratulasjoner etter at det ble kjent at du er årets vannprisvinner. Mange setter stor pris på innsatsen din. Men du har opplevd en del motvind på veien. Hva har gitt deg utholdenhet og pågangsmot alle disse årene?

– Ja, jeg har stått i en del motstand oppigjennom årene, det er sikkert. Men jeg har beholdt motivasjonen, jeg har fortsatt tro på gode løsninger. Og så tåler jeg motstand godt etter en del år i manesjen, jeg har blitt tøffere med årene. Etter hvert opparbeider man seg mye kompetanse og erfaringer, og får lettere støtte og respekt for det man sier. Jeg tør å stå for egne meninger, men det har selvsagt vært tøft og ubehagelig til tider.

– Tøffeste utfordring var innføringen av ADK-systemet, som jeg utviklet og gjennomførte i SFT-tiden. ADK-systemet er et omfattende kompetansesystem for legging av avløpsledninger. Da opplevde jeg mye motstand. Jeg husker jeg stod på podiet på en MEF-konferanse med 500 rørleggere og maskinentreprenører i salen. Alle var sinte! Der stod jeg og sa at de måtte på et obligatorisk tre ukers kurs for å lære noe de selv mente de allerede kunne! Avløpsbransjen er full av «grand old men» og dessverre har basisopplæringen på legging av avløpsrør hatt store mangler i mange år. I etableringsfasen fikk vi tilrettelagt for to opplæringssteder – nå er det 19, har jeg fått vite av Norsk Vann – spredt over hele landet. Så jeg er litt stolt av å ha dratt i gang dette store systemet. 

– Vi vet jo at mange rør og ledningsnett har svært dårlig kvalitet, og at god kvalitet i anleggsutførelsen er helt avgjørende for at vi skal lykkes i fornyelsesarbeidet og forhindre at avløpsvann kommer på avveie. Norsk Vann har estimert at Norge skal bruke 330 milliarder kroner på å fornye gamle og dårlige VA-systemer fram mot 2040. Disse enorme midlene må selvsagt forvaltes på best mulig måte. 

Han ble ikke psykolog, Simon Haraldsen. Han var for utålmodig til vente i kø, på vei inn til mellomfag. Men interessen for psykologi tok han med seg. Og kanskje var det nettopp mangelen på tålmodighet som har gjort ham så effektiv.

Du kan møte årets prisvinner den 15. september på Hotel The Hub i Oslo. Da arrangerer vi Vannprisseminaret, dedikert Simon Haraldsens mangeårige innsats for et bedre vannmiljø (arrangementet vil også bli streamet, for de som ikke kan møte fysisk).

Skrevet av Marit Carlsen


Lurvete i Oslofjorden, eutrofi er problemet – ny kartlegging av viktige naturtyper

Ny kartlegging av viktige naturtyper i Oslofjorden viser at eutrofi fortsatt er et stort problem for livet i fjorden ved hovedstaden.

Kartleggingen, som er gjort av NIVA på oppdrag fra Miljødirektoratet, viser at sukkertareskogen er i ferd med å forsvinne. Da blir også oppvekst- og leveområder til flere arter borte. Kysttorsken er en av artene som sliter.

Ålegrasenga, som også er viktig hjem for mange marine arter, samtidig som den lagrer karbon og beskytter mot erosjon, står i fare. Kartleggingen viser at over 60 prosent av ålegrasengene er mer overgrodd og tildekket av lurv (trådalger) nå enn for ti år siden. Resultatene stemmer overens med globale trender for ålegrasenger med redusert utbredelse og dårligere tilstand på grunn av økt forekomst av trådalger som resultat av overgjødsling og overfiske.

Overgjødsling (eutrofi), innebærer økte tilførsler av fosfor, nitrogen og partikler fra jordbruksavrenning og avløpsvann,

Bildet over viser friskt ålegras til venstre og ålegraseng tildekket av lurv til høyre. Foto: Eli Rinde, Niva, hentet fra miljodirektoratet.no.

Du kan lære mer om gjengroingen av Oslofjorden på Miljødirektoratets nettsider.

Du kan laste ned rapporten fra kartleggingen hos NIVA.


Undersøkelse av fiskebestander i tre vassdrag i Degernesfjella – studentrapport fra feltarbeid

Garnfangst – Holmetjern, Søndre og Nordre Væhletjern, Degernesfjella. Foto: Kristin Sandbo

Antall garn som ble satt i hver av tjerna korrelerer med størrelsen av vanna. Siste dag ble de resterende garna fra begge vannene rensket og fangsten ble lagt i merkede poser og fryst ned til videre undersøkelse på lab.

Masterstudent Kristin Sandbo

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Kristin Sandbo, som mottok stipend i 2020:

Hovedfokuset i oppgaven er å undersøke artsdiversiteten og populasjonsstrukturen i de tre innsjøene, og hvordan de ulike populasjonene er påvirket av vannkvaliteten, særlig teste ut om lav pH medfører dårligere rekrutterings- og vekstforhold enn vann med relativt god pH (6,5 – 9).

Det første som skulle gjøres var å lage dybdekart for hvert av de tre vannene. Dette ble gjort i august. Dybdekartet ble laget med ekkolodd, koblet til en sonar, ved bruk av kano samlet jeg mest mulig dybdedata, og prøvde å dekke hele innsjøen. All dataen ble lagret på minnebrikke i sonaren. Programvaren Reefmaster 2.0 ble brukt til å lage kartene.

Innsamling av data ved hjelp av kano. Foto: Kristin Sandbo.

Artsdiversiteten av fisk i innsjøene ble undersøkt med randomisert prøvefiske med Nordisk oversiktsgarn ihht CEN-standard 14757, med maskevidde 5 mm til 55 mm. Prøvefiske ble gjort fra 1-3 oktober, med total garninnsats på tre dager. Første dag ble det satt ett flytegarn og ti merkede bunngarn i Holmetjern. Dagen etter ble garna rensket og fangsten ble lagt i merkede poser for hvert av garna, fisken ble så fryst ned. Videre ble det satt seks bunngarn i
Søndre Væhletjern og fire bunngarn i Nordre Væhletjern. Disse var også merket og satt randomisert. Antall garn som ble satt i hver av tjerna korrelerer med størrelsen av vanna. Siste dag ble de resterende garna fra begge vannene rensket og fangsten ble lagt i merkede poser og fryst ned til videre undersøkelse på lab.

Alle fisker ble veid og lengde målt (standardlengde) til nærmeste millimeter, og kjønnsbestemt ved å se på gonadeutvikling. Aldersbestemmelse ble utført med gjellelokk, vingebein, samt otolitter som støttestruktur hos abbor, og gjedde. Beinstrukturene (unntak otolitter) ble kokt i noen sekunder, renset og tørket. Tilbakeberegning av vekst ble utført ved bruk av gjellelokk (abbor, mort) og vingebein hos gjedde.

pH-målinger av de tre vannene ble gjort ved bruk av et pH-meter. pH-målingene ble tatt minst to ganger i måneden for å få med variasjonene i pH. I november ble det satt ut pH-loggere i de tre tjerna. I Holmetjern, som er det største og dypeste tjernet, ble det plassert tre loggere på dybde 1,2 m og 3 m. I Væhletjerna ble det plassert en logger i hvert av vanna på dybde 1 m. Loggerne måler pH og temperatur hvert 30. minutt. Dermed får en en bedre oversikt over pH-variasjonene over tid.

Merking av fangst. Foto: Kristin Sandbo.

Prøver fra alle tre tjerna blir tatt på samme dag. Den første runden vannprøver ble tatt i en tørr periode, 18. januar. Den andre runden med vannprøver ble tatt i en varmere periode, med snøsmelting 21. jan. Vannprøvene blir sendt til Vestfold lab hvor de analyserte følgende variabler: pH, Konduktivitet, Turbiditet, Alkalitet total, Fargetall filtrert, Kalsium, Magnesium, Natrium, Kalium, Totalt organisk karbon, Klorid, Nitrat, Sulfat, Totalfosfor, Totalnitrogen, ANC *Beregnet, Labilt aluminium (LAl) *Beregnet, Reaktivt aluminium (RAl), Ikke-labilt Al (ILAl).


Bruk av PIT-merking for å undersøke vandringsdynamikk og livshistorietrekk – studentrapport fra feltarbeid

Gjenfangst av merket ørret i Brokskitbekken, Verdal. Foto: Thomas Ustvett

For å se på forflytning innad i bekkene brukte jeg en bærbar PIT-skannerantenne en gang i juli, og en gang i januar. Ved fysiske gjenfangster etter elektrofiske kan vi også se hvor mye fiskene har vokst siden de ble merket eller forrige gjenfangst.

Masterstudent Thomas Ustvett

Vannforeningen har mottatt rapport fra feltarbeidet til masterstudent ved NMBU Thomas Ustvett, som mottok stipend i 2020:

En rekke bekker produserer langt mindre sjøørret enn de tidligere gjorde pga. menneskelige inngrep. Dette er også tilfelle for de om lag 40 sjøørretbekkene i jordbrukskommunen Verdal i Trøndelag. Siden 2015 har det derfor pågått et krafttak for sjøørreten i Verdal der NMBU har samarbeidet med lokale forvaltningsaktører i håp om å forbedre situasjonen. Så langt er syv masteroppgaver ved NMBU levert, og i mai kommer nr. åtte og ni.

Elektrofiske i Bjørkbekken. Foto: Stian Stensland

I min masteroppgave ser jeg på ung sjøørrets vandringsdynamikk og overlevelse i seks studiebekker til Verdalselva. Jeg bruker en merke-gjengfangstmetode med Passive Integrated Transponders, såkalte PIT-merker. Fisken fanges ved elektrofiske over tre runder, og deretter målt. Fisken bedøves i en bøtte med vann og benzokain. PIT merket plasseres i bukhulen etter et lite skalpellsnitt. Totalt har 798 ørreter og 1 laks med gaffellengder (målt fra snute til gaffelkløft i halefinne) opptil 187 mm blitt merket, med en gjennomsnittlig gaffelmerkelengde på 87 mm.

Merkeklar ørret på 85 mm med det minste PIT-merket. Foto: Thomas Ustvett

De stasjonære PIT-merkeleserne i bekkeutløpene loggfører automatisk fiskens unike ID-nummer og passeringstidspunkt. For å se på forflytning innad i bekkene brukte jeg en bærbar PIT-skannerantenne en gang i juli, og en gang i januar. Ved fysiske gjenfangster etter elektrofiske kan vi også se hvor mye fiskene har vokst siden de ble merket eller forrige gjenfangst. Da resultatene ikke er klare, vil jeg avslutte med et eksempel: Den 31.08.20 ble en ørret på 107 mm merket like ved utløpet av Brokskitbekken. Denne ble gjenfanget 05.10.20 med en lengde på 110 mm, etter å ha vandret i overkant av 600 meter til Brokskitbekkens nyrestaurerte område – ferdigstilt i mai 2020. Forhåpentligvis kan PIT-merkestudiet gi oss et nyttig innblikk i sjøørretens bruk av disse «alle bekker små».

Med dette takker jeg Norsk vannforening så mye for bidraget til master-prosjektet mitt!

Mvh. Thomas Ustvett, masterstudent i naturforvaltning ved NMBU.

NMBUs og mitt arbeide i Verdalsbekkene kan følges i Facebookgruppene:
https://www.facebook.com/groups/1483179405319140
https://www.facebook.com/groups/1726840860961778