Bilde av: Andreas Lium

Høye strømpriser og «det grønne skiftet» setter fokus på behovet for mer fornybar energi. Norge må sikre kraftforsyning til økt industrisatsning og elektrifisering. På politisk nivå debatteres muligheten for å åpne opp for vannkraftsutbygging i vernede vassdrag. Potensialet i å modernisere eldre kraftverk diskuteres også, og et økende behov for flomdemping trekkes inn som et ytterligere moment. Deler av det politiske miljøet har uttalt at eventuelle utbyggingsprosjekter i vernede vassdrag skal være skånsomme, slik at de ikke går på bekostning av verneverdiene.

Den årlige vannkraftproduksjonen i Norge utgjør nær 139 TWh. NVE har estimert at omtrent 216 TWh er teknisk-økonomisk mulig å utnytte. Av dette er ca. 64% bygget ut og 23%, dvs. drøyt 49 TWh, er i vernede vassdrag. Av de 49 TWh-ene som er vernet er en vesentlig del også vernet etter naturvernloven og andre vedtak som beslutninger om nasjonale laksevassdrag. Det er realistisk å øke årsproduksjonen med om lag 23 TWh, inkludert både nye utbygginger, og opprusting og utvidelse av eksisterende kraftverk.

Diskusjonen om utbygging av vernede vassdrag er godt kjent fra de siste årene. Etter den store prisøkningen på strøm som inntraff i vinter har diskusjonen fått fornyet oppmerksomhet igjen. Man kan se politikeres behov for å ta til orde for tilsynelatende enkle løsninger som utbygging av vernede vassdrag som følge av en akutt prisendring, men glemmer at prisendringen er forårsaket av flere samvirkende faktorer og at mer vannkraft alene ikke vil løse problemet. Som grunnlag for den norske naturessursforvaltningen er det fra et faglig og samfunnsmessig perspektiv viktig å ha en samlet, bredt forankret og langsiktig kursendring. Denne skal gå i retning mot en grønn omstilling.

Det er to store utfordringer som både er nært og komplisert forbundet med hverandre og som er viktig å ha med seg i debatten om utbyggingen av vernede vassdrag. Det er den velkjente klimakrisen og den mindre omtalte naturkrisen. En grønn omstillingsprosess må ta hensyn til begge disse alvorlige utfordringene. Diskusjonen bærer ofte preg av klimaargumenter, dvs. behovet for økt vannkraftproduksjon for å få ned klimagassutslippene. I tillegg trekkes vassdragsreguleringers flomdempende effekt fram som et gode, knyttet til behovet for klimatilpasning. På den annen side har det ofte blitt hevdet, kanskje spesielt fra naturvernsiden, at regulering av vassdrag er ødeleggende for naturen og vassdragene. Selv om det diskuteres i hvor stor grad, er det liten tvil om at regulerte vassdrag får endret økologisk funksjon som følge av inngrep som dammer, reguleringsmagasiner, redusert vannføring, overføring av vann til andre vassdrag, effektkjøring eller endrede temperaturforhold. Det diskuteres også i hvilken grad det blir en forringet bruks- og opplevelsesverdi i og langs vassdragene. Spørsmålet er hvordan disse effektene skal vektlegges i dilemmaet mellom omlegging til fornybart og næringsutvikling kontra bevaring av natur. Politikere bør ta innover seg alle disse perspektivene, dersom den politiske debatten skal bidra til en kunnskapsbasert tilnærming til en grønn omstilling. Fagmiljøene har et særlig ansvar for å kommunisere disse ulike vurderingene til samfunnet og debatten.

En grønn omstilling forutsetter at det redegjøres for økonomiske, sosiale og økologiske perspektiver i alle saker som påvirker klima og naturmangfold. Ettersom naturressursene skal forvaltes i henhold til faglig kunnskap, bør også den politiske debatten være mer tverrfagligorientert enn det vi har sett hittil. Det er selvsagt forståelig at slike sprikende hensyn kan være vanskelig å håndtere i en akutt situasjon som nærmest «over natta» har påvirket privatøkonomien til store deler av befolkningen. Likevel; det er grunnleggende viktig å gjøre gode og kunnskapsbaserte avveininger for å oppnå bærekraftige beslutninger som står seg over tid. Debatten omkring eventuell utbygging av vernede vassdrag bør derfor synliggjøre hvilke avveininger som er relevante i kontaktflatene mellom samfunnsøkonomi, sosial aksept og påvirkning på vernet natur. En samfunnsøkonomisk vurdering som kun ser på de prissatte virkningene, kan tilsi at det er både viktig og nødvendig å øke energiforsyningen fra fornybar vannkraft. Den sosiale aksepten er muligens høy like etter prissjokket på strøm, men kan raskt endres. De miljømessige konsekvensene er dessuten i ferd med å få økt moment, både blant folk flest og i politiske miljøer. De beste avveiningene kommer hvis vi bruker litt tid på å vurdere de ulike relevante perspektivene og lar være å fatte forhastede beslutninger.

Redaksjonskomiteen

Miljøgifter er stoffer som er lite nedbrytbare, hoper seg opp i levende organismer og har alvorlige gift- og langtidsvirkninger for natur og helse. Også stoffer som er svært lite nedbrytbare og lett hoper seg opp i levende organismer uten å ha kjente giftvirkninger omfattes av miljøgiftdefinisjonen.

Utslipp av miljøgifter vil over tid føre til økende og uakseptable nivå i miljøet. Selv om utslippene stanses vil det ikke nødvendigvis føre til reduserte nivå på kort sikt.

Miljøgifter og andre stoffer som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø føres opp på den norske prioritetslista. Målet er å stanse bruken og utslippene av dem. For tiden inneholder prioritetslisten 66 stoffer og stoffgrupper.

VANN nr 2 – 2021 inneholdt en artikkel av Aamodt et al der det ble gitt en kunnskapsoppsummering av folkehelse og drikkevann. Der kunne en blant annet lese at det er påvist PFAS-forbindelser (per- og polyfluorerte alkylstoffer) i drikkevannskilder i mange byer i verden. Disse forbindelsene som har en bred anvendelse i en rekke produkter, blant annet i matvareemballasje, slippbelegg i kjeler og stekepanner, impregneringsmidler for tekstiler, brannslukningsskum, rengjøringsprodukter, kosmetikk, maling, lakk og enkelte typer skismøring, kalles også «evigvarende kjemikalier», fordi de brytes meget sent ned i miljøet.

Også Maridalsvannet, drikkevannskilden til Oslo, som er en innsjø relativt uberørt av omkringliggende industri, er forurenset av PFAS. Nivået er riktignok lavt, slik at drikkevannet er trygt å drikke, også sammenliknet med den nye og strenge tålegrensen i EUs drikkevannsdirektiv. En innbygger på 70 kg fra Oslo må for eksempel drikke 54 liter springvann pr dag for å nå denne tålegrensen.

En grunn til den store oppmerksomheten rundt PFAS-stoffene er at EUs mattrygghetsorgan EFSA i 2020 senket sin anbefaling for tolerabelt humant inntak med en faktor på 1000.

De fleste er enige om at forebyggende tiltak er avgjørende for å få bukt med problemene med miljøgifter. Norske myndigheter jobber derfor for stans i bruk og utslipp av stoffer på den norske prioritetslista.

I tillegg er norske myndigheter pådrivere for å regulere og forby miljøgiftene gjennom internasjonale avtaler. Et godt eksempel på dette er det pågående arbeidet der Norge sammen med fire EU-land arbeider for å fase ut samtlige (mer enn 4.700) PFAS-stoffer, ikke bare ett og ett stoff, som har vært vanlig til nå.

Noen av stoffene som ble forbudt for lenge siden er fortsatt til stede i miljøet, eksempel på dette er PCB og kvikksølv. Forekomst av disse stoffene er fortsatt årsak til kostholdsråd flere steder i landet.

I tillegg til strenge utslippskrav til industri som produserer og håndterer miljøgifter er det viktig med god kontroll på lokaliteter der miljøgifter fortsatt finnes og kan lekke ut i miljøet. Dette gjelder for eksempel brannøvingsfelt, der det over lengre tid har vært brukt brannskum som inneholder PFAS-stoffer. Flyplasser er typiske steder der det øves mye på brannslokking. Deler av grunnen ved de fleste flyplasser er derfor tungt forurenset med PFAS-stoffer.

Miljømyndighetene er i gang med å kreve opprydding av disse områdene, men fortsatt gjenstår det mye arbeid.

En annen viktig kilde for utslipp av miljøgifter er avfallsdeponier. Etter hvert som samfunnet har gått over til mer sortering av avfall og mindre deponering, er mange gamle deponier avsluttet og nedlagt. Felles for alle deponier, både nedlagte og aktive, er likevel at sigevannet inneholder de samme miljøgiftene som det avfallet som i sin tid ble deponert der. Det er Statsforvalteren som er myndighet for utslipp av sigevann fra avfallsdeponier, og som kan stille krav til utslippet. Her er status at mer enn halvparten av sigevannet går til resipient via de kommunale avløpsrenseanleggene, som ikke er konstruert for å fjerne miljøgifter. I disse tilfellene overlates ansvaret til kommunen om eventuelt å stille strengere krav til utslippet enn det Statsforvalteren har gjort. Kommunen har som oftest ikke kompetanse til å overprøve de vurderinger som overordnet miljømyndighet har gjort. I tillegg ligger det her en åpenbar interessekonflikt ved at det er kommunen som er ansvarlig for drift (og etterdrift) av deponiet.

En noe mindre påaktet kilde for miljøgifter er overvann. Temaet lokal overvannshåndtering har vært en gjenganger i dette tidsskriftet, også på lederplass, men da oftest knyttet til kvantitative utfordringer med overvann. De kvalitative sidene ved overvann er mindre omtalt, og særlig for overvann fra urbane områder er det behov for mer kunnskap og bedre veiledning. Urbant overvann inneholder ofte miljøgifter som stammer fra kilder som transport, vegmerking, husmaling og andre lokale kilder. Typiske miljøgifter her er PAH og andre organiske miljøgifter, olje og tungmetaller. Vannforskriftens mål er god kjemisk og økologisk kvalitet i alle vannforekomster. Avledning av urbant overvann til en allerede belastet urban vannforekomst kan derfor i enkelte tilfeller vise seg å være svært uheldig. Det er en reell fare for at løsningen blir å fortsette som før, ved å lede overvannet til det kommunale avløpssystemet, i stedet for en løsning som innebærer lokal håndtering av overvannet.

Over er det nevnt en rekke kilder til miljøgifter. Felles for disse er at det forurensede vannet ofte har blitt tilført det kommunale avløpsnettet for behandling på avløpsrenseanlegget. Dette gjelder f.eks. forurenset overvann fra flyplasser og brannøvingsfelt, sigevann fra deponier og urbant overvann. Det er svært uheldig å håndtere miljøgifter på denne måten, da avløpsrenseanleggene ikke er konstruert eller dimensjonert for å fjerne miljøgifter. Avhengig av stoffenes egenskaper og renseprosess på renseanleggene, vil noen av de tilførte miljøgiftene havne i avløpsslammet, mens noen passerer videre ut til resipienten. Her er de ikke ønsket. Miljøgifter er heller ikke ønsket i avløpsslammet, da dette ønskes brukt som gjødselvare i tråd med målene for en sirkulær økonomi. Avløpet må derfor betraktes som en sårbar resipient. Den underliggende filosofien bak blant annet vanndirektivet, finnes i EU-traktatensartikkel 191, der føre-var-prinsippet, prinsippet om at problemene som hovedregel skal løses ved kilden, og at forurenser skal betale, er gjengitt. Å tilføre miljøgifter til avløpssystemet og -renseanleggene bryter med alle disse prinsippene.

Skal målet om å stanse utslippene av prioriterte miljøgifter oppnås, trengs det forebyggende arbeid, og konkrete tiltak må rettes mot kildene. Norges aktive rolle som pådriver for internasjonalt samarbeid og internasjonale reguleringer er viktig, og må fortsette. Men fortsatt gjenstår det mye arbeid her hjemme. Statlig og regional miljømyndighet har en jobb å gjøre, og den jobben kan ikke overlates til kommunene alene.

Redaksjonskomiteen

Vann angår oss alle. Og vann har ulik betydning for oss. For mange er vann avgjørende i deres næringsutøvelse, som for eksempel innen jordbruk eller fiske. I tillegg til vannet vi omgir oss med i det daglige; til drikke, matlaging, til vask av hus, klær, bil og andre ting, er vann avgjørende for matproduksjon og for alt som vokser og gror, som leveplass for fisk og andre vannlevende vesener, som kilde til elektrisk kraft, og som kilde til rekreasjon. Vannets betydning er nær ubegrenset, og som en del av naturen gir vannen nesten en uendelig rekke av økosystemtjenester.

I Norge er vi som oftest velsignet med rikelig tilgang av ganske rent vann. Men med pågående klimaendringer ser vi allerede hvordan tilgangen på vann kan endres, fra hyppigere tørke til flere perioder med sterk og vedvarende nedbør og flom.

EUs vanndirektiv ble innført i norsk regelverk i 2007 ved vannforskriften. Dette ble omtalt som det mest ambisiøse og omfattende rammeverk for vannmiljøet. Det bærende prinsipp i vannforskriften er at alle som påvirker vannkvaliteten i negativ retning skal bidra for å nå målene om god kjemisk og økologisk kvalitet i vannforekomstene. Et annet prinsipp er at det er virkemidlene i det enkelte sektor-lovverket som gjelder, og som skal bidra til at målene nås.

De nasjonale føringene fra myndighetene for arbeidet med oppdateringen av vannforvaltningsplanene som kom i 2019, pekte spesielt på kommunenes rolle i arbeidet. Gjennom arbeidet i vannområdene skal kommunene bidra til at lokal forankring og medvirkning sikres. Siden kommunene har førstehåndskunnskap om vannforekomstene i sitt område har de et myndighetsansvar for å treffe vedtak om tiltak innen drikkevann og avløp, overvannshåndtering, landbruksforvaltning, arealforvaltning og forurensning. Kommunene har gjennom sin rolles om arealplanleggere mulighet til å sette restriksjoner på arealbruken for å sikre vannkvaliteten. Bruk av dette virkemidlet får avgjørende betydning for fremtidig vannkvalitet i et Norge der utbyggingen stedvis øker enormt.

Føringene fra 2019 har vært gjeldende for arbeidet i vannregionene, i tillegg til de nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, relevante statlige planretningslinjer og vedtatte, regionale planer. Føringene skulle også avklare målkonfliktene som ligger innbakt i målet om god vannkvalitet. De største konfliktene har vært knyttet til vannkraft, jordbruk og havbruk, som alle er brukere og påvirkere av vannressursene.

Det gjenstår fortsatt betydelige utfordringer for å tette gapet mellom dagens tilstand på vannet og tilstanden når miljømålene etter vannforskriften er nådd. I føringene fra myndighetene manes det derfor forutsatt til økt innsats i gjennomføringen av planene.

På avløpsområdet har kommunene en rolle både som myndighet for de mindre, ofte private avløpsanleggene, og som eier av de større avløpsanleggene. Felles for disse er at det er kommunens egne innbyggere som betaler regningen, enten gjennom det kommunale VA-gebyret, eller direkte som eier av private anlegg. I de nasjonale føringene er avløp ført opp som et særskilt område der det må gjennomføres tiltak i tråd med sektorregelverket. Her har det lenge vært varslet store, økte kostnader i årene som kommer. Miljømyndighetenes varsel fra 2019 der det presiseres at kravene til avløpsrensing skal oppfylles, øker presset på kommunene om å gjennomføre tiltak innenfor denne sektoren ytterligere.

Om lag en fjerdedel av vannet vårt er påvirket av jordbruk, og rundt halvparten av dette oppnår ikke miljømålet ”god tilstand” etter vannforskriftens krav. Avrenning fra jordbruk påvirker de økologiske og kjemiske forholdene i vassdragene, og kan medføre algevekst og tilgroing. Dette har negativ effekt på vannkvaliteten, både som drikkevann og som levested for fisk og andre arter.

Den 1. februar 2021 ble de oppdaterte, regionale vannforvaltningsplanene sendt på høring i Inn-landet og Viken vannregion. Her er høringsfristen 31. mai 2021. For de andre vannregionene er høringsperioden 1. mars 2021 – 31. mai 2021. Alt høringsmateriell finnes på vannportalen.no.

Bare i Innlandet og Viken vannregion står over 1800 vannforekomster i fare for ikke å ha god miljøtilstand i 2027. De påvirkningene som er registrert på flest vannforekomster er jordbruk, avløpsvann, introduserte arter og sykdommer, vannkraft og urban utvikling.

Det store spørsmålet fremover blir: Hvor mye vil det koste å oppnå god kjemisk og økologisk vannkvalitet i Innlandet og Viken vannregion?

I høringsforslaget er det lagt inn tiltak og kostnader, men mulighetene kan være store for at omfanget av tiltak og kostnadene for disse i virkeligheten er langt større enn det som er registrert i planene.

Åpne høringsprosesser er et resultat av, og et viktig virkemiddel i demokratier, hvor de som blir berørt skal få mulighet til å uttale seg. Vi vilderfor oppfordre alle med interesse for, og kunnskap om vann, til å engasjere seg i høringsprosessene for vannforvaltningsplanene.

Spørsmål en da kan stille seg kan være: Er det de riktige tiltakene og kostnadene som er foreslått? Er det sannsynlig at miljømålene vil nås med de foreslåtte tiltakene? Er planene realistiske og gjennomførbare? Og, ikke minst, er finansieringen realistisk, slik at de som skal betale for tiltakene evner å gjøre det?

Som kjent skal godkjente vannforvaltningsplaner, i henhold til plan- og bygningsloven, legges til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i vannregionen. Dette blir veien videre for vannet!

Og denne veien blir viktig. Vi håper på en god prosess til beste for vannet!

Redaksjonskomiteen