Bilde av: Andreas Lium
Høye strømpriser og «det grønne skiftet» setter fokus på behovet for mer fornybar energi. Norge må sikre kraftforsyning til økt industrisatsning og elektrifisering. På politisk nivå debatteres muligheten for å åpne opp for vannkraftsutbygging i vernede vassdrag. Potensialet i å modernisere eldre kraftverk diskuteres også, og et økende behov for flomdemping trekkes inn som et ytterligere moment. Deler av det politiske miljøet har uttalt at eventuelle utbyggingsprosjekter i vernede vassdrag skal være skånsomme, slik at de ikke går på bekostning av verneverdiene.
Den årlige vannkraftproduksjonen i Norge utgjør nær 139 TWh. NVE har estimert at omtrent 216 TWh er teknisk-økonomisk mulig å utnytte. Av dette er ca. 64% bygget ut og 23%, dvs. drøyt 49 TWh, er i vernede vassdrag. Av de 49 TWh-ene som er vernet er en vesentlig del også vernet etter naturvernloven og andre vedtak som beslutninger om nasjonale laksevassdrag. Det er realistisk å øke årsproduksjonen med om lag 23 TWh, inkludert både nye utbygginger, og opprusting og utvidelse av eksisterende kraftverk.
Diskusjonen om utbygging av vernede vassdrag er godt kjent fra de siste årene. Etter den store prisøkningen på strøm som inntraff i vinter har diskusjonen fått fornyet oppmerksomhet igjen. Man kan se politikeres behov for å ta til orde for tilsynelatende enkle løsninger som utbygging av vernede vassdrag som følge av en akutt prisendring, men glemmer at prisendringen er forårsaket av flere samvirkende faktorer og at mer vannkraft alene ikke vil løse problemet. Som grunnlag for den norske naturessursforvaltningen er det fra et faglig og samfunnsmessig perspektiv viktig å ha en samlet, bredt forankret og langsiktig kursendring. Denne skal gå i retning mot en grønn omstilling.
Det er to store utfordringer som både er nært og komplisert forbundet med hverandre og som er viktig å ha med seg i debatten om utbyggingen av vernede vassdrag. Det er den velkjente klimakrisen og den mindre omtalte naturkrisen. En grønn omstillingsprosess må ta hensyn til begge disse alvorlige utfordringene. Diskusjonen bærer ofte preg av klimaargumenter, dvs. behovet for økt vannkraftproduksjon for å få ned klimagassutslippene. I tillegg trekkes vassdragsreguleringers flomdempende effekt fram som et gode, knyttet til behovet for klimatilpasning. På den annen side har det ofte blitt hevdet, kanskje spesielt fra naturvernsiden, at regulering av vassdrag er ødeleggende for naturen og vassdragene. Selv om det diskuteres i hvor stor grad, er det liten tvil om at regulerte vassdrag får endret økologisk funksjon som følge av inngrep som dammer, reguleringsmagasiner, redusert vannføring, overføring av vann til andre vassdrag, effektkjøring eller endrede temperaturforhold. Det diskuteres også i hvilken grad det blir en forringet bruks- og opplevelsesverdi i og langs vassdragene. Spørsmålet er hvordan disse effektene skal vektlegges i dilemmaet mellom omlegging til fornybart og næringsutvikling kontra bevaring av natur. Politikere bør ta innover seg alle disse perspektivene, dersom den politiske debatten skal bidra til en kunnskapsbasert tilnærming til en grønn omstilling. Fagmiljøene har et særlig ansvar for å kommunisere disse ulike vurderingene til samfunnet og debatten.
En grønn omstilling forutsetter at det redegjøres for økonomiske, sosiale og økologiske perspektiver i alle saker som påvirker klima og naturmangfold. Ettersom naturressursene skal forvaltes i henhold til faglig kunnskap, bør også den politiske debatten være mer tverrfagligorientert enn det vi har sett hittil. Det er selvsagt forståelig at slike sprikende hensyn kan være vanskelig å håndtere i en akutt situasjon som nærmest «over natta» har påvirket privatøkonomien til store deler av befolkningen. Likevel; det er grunnleggende viktig å gjøre gode og kunnskapsbaserte avveininger for å oppnå bærekraftige beslutninger som står seg over tid. Debatten omkring eventuell utbygging av vernede vassdrag bør derfor synliggjøre hvilke avveininger som er relevante i kontaktflatene mellom samfunnsøkonomi, sosial aksept og påvirkning på vernet natur. En samfunnsøkonomisk vurdering som kun ser på de prissatte virkningene, kan tilsi at det er både viktig og nødvendig å øke energiforsyningen fra fornybar vannkraft. Den sosiale aksepten er muligens høy like etter prissjokket på strøm, men kan raskt endres. De miljømessige konsekvensene er dessuten i ferd med å få økt moment, både blant folk flest og i politiske miljøer. De beste avveiningene kommer hvis vi bruker litt tid på å vurdere de ulike relevante perspektivene og lar være å fatte forhastede beslutninger.
Redaksjonskomiteen