Siden forrige utgave av VANN har det vært et stort vannbårent sykdomsutbrudd på Askøy. Dette var det første vannbårne utbruddet på 12 år i Norge. Det siste var på Røros i 2007 der ca 1500 mennesker ble syke av Campylobacter, og før dette var det et utbrudd av Giardiai Bergen i 2004 som medførte anslagsvis 6000 syke personer. Flere vannbårne utbrudd har også blitt rapportert i nyere tid knyttet til «moderne» vannforsyningssystemer, både i Norden og USA/Canada. Til tross for disse kjente tilfellene skjer vannbårne utbrudd relativt sjelden i Norge. Felles for alle utbrudd som smitter befolkningen gjennom vannforsyningen, er at det blir en svært alvorlig situasjon med store beredskapsmessige utfordringer og samfunnsmessige konsekvenser for lokalbefolkningen.

På Askøy ble utbruddet oppdaget av noen observante sykepleiere som opplevde en uvanlig strøm av pasienter med mageinfeksjon på legevakten. Alarmen gikk fort, og grunnet lokal-kunnskap ble kilden til utbruddet raskt koblet til et begrenset området i et vannforsyningssystem i kommunen. Kommunen sendte ut kokevarsel og koblet ut et høydebasseng som var antatt å være kilden til forurensning. I dagene som fulgte ble det klart at det var Campylobacter som var årsaken til mageinfeksjonen, og denne bakterien ble også funnet i høyde-bassenget. Campylobacter er den vanligste rapporterte årsaken til vannbårne utbrudd, og gir en mageinfeksjon som stort sett går over av seg selv. Totalt ble det estimert 2000 syke og utbruddet varte i overkant av én uke. Håndteringen av utbruddet i etterkant ble gjenstand for hyppig oppdatering i media, som dekket saken med et enormt omfang.

Utbruddet på Askøy er en viktig påminnelse om at vannforsyningen er sårbar for forurensning, og hvor alvorlig det kan bli når mange smittes i løpet av kort tid. Når et utbruddet først har skjedd, er det viktig å ta lærdom av hendelsen for å unngå at lignende skjer igjen. Kilden til dette utbruddet var et fjellbasseng som ble etablert i råsprengt fjell for ca 50 år siden. Et felles-trekk ved råsprengte bassenger er at de fra naturens side ikke er helt tette. Et av læringspunktene er for eksempel i hvilken grad tilsvarende høydebassenger på distribusjonssystemene i andre vannforsyningssystemer er sårbare for forurensning. Det er betimelig å stille spørsmålet; -hvorfor dette høydebassenget i vannforsyningssystemet på Askøy ble forurenset først nå, ettersom det ikke er påvist forurensning på 50 år? Én forklaring kan være et kraftig regnskyll som inntraff om lag én uke før utbruddet. Dette kom etter en lengre periode med tørke. Det er mulig at denne kraftige regn-episoden kombinert med tørkeperiode i forkant har vært tilstrekkelig til å forurense høydebassenget gjennom sprekker i fjellet, og på en måte som ikke har vært tilfelle før. Det kan derfor være nærliggende å spørre seg om utbruddet på Askøy er et eksempel på påvirkning av et«klima i endring» der vi kan forvente stadig flere nedbørepisoder med flom, samt lengre perioder med sommertørke. Konsekvensen av dette blir i så fall at man bør vurdere risikoen for vannforsyningen på et annen måte enn tidligere, og spesielt sette søkelyset på distribusjonssystemet.

Trygt drikkevann er noe som ofte blir tatt forgitt hos oss her i Norge. Et utbrudd som det som skjedde på Askøy er en sterk påminnelse om at smitte gjennom drikkevann kan få store kon-sekvenser. Det ligger et omfattende forebyggendearbeid bak å trygge drikkevannet, slik at det fortjener befolkningen sin tillit. Dette er en oppgave som involverer mange i en kommune –både det administrative og politiske miljøet. Disse må være sitt ansvar bevisst for å sikre at både langsiktige og forebyggende tiltak blir prioritert, og at beredskapen er på plass. Det har lenge vært bekymring knyttet til konsekvenser av et aldrende vannforsyningssystem i Norge. Vannforeningen vil følge med på hvordan utbruddet på Askøy vil få betydning for utviklingen av vannforsyningen i Norge.

Redaksjonskomitéen i VANN

Klima- og miljødepartementet (KLD) og Olje- og energidepartementet (OED) sendte 5. oktober på høring et forslag til endringer i vannforskriften og naturmangfoldloven. Dersom endringene blir som foreslått vil dette på regionalt nivå bety store endringer i organisering av arbeidet etter vannforskriften.

I dag er arbeidet hjemlet i tre lover: Forurensningsloven, plan- og bygningsloven og vannressursloven. KLD/OED foreslår å erstatte plan- og bygningsloven med naturmangfoldloven.

Hjemlingen av vannforskriften til plan-  og bygningsloven er av mange betraktet som en suksess.  Dette har sikret en demokratisk planprosess med politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra allmennheten, næringslivet og andre berørte parter. Vi undrer oss derfor over at dette forvaltningsgrepet strykes med et pennestrøk, uten annen begrunnelse enn forenkling.

De foreslåtte endringene vil bety at de regionale vannforvaltningsplanene ikke lenger skal vedta som regionale planer, og de fylkeskommunene som har fungert som vannregionmyndigheter i vannregionene vil ikke lenger ha noen formell rolle i arbeidet.  Fylkesmannen seiler inn som ny –  ikke vannområdemyndighet, men vannkoordinator. Her er det at noen får et deja vu. Har vi ikke vært her før? Frem til 2010 og kommunereformens inntog var det da vitterlig fylkesmannen som ledet det regionale arbeidet? Er vi nå inne i en ny tautrekking? En ny kamp om vannet?

Få så denne kampen komme: Begrepet «som lyn fra klar himmel» er mye brukt i reaksjonene på høringen. Departementenes arbeid med høringsdokumentet har på ingen måter foregått i full offentlighet og svært få utenfor KLD visste noe konkret om hva som skulle komme.

Nå ligger høringsnotatet der med sine forslag til (som nok bør oppfattes som føringer til) endringer. Endringsviljen blir kanskje satt på en hard prøve hos noen og enhver som har jobbet på det regionale nivået i arbeidet etter vannforskriften.  Men her er det nok bare å brette opp ermene og forberede seg på at forslaget vil kunne bli virkelighet ganske så snart, for departementene mener alvor.

Formålet med de foreslåtte endringene er altså at arbeidet skal forenkles og gjøres mindre omfattende. Departementene mener at arbeidet til nå har vært omfattende, omstendelig og ressurskrevende. For neste planperiode ønskes det en mindre omfattende prosess ved at de vedtatte regionale vannforvaltningsplanene kun skal revurderes og oppdateres.

Forenkling kan være vel og bra, bare ikke vannfaget og i ytterste konsekvens den enkelte vannforekomst blir skadelidende. I prosessen gjennom første og frem til nå i andre planperiode har mye dreid seg om organisering, etablering av gode samarbeidsplattformer og mer eller mindre vellykkede forsøk på dialog med sentrale aktører. Det har vært et rop om behov for rettledning i for av sentrale føringer, veiledere, maler for enhetlig rapportering og samkjøring av planprosessen slik at vannområdene og -regionenes arbeid bedre kunne sammenlignes.

I gjennomføringsfasen som vi nå er inne i ville det vært bra om fokus kunne vært stilt skarpt inn på hovedoppgaven: Arbeidet for god vannkvalitet. Det er innen dette arbeidet vi skal vinne, ikke innen VM i byråkratiske krumspring!

Når grunnen nå beveger seg litt under føttene våre er det lurt å gripe tak i fakta om at vi faktisk har lykkes med en god del i arbeidet etter vannforskriften. En udiskutabel suksessfaktor har vært og er vannområdenes arbeid. Lykkes man ikke lokalt vil man aldri lykkes verken regionalt eller nasjonalt, uansett hvem som vinner den byråkratiske kampen om vannet. Det er i vannområdene den uvurderlige linken til lokal kunnskap, involvering og deltakelse ligger.  Her vil man derfor best møte de foreslåtte endringene ved å jobbe ufortrødent videre – «keep up the good work».

Et viktig moment i arbeidet frem mot en eventuell endring i det regionale arbeidet bør være fokus på ressurser. Både fylkeskommunene og fylkesmannen har god kompetanse på gjennomføring av vanndirektivet, både som hoved- og sideaktør. Fylkesmannen som en eventuell nyutnevnt   vannkoordinator må sikres ressurser til koordineringen og kunne stille med mannskap i det lokale og regionale arbeidet. Her er det forbedringspotensialer og samtidig gode muligheter til å knytte fylkesmannen enda sterkere inn i arbeidet etter vannforskriften.

Hadde vi kunnet se inn i fremtiden ville vi visst hvordan det kommer til å stå til med norsk vannforvaltning i 2021, 2027 og 2033, årstallene for måloppnåelse for økologisk tilstand i våre vannforekomster. Siden vi ikke er spåkoner må vi imidlertid sørge for å rigge arbeidet på best mulig måte, med de ressurser vi har til rådighet i dag. Norge er gitt en unik mulighet til å jobbe i et permanent system med kvalitetssikring av vannmiljøet og med revidering av planer hvert 6. år. Det er «vannhelsen» som skal stå i fokus i dette arbeidet, og ikke byråkratiet. Det er å håpe at det vi her har kalt «kampen om vannet» blir en fredsommelig prosess mot en enda mer stabil og kunnskapsbasert vannforvaltning. Vi ønsker hverandre lykke til med dette arbeidet!

Norsk vannforening

En valgkamp ligger bak oss, og 169 folkevalgte er nå i gang med å forberede seg på fire år som folkets fremste tillitskvinner – og menn i nasjonalforsamlingen. Hvordan det nye flertallet vil organisere seg, og om valgresultatet fører til endringer i sammensetningen av regjeringen er ikke kjent i skrivende stund, men det foregår samtaler mellom de berørte parter. Les videre…

Dette fikk vi vite gjennom et oppslag i NRK Dagsrevyen 24. april 2017. NRK hadde fått SSB til å utarbeide en oversikt over de 250 største renseanleggene langs kysten, i Forurensningsforskriften såkalte kapittel 14-anlegg. Les videre…