– Hva har denne pandemien lært oss om smitte av Covid-19 gjennom drikkevann, avløpsvann og badevann?
Dette fagtreffet har til hensikt å presentere oppsummert kunnskap om Sars-Cov-2 viruset og vann, samt erfaringer knyttet til beredskap og hvordan pandemien har påvirket den daglige driften i vann- og avløpsbransjen.
Når: 18. januar 2021 Hvor: Nettbasert
I januar 2021 har det gått ett år siden Sars-Cov-2-viruset ble oppdaget i Wuhan i Kina. Viruset har vist seg å være svært smittsomt og påvirket en hele verden i form av økt beredskap og måten vi omgås hverandre på.
For vannbransjen dukket det også opp, i tidlig fase av pandemien, spørsmål som for eksempel om korona kan smitte via drikkevann og badevann og nødvendige smitteverntiltak ved håndtering av avløpsvann.
I en krise med et nytt agens er informasjonsbehovet stort og det produseres mye kunnskap på kort tid. Dette fagtreffet har til hensikt å presentere oppsummert kunnskap om Sars-Cov-2-viruset og vann, samt erfaringer knyttet til beredskap og hvordan pandemien har påvirket den daglige driften i vann- og avløpsbransjen.
Da fortsatt mye er usikkert vedrørende denne pandemiutviklingen, må det tas forbehold om at programmet kan bli modifisert når fagtreffet nærmer seg.
Vannprisen, som er stiftet av de rådgivende ingeniørfrmaer RIF innen VA og Miljøteknikk og Norsk vannforening, er en anerkjennelse for spesiell innsats innen vannrelaterte fagområder. Prisen kan gis til enkeltpersoner, firma, frivillige organisasjoner eller institusjoner. Prisen skal gis for spesiell innsats av vitenskapelig, teknisk, organisasjonsmessig eller administrativ karakter. Prisen består av en kunstgjenstand og et reisestipend.
Forslag til kandidat skal være skriftlig og inneholde: • Navn på kandidat • Presentasjon av kandidaten • Begrunnelse for kandidaturet
Prisen kan bare tildeles kandidater som er foreslått inneværende år. Forslag til kandidater mottas av sekretariatet senest 31. desember 2020. Forslagene merkes «Kandidat vannprisen» og sendes til: post@vannforeningen.no
• Hvorfor har vi ikke høyere rehabiliteringstakt? Behovet er stort, men fornyelsestakten er tilsynelatende for lav.
• Hvordan kan vi utnytte ny teknologi? Er smart teknologi en teknoblaff? eller blir det et viktig tilskudd til effektiviseringen av vann og avløpstjenestene?
Seminaret vil belyse disse spørsmålene fra ulike synsvinkler, fra FoU til praktisk tilnærming. Programmet har også et internasjonalt perspektiv, representert ved to studenter som nylig har fullført sitt mastergradsarbeid ved NTNU med problemstillinger knyttet til vannforsyning, der også smart teknologi er benyttet.
UTDELING AV VANNPRISEN:
RIF og Vannforeningen har kåret Sveinung Sægrov, professor i VA-systemer ved Institutt for Vann og Miljøteknikk ved NTNU, til vinner av Vannprisen 2020. Sveinung har vært et fyrtårn når det gjelder anvendt forskning og undervisning i Norge siden 1976. Han har vært med på å stake ut kursen for norsk vannbransje. Han har ledet og koordinert store nasjonale kompetanseløft i Norge de siste 40 årene og har også vært en drivkraft for at vi har fått et internasjonalt fokus og nettverk som vi kan vokse videre på. Sveinung har med det bidratt til at norsk vannbransje i stadig større grad jobber internasjonalt og samtidig knytter til seg resultater og erfaringer utenfor landets grenser. Sveinung innleder årets Vannprisseminar.
Store summer brukes til å rehabilitere gammelt ledningsnett ved å bygge om fellessystemer om til separate løsninger for spillvann og overvann. Gamle utette ledninger byttes med nye, men det kan se ut som at renseanleggene mottar like mye avløpsvann. Selv kommuner med bare separat ledningsnett for avløp opplever stor tilrenning til renseanlegget når det regner.
RIF og Vannforeningen har kåret Sveinung Sægrov,professor i VA-systemer ved Institutt for Vann og Miljøteknikk ved NTNU, til vinner av Vannprisen 2020.
Fra juryens begrunnelse:
Sveinung har vært et fyrtårn når det gjelder anvendt forskning og undervisning i Norge siden 1976. Han har vært med på å stake ut kursen for norsk vannbransje. Han har ledet og koordinert store nasjonale kompetanseløft i Norge de siste 40 årene og har også vært en drivkraft for at vi har fått et internasjonalt fokus og nettverk som vi kan vokse videre på. Sveinung har med det bidratt til at norsk vannbransje i stadig større grad jobber internasjonalt og samtidig knytter til seg resultater og erfaringer utenfor landets grenser.
Det vil bli holdt et webinar 4. november, for å hedre prisvinneren. Tema for webinaret blir rehabiliteringstakt og utviklingsarbeid i vannbransjen. Les mer her.
This study attempts to recommend a suitable and sustainable solution for the sanitation problem in Nepal.
Figure 1 Effluent with no or little treatment of Guheshwori wastewater treatment plant mixing with already polluted river. Source: (Maharjan, 2020)
The sanitation solution in Nepal has mostly been focused on hygiene education and construction of toilets and septic tanks. Also, only a small number of houses are connected to the treatment plant and therefore most houses end up disposing the wastewater directly into the rivers and other water bodies. In addition, the treatment plant discharges the effluent into the environment with little or no treatment, and then get mixed with already polluted river contributing to more environment pollution problem rather than solving them.
With a shift in thinking from nutrient removal to nutrient recovery, focus is now on pathways to recover these nutrients successfully. Therefore, this study recommended ecological sanitation systems as promising for Nepal because ecological sanitation is a circular economy, a closed nutrient loop sanitation system, and a “waste to resource” concept. It is a concept of recycling the plant-essential nutrients, like Nitrogen, Phosphorus and Potassium contained in the excreta, as a fertiliser into the agriculture farm. In human excreta, these nutrients are found in water-soluble ionic form making it readily available for plant uptake and has been studied since late 1990s.
Moreover, energy can also be recovered from human excreta in the form of biogas. Biogas is a waste-to-energy technology that uses organic waste such as cattle manure, food waste, agricultural waste, and human excreta, separated or combined, for cooking or to produce electricity. Slurry as a by-product of the biogas production process can also be used to increase soil fertility. For example, urine as a fertilizer is suitable especially to plants with high nitrogen demand such as grain, grass crops, oil plants, spinach, cauliflower, corn, lentils, red beans, and soybeans.
Despite the benefits, application of human excreta in agriculture has also been associated with health and environmental risks and other socio-cultural issues. If not handled properly, human faeces can be responsible for most WASH-related diseases as one gram of faeces contain about 100 million bacteria some of which are pathogenic. Faeces must be hygienized either by a dehydration or compositing process before its application. The anaerobic digestion yielding biogas can also contribute to the necessary hygienization of the excreta whereas source separated urine has been found to be a safe and efficient fertilizer. Ecological sanitation users must also be aware that improper use of any toilet system may threaten public health and pollute the environment despite the benefits ecological sanitation system has. These problems can best be avoided by awareness of the ways of using the toilets and adopting the appropriate treatment processes before the application of excreta in the nutrient recovery or energy recovery as well. Moreover, people need to transform the misconception of excreta as waste and dirt to view it as a resource and treat the excreta properly to produce a safe fertilizer product supplemented by biogas generation.
Gjennom oppgaven har jeg reflektert over forholdet mellom mennesker og bekker. Problemstilling: Hvordan designe alternative elve besøkssteder som skaper bedre forbindelser mellom mennesker og natur i urbane kontekster?
Observasjoner gjort ved områder i Oslo hvor bekken har blitt gjenåpnet, viser at fokuset til en stor andel av menneskene rundt er rettet mot andre steder enn vannet. Undersøkelser antyder at menneskets bevissthet mot bekker i dag har betydelige ulikheter sammenlignet med våre forfedre.
Gjennom å fokusere på det visuelle og det akustiske rommet rundt bekken, utviklet jeg to ulike eksperimenter, for å fange oppmerksomheten til forbipasserende.
Eksperiment 1. Ved å plassere et speil på ulike steder i bekken, var det mulig for forbipasserende å se gjemte aspekter av bekken.
Eksperiment 2. Ved å ta opp lyden av bekken via en mikrofon, som videre ble forsterket av en høyttaler, kunne forbipasserende få en forsterket opplevelse av det akustiske rommet
Både det visuelle og det akustiske eksperimentene fanget oppmerksomheten til forbipasserende. Det sterkeste virkemiddelet var det akustiske, og ut fra dette valgte jeg å utforme et objekt som forsterket lyden av bekken.
Resultatet er et akustisk objekt som forsterker lyden av bekken. Objektet er utformet ved at to akustiske horn er rettet hver sin vei, en for å fange lyden og en for å distribuere lyden mot tilskueren. Konstruert ut av rustfritt stål, for å tåle ulikt vær og sesong. Objektet forandrer det akustiske rommet rundt bekken, og utfordrer måten vi opplever naturlige sykluser på.
Ved siden av det akustiske objektet er det utformet et skilt som illustrerer vannets kretsløp og hvor tilskueren står i henhold til det. Skiltet illustrerer hvordan mennesker kun opplever korte streker av naturlige prosesser. I tillegg gir skiltet en oppfordring om å rette oppmerksomheten mot lyden i 1 minutt.
