Beredskap i urolige tider

I februar i år gikk Russland til krig mot Ukraina. Invasjonen var en følge av en politikk og militær konflikt som har pågått i lang tid. Selv om det ligger en årelang konflikt til grunn, kom trolig invasjonen overraskende og mange kjente på fortvilelsen av å måtte erkjenne at en har nok en krig i Europa, i vår bakgård. Krigen i Ukraina aktualiserer – på ulykksalig vis – behovet for sikkerhet og beredskap. En av flere bekymringer går på om en mulig atomhendelse vil kunne påvirke drikkevannskvaliteten.

Det er mer enn 30 år siden scenarioet om atomnedfall til norske drikkevannskilder var aktuelt, da som følge av Tsjernobyl-ulykken som er omtalt som en av de verste kjernekraftulykkene i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte en av de fire atomreaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl, som ligger 100 km nord for Kyiv i Ukraina. Opp mot 50 mennesker døde som direkte følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Store mengder støv som inneholdt radioaktivt jod og cesium ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945 under den andre verdenskrig. Til tross for alvorlighetsgraden av ulykken viste undersøkelsene i Norge utført etter ulykken at drikkevann fra overflatekilder ble lite påvirket av det radioaktive nedfallet, og bare kortvarig. Alle grunnvannsprøver viste svært lave verdier. Det var behov for tiltak i enkelte matvarer fra landbruk og utmark, men ikke fra drikkevann. Et viktig unntak var cisternevann, som er svært utsatt for å få høye konsentrasjoner av radioaktive stoffer, og myndighetene ga råd om å ikke drikke slikt vann.

En hendelse som likner Tsjernobyl-ulykken er ett av flere scenarioer som har fått økt aktualitet. Dersom det skulle skje en alvorlig atomulykke på ett av Ukrainas operative kjernekraftverk, og vinden blåser mot Norge, kan det komme radioaktivt nedfall over norske områder. Det er derimot, ifølge Verdens Helseorganisasjon, lite sannsynlig at en atomhendelse vil føre til uakseptabel helserisiko på grunn av radioaktive stoffer i drikkevannsom benytter seg av overflatevannkilder. Dette på grunn av fortynningseffekten. Imidlertid bør man alltid være årvåken for at risikobildet må oppdateres, for eksempel ved å skjerpe oppmerksomheten mot mulige punktkilder som atomdrevne ubåter som mulig kan komme i nærområder.

Vannverkene har beredskapsplaner for å sikre en kontinuerlig leveranse av godt og nok drikkevann ved hendelser og alvorlige situasjoner. Det er imidlertid krevende for et enkelt vannverk å lage beredskap for en akutt situasjon med atomnedfall som vil berøre hele nasjonen – slik som den vi står i nå – og det er behov for samhandling på et høyere nivå.

Mattilsynet er forvaltningsmyndighet og har ansvar for trygge næringsmidler gjennom hele næringskjeden og forvalter grenseverdiene for radioaktivitet i mat og drikkevann. Mattilsynet har også en rolle i å veilede vannverkene. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) er kompetanseorganet for radioaktivitet og stråling og har overordnet ansvar for den norske atomberedskapen. DSA overvåker situasjonen og gjør prioriteringer om analyser i en eventuell krise. DSA følger med på meteorologiske forhold, spesielt vindretning og nedbør, som er av stor betydning for hvilke steder som kan bli rammet av radioaktivt nedfall etter en atomhendelse. De har et landsdekkende nettverk av målestasjoner som kan bidra til tidlig varsling. I en akutt krise vil det være begrenset analysekapasitet og myndighetene vil måtte prioritere hvor det skal analyseres. Folkehelseinstituttet er også involvert som rådgiver til DSA for helsemessige vurderinger. I tillegg samarbeider Mat-tilsynet og DSA om veiledningsmateriale knyt-tet til tiltak for drikkevann og anbefalinger for målinger ved en hendelse, som vannverkene kan legge til grunn for vurdering av risiko og mulige tiltak i egen vannforsyning.

Selv om risikoen er liten, kan det likevel være viktig å få friskmeldt vannforsyningene for å berolige befolkningen – som er en del av risikokommunikasjonen som er nødvendig i alle beredskapssituasjoner. Ved en eventuell atomulykke vil Kriseutvalget for atomberedskap gi generell, samordnet informasjon til myndigheter, statsforvaltere, publikum og medier, mens Statsforvaltere informerer regionalt og lokalt.

Informasjon i krig er ikke alltid til å stole på. Den er dessuten i stadig endring. Dette gjør det vanskelig å vite hva man skal forberede seg på.

I tillegg til faren for atomnedfall er tilgangen til viktige kjemikalier for vannbehandling en kritisk faktor i en beredskapssituasjon. Denne tilgangen er avgjørende for å kunne opprettholde både vannforsyning og avløpsbehandling. Markedet for råvarer og produksjon av disse kjemikaliene er globalt. Forsyningen er dermed avhengig av at handel og transport av dette kan foregå uten unødvendige hindringer, på tvers av landegrenser. I krisesituasjoner kan dette likevel settes på prøve, noe som ble testet tidlig under koronapandemien. Takket være raskt initiativ fra leverandørene og god respons fra ansvarlige myndigheter, klarte en å samle alle aktørene til møter for informasjonsutveksling og koordinering av tiltak, slik at det som kunne blitt en kritisk situasjon ble avverget.

Krigen i Ukraina har utløst mobilisering av beredskap i Norge på flere områder, også vannberedskapen. Denne beredskapen er god i vårt land og nasjonale myndigheter er forberedt på ulike risikoscenarier, så langt dette lar seg gjøre.

Vannforeningen håper, som alle, at det ikke blir nødvendig å iverksette den nasjonale vannberedskapen operativt som følge av en kjernekraft- eller atomulykke i Europa.

Redaksjonskomiteen


Utbygging av vernede vassdrag – er det verd det?

Høye strømpriser og «det grønne skiftet» setter fokus på behovet for mer fornybar energi. Norge må sikre kraftforsyning til økt industrisatsning og elektrifisering. På politisk nivå debatteres muligheten for å åpne opp for vannkraftsutbygging i vernede vassdrag. Potensialet i å modernisere eldre kraftverk diskuteres også, og et økende behov for flomdemping trekkes inn som et ytterligere moment. Deler av det politiske miljøet har uttalt at eventuelle utbyggingsprosjekter i vernede vassdrag skal være skånsomme, slik at de ikke går på bekostning av verneverdiene.

Den årlige vannkraftproduksjonen i Norge utgjør nær 139 TWh. NVE har estimert at omtrent 216 TWh er teknisk-økonomisk mulig å utnytte. Av dette er ca. 64% bygget ut og 23%, dvs. drøyt 49 TWh, er i vernede vassdrag. Av de 49 TWh-ene som er vernet er en vesentlig del også vernet etter naturvernloven og andre vedtak som beslutninger om nasjonale laksevassdrag. Det er realistisk å øke årsproduksjonen med om lag 23 TWh, inkludert både nye utbygginger, og opprusting og utvidelse av eksisterende kraftverk.

Diskusjonen om utbygging av vernede vassdrag er godt kjent fra de siste årene. Etter den store prisøkningen på strøm som inntraff i vinter har diskusjonen fått fornyet oppmerksomhet igjen. Man kan se politikeres behov for å ta til orde for tilsynelatende enkle løsninger som utbygging av vernede vassdrag som følge av en akutt prisendring, men glemmer at prisendringen er forårsaket av flere samvirkende faktorer og at mer vannkraft alene ikke vil løse problemet. Som grunnlag for den norske naturessursforvaltningen er det fra et faglig og samfunnsmessig perspektiv viktig å ha en samlet, bredt forankret og langsiktig kursendring. Denne skal gå i retning mot en grønn omstilling.

Det er to store utfordringer som både er nært og komplisert forbundet med hverandre og som er viktig å ha med seg i debatten om utbyggingen av vernede vassdrag. Det er den velkjente klimakrisen og den mindre omtalte naturkrisen. En grønn omstillingsprosess må ta hensyn til begge disse alvorlige utfordringene. Diskusjonen bærer ofte preg av klimaargumenter, dvs. behovet for økt vannkraftproduksjon for å få ned klimagassutslippene. I tillegg trekkes vassdragsreguleringers flomdempende effekt fram som et gode, knyttet til behovet for klimatilpasning. På den annen side har det ofte blitt hevdet, kanskje spesielt fra naturvernsiden, at regulering av vassdrag er ødeleggende for naturen og vassdragene. Selv om det diskuteres i hvor stor grad, er det liten tvil om at regulerte vassdrag får endret økologisk funksjon som følge av inngrep som dammer, reguleringsmagasiner, redusert vannføring, overføring av vann til andre vassdrag, effektkjøring eller endrede temperaturforhold. Det diskuteres også i hvilken grad det blir en forringet bruks- og opplevelsesverdi i og langs vassdragene. Spørsmålet er hvordan disse effektene skal vektlegges i dilemmaet mellom omlegging til fornybart og næringsutvikling kontra bevaring av natur. Politikere bør ta innover seg alle disse perspektivene, dersom den politiske debatten skal bidra til en kunnskapsbasert tilnærming til en grønn omstilling. Fagmiljøene har et særlig ansvar for å kommunisere disse ulike vurderingene til samfunnet og debatten.

En grønn omstilling forutsetter at det redegjøres for økonomiske, sosiale og økologiske perspektiver i alle saker som påvirker klima og naturmangfold. Ettersom naturressursene skal forvaltes i henhold til faglig kunnskap, bør også den politiske debatten være mer tverrfagligorientert enn det vi har sett hittil. Det er selvsagt forståelig at slike sprikende hensyn kan være vanskelig å håndtere i en akutt situasjon som nærmest «over natta» har påvirket privatøkonomien til store deler av befolkningen. Likevel; det er grunnleggende viktig å gjøre gode og kunnskapsbaserte avveininger for å oppnå bærekraftige beslutninger som står seg over tid. Debatten omkring eventuell utbygging av vernede vassdrag bør derfor synliggjøre hvilke avveininger som er relevante i kontaktflatene mellom samfunnsøkonomi, sosial aksept og påvirkning på vernet natur. En samfunnsøkonomisk vurdering som kun ser på de prissatte virkningene, kan tilsi at det er både viktig og nødvendig å øke energiforsyningen fra fornybar vannkraft. Den sosiale aksepten er muligens høy like etter prissjokket på strøm, men kan raskt endres. De miljømessige konsekvensene er dessuten i ferd med å få økt moment, både blant folk flest og i politiske miljøer. De beste avveiningene kommer hvis vi bruker litt tid på å vurdere de ulike relevante perspektivene og lar være å fatte forhastede beslutninger.

Redaksjonskomiteen


Miljøgifter – miljøskadelige stoffer – hva er problemet?

Miljøgifter er stoffer som er lite nedbrytbare, hoper seg opp i levende organismer og har alvorlige gift- og langtidsvirkninger for natur og helse. Også stoffer som er svært lite nedbrytbare og lett hoper seg opp i levende organismer uten å ha kjente giftvirkninger omfattes av miljøgiftdefinisjonen.

Utslipp av miljøgifter vil over tid føre til økende og uakseptable nivå i miljøet. Selv om utslippene stanses vil det ikke nødvendigvis føre til reduserte nivå på kort sikt.

Miljøgifter og andre stoffer som utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø føres opp på den norske prioritetslista. Målet er å stanse bruken og utslippene av dem. For tiden inneholder prioritetslisten 66 stoffer og stoffgrupper.

VANN nr 2 – 2021 inneholdt en artikkel av Aamodt et al der det ble gitt en kunnskapsoppsummering av folkehelse og drikkevann. Der kunne en blant annet lese at det er påvist PFAS-forbindelser (per- og polyfluorerte alkylstoffer) i drikkevannskilder i mange byer i verden. Disse forbindelsene som har en bred anvendelse i en rekke produkter, blant annet i matvareemballasje, slippbelegg i kjeler og stekepanner, impregneringsmidler for tekstiler, brannslukningsskum, rengjøringsprodukter, kosmetikk, maling, lakk og enkelte typer skismøring, kalles også «evigvarende kjemikalier», fordi de brytes meget sent ned i miljøet.

Også Maridalsvannet, drikkevannskilden til Oslo, som er en innsjø relativt uberørt av omkringliggende industri, er forurenset av PFAS. Nivået er riktignok lavt, slik at drikkevannet er trygt å drikke, også sammenliknet med den nye og strenge tålegrensen i EUs drikkevannsdirektiv. En innbygger på 70 kg fra Oslo må for eksempel drikke 54 liter springvann pr dag for å nå denne tålegrensen.

En grunn til den store oppmerksomheten rundt PFAS-stoffene er at EUs mattrygghetsorgan EFSA i 2020 senket sin anbefaling for tolerabelt humant inntak med en faktor på 1000.

De fleste er enige om at forebyggende tiltak er avgjørende for å få bukt med problemene med miljøgifter. Norske myndigheter jobber derfor for stans i bruk og utslipp av stoffer på den norske prioritetslista.

I tillegg er norske myndigheter pådrivere for å regulere og forby miljøgiftene gjennom internasjonale avtaler. Et godt eksempel på dette er det pågående arbeidet der Norge sammen med fire EU-land arbeider for å fase ut samtlige (mer enn 4.700) PFAS-stoffer, ikke bare ett og ett stoff, som har vært vanlig til nå.

Noen av stoffene som ble forbudt for lenge siden er fortsatt til stede i miljøet, eksempel på dette er PCB og kvikksølv. Forekomst av disse stoffene er fortsatt årsak til kostholdsråd flere steder i landet.

I tillegg til strenge utslippskrav til industri som produserer og håndterer miljøgifter er det viktig med god kontroll på lokaliteter der miljøgifter fortsatt finnes og kan lekke ut i miljøet. Dette gjelder for eksempel brannøvingsfelt, der det over lengre tid har vært brukt brannskum som inneholder PFAS-stoffer. Flyplasser er typiske steder der det øves mye på brannslokking. Deler av grunnen ved de fleste flyplasser er derfor tungt forurenset med PFAS-stoffer.

Miljømyndighetene er i gang med å kreve opprydding av disse områdene, men fortsatt gjenstår det mye arbeid.

En annen viktig kilde for utslipp av miljøgifter er avfallsdeponier. Etter hvert som samfunnet har gått over til mer sortering av avfall og mindre deponering, er mange gamle deponier avsluttet og nedlagt. Felles for alle deponier, både nedlagte og aktive, er likevel at sigevannet inneholder de samme miljøgiftene som det avfallet som i sin tid ble deponert der. Det er Statsforvalteren som er myndighet for utslipp av sigevann fra avfallsdeponier, og som kan stille krav til utslippet. Her er status at mer enn halvparten av sigevannet går til resipient via de kommunale avløpsrenseanleggene, som ikke er konstruert for å fjerne miljøgifter. I disse tilfellene overlates ansvaret til kommunen om eventuelt å stille strengere krav til utslippet enn det Statsforvalteren har gjort. Kommunen har som oftest ikke kompetanse til å overprøve de vurderinger som overordnet miljømyndighet har gjort. I tillegg ligger det her en åpenbar interessekonflikt ved at det er kommunen som er ansvarlig for drift (og etterdrift) av deponiet.

En noe mindre påaktet kilde for miljøgifter er overvann. Temaet lokal overvannshåndtering har vært en gjenganger i dette tidsskriftet, også på lederplass, men da oftest knyttet til kvantitative utfordringer med overvann. De kvalitative sidene ved overvann er mindre omtalt, og særlig for overvann fra urbane områder er det behov for mer kunnskap og bedre veiledning. Urbant overvann inneholder ofte miljøgifter som stammer fra kilder som transport, vegmerking, husmaling og andre lokale kilder. Typiske miljøgifter her er PAH og andre organiske miljøgifter, olje og tungmetaller. Vannforskriftens mål er god kjemisk og økologisk kvalitet i alle vannforekomster. Avledning av urbant overvann til en allerede belastet urban vannforekomst kan derfor i enkelte tilfeller vise seg å være svært uheldig. Det er en reell fare for at løsningen blir å fortsette som før, ved å lede overvannet til det kommunale avløpssystemet, i stedet for en løsning som innebærer lokal håndtering av overvannet.

Over er det nevnt en rekke kilder til miljøgifter. Felles for disse er at det forurensede vannet ofte har blitt tilført det kommunale avløpsnettet for behandling på avløpsrenseanlegget. Dette gjelder f.eks. forurenset overvann fra flyplasser og brannøvingsfelt, sigevann fra deponier og urbant overvann. Det er svært uheldig å håndtere miljøgifter på denne måten, da avløpsrenseanleggene ikke er konstruert eller dimensjonert for å fjerne miljøgifter. Avhengig av stoffenes egenskaper og renseprosess på renseanleggene, vil noen av de tilførte miljøgiftene havne i avløpsslammet, mens noen passerer videre ut til resipienten. Her er de ikke ønsket. Miljøgifter er heller ikke ønsket i avløpsslammet, da dette ønskes brukt som gjødselvare i tråd med målene for en sirkulær økonomi. Avløpet må derfor betraktes som en sårbar resipient. Den underliggende filosofien bak blant annet vanndirektivet, finnes i EU-traktatensartikkel 191, der føre-var-prinsippet, prinsippet om at problemene som hovedregel skal løses ved kilden, og at forurenser skal betale, er gjengitt. Å tilføre miljøgifter til avløpssystemet og -renseanleggene bryter med alle disse prinsippene.

Skal målet om å stanse utslippene av prioriterte miljøgifter oppnås, trengs det forebyggende arbeid, og konkrete tiltak må rettes mot kildene. Norges aktive rolle som pådriver for internasjonalt samarbeid og internasjonale reguleringer er viktig, og må fortsette. Men fortsatt gjenstår det mye arbeid her hjemme. Statlig og regional miljømyndighet har en jobb å gjøre, og den jobben kan ikke overlates til kommunene alene.

Redaksjonskomiteen


Verdien av vannforvaltningsplaner

Vann angår oss alle. Og vann har ulik betydning for oss. For mange er vann avgjørende i deres næringsutøvelse, som for eksempel innen jordbruk eller fiske. I tillegg til vannet vi omgir oss med i det daglige; til drikke, matlaging, til vask av hus, klær, bil og andre ting, er vann avgjørende for matproduksjon og for alt som vokser og gror, som leveplass for fisk og andre vannlevende vesener, som kilde til elektrisk kraft, og som kilde til rekreasjon. Vannets betydning er nær ubegrenset, og som en del av naturen gir vannen nesten en uendelig rekke av økosystemtjenester.

I Norge er vi som oftest velsignet med rikelig tilgang av ganske rent vann. Men med pågående klimaendringer ser vi allerede hvordan tilgangen på vann kan endres, fra hyppigere tørke til flere perioder med sterk og vedvarende nedbør og flom.

EUs vanndirektiv ble innført i norsk regelverk i 2007 ved vannforskriften. Dette ble omtalt som det mest ambisiøse og omfattende rammeverk for vannmiljøet. Det bærende prinsipp i vannforskriften er at alle som påvirker vannkvaliteten i negativ retning skal bidra for å nå målene om god kjemisk og økologisk kvalitet i vannforekomstene. Et annet prinsipp er at det er virkemidlene i det enkelte sektor-lovverket som gjelder, og som skal bidra til at målene nås.

De nasjonale føringene fra myndighetene for arbeidet med oppdateringen av vannforvaltningsplanene som kom i 2019, pekte spesielt på kommunenes rolle i arbeidet. Gjennom arbeidet i vannområdene skal kommunene bidra til at lokal forankring og medvirkning sikres. Siden kommunene har førstehåndskunnskap om vannforekomstene i sitt område har de et myndighetsansvar for å treffe vedtak om tiltak innen drikkevann og avløp, overvannshåndtering, landbruksforvaltning, arealforvaltning og forurensning. Kommunene har gjennom sin rolles om arealplanleggere mulighet til å sette restriksjoner på arealbruken for å sikre vannkvaliteten. Bruk av dette virkemidlet får avgjørende betydning for fremtidig vannkvalitet i et Norge der utbyggingen stedvis øker enormt.

Føringene fra 2019 har vært gjeldende for arbeidet i vannregionene, i tillegg til de nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, relevante statlige planretningslinjer og vedtatte, regionale planer. Føringene skulle også avklare målkonfliktene som ligger innbakt i målet om god vannkvalitet. De største konfliktene har vært knyttet til vannkraft, jordbruk og havbruk, som alle er brukere og påvirkere av vannressursene.

Det gjenstår fortsatt betydelige utfordringer for å tette gapet mellom dagens tilstand på vannet og tilstanden når miljømålene etter vannforskriften er nådd. I føringene fra myndighetene manes det derfor forutsatt til økt innsats i gjennomføringen av planene.

På avløpsområdet har kommunene en rolle både som myndighet for de mindre, ofte private avløpsanleggene, og som eier av de større avløpsanleggene. Felles for disse er at det er kommunens egne innbyggere som betaler regningen, enten gjennom det kommunale VA-gebyret, eller direkte som eier av private anlegg. I de nasjonale føringene er avløp ført opp som et særskilt område der det må gjennomføres tiltak i tråd med sektorregelverket. Her har det lenge vært varslet store, økte kostnader i årene som kommer. Miljømyndighetenes varsel fra 2019 der det presiseres at kravene til avløpsrensing skal oppfylles, øker presset på kommunene om å gjennomføre tiltak innenfor denne sektoren ytterligere.

Om lag en fjerdedel av vannet vårt er påvirket av jordbruk, og rundt halvparten av dette oppnår ikke miljømålet ”god tilstand” etter vannforskriftens krav. Avrenning fra jordbruk påvirker de økologiske og kjemiske forholdene i vassdragene, og kan medføre algevekst og tilgroing. Dette har negativ effekt på vannkvaliteten, både som drikkevann og som levested for fisk og andre arter.

Den 1. februar 2021 ble de oppdaterte, regionale vannforvaltningsplanene sendt på høring i Inn-landet og Viken vannregion. Her er høringsfristen 31. mai 2021. For de andre vannregionene er høringsperioden 1. mars 2021 – 31. mai 2021. Alt høringsmateriell finnes på vannportalen.no.

Bare i Innlandet og Viken vannregion står over 1800 vannforekomster i fare for ikke å ha god miljøtilstand i 2027. De påvirkningene som er registrert på flest vannforekomster er jordbruk, avløpsvann, introduserte arter og sykdommer, vannkraft og urban utvikling.

Det store spørsmålet fremover blir: Hvor mye vil det koste å oppnå god kjemisk og økologisk vannkvalitet i Innlandet og Viken vannregion?

I høringsforslaget er det lagt inn tiltak og kostnader, men mulighetene kan være store for at omfanget av tiltak og kostnadene for disse i virkeligheten er langt større enn det som er registrert i planene.

Åpne høringsprosesser er et resultat av, og et viktig virkemiddel i demokratier, hvor de som blir berørt skal få mulighet til å uttale seg. Vi vilderfor oppfordre alle med interesse for, og kunnskap om vann, til å engasjere seg i høringsprosessene for vannforvaltningsplanene.

Spørsmål en da kan stille seg kan være: Er det de riktige tiltakene og kostnadene som er foreslått? Er det sannsynlig at miljømålene vil nås med de foreslåtte tiltakene? Er planene realistiske og gjennomførbare? Og, ikke minst, er finansieringen realistisk, slik at de som skal betale for tiltakene evner å gjøre det?

Som kjent skal godkjente vannforvaltningsplaner, i henhold til plan- og bygningsloven, legges til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i vannregionen. Dette blir veien videre for vannet!

Og denne veien blir viktig. Vi håper på en god prosess til beste for vannet!

Redaksjonskomiteen


Verdens vanndag 2021

Den offisielle nasjonale markeringen av FNs Verdens vanndag. Årets tema: «Verdsetting av vann».

Vann er en livsviktig knapphetsressurs som er under stadig økende press. Økonomisk utvikling og en voksende global befolkning betyr medfører økt etterspørsel etter vann. Jordbruk, industri og energiproduksjon har et økende vannbehov. På samme tid gjør klimaendringer at tilgangen til vann mer uforutsigbar og usikker. Det innebærer at en fjerdedel av verdens befolkning opplever knapphet på vann! Det gjør at det sjette bærekraftmålet om at alle skal ha tilgang til rent vann og trygge sanitære forhold blir utfordret.

Tid: 22. mars kl. 9.
Påmelding og mer informasjon


Informasjon om vann er viktig – hvordan synliggjøre verdien?

For at vannressursene våre skal kunne forvaltes på en god og bærekraftig måte må vi ha kunnskap om hvor vannet befinner seg, hvor mye vann vi har, hvilken kvalitet vannet har og skjebnen til denne livsviktige ressursen når vi tar den i bruk. Slik kunnskap bygger først og fremst på utallige målinger. Målingene må være av god kvalitet og dataene må gjøres tilgjengelig for analyser, modellering og forskning.

Vannmengder og kjennskap til disse har gjennom flere generasjoner vært viktig for utviklingen av det norske samfunnet. Elver har vært viktige transportveier og de har blitt brukt til båt-trafikk, tømmerfløting og tidlig industribygging som møller og sagbruk. Vassdragene og hydrologisk informasjon har vært avgjørende ved industrialiseringen av Norge i godt over 100 år med utbygging og drift av vannkraftverk som et viktig innsatsområde. I tillegg har vann mange andre bruksområder som vannforsyning, jordbruksvanning og element for ulike fritidsaktiviteter.
Siden vi i så mange år har utnyttet vannressursene i Norge til vannkraftformål, har vi svært lange måleserier for vannføring i mange elver. I dag er disse måleseriene en forutsetning for at vi kan dokumentere klimaendringers effekt på våre vannressurser. De er også grunnlaget for dimensjonerende beregninger. Jo bedre slike beregninger er, jo bedre kost-nytte vil vi få når vi skal legge avløpsrør, bygge broer over elver eller dimensjonere et vannkraftverk med turbiner og magasiner. Innen kommunal planlegging, samfunnssikkerhet og beredskap er det økende interesse for bruk av hydrologisk informasjon for å redusere skaderisiko ved ekstremvær og flom.

Norge har forpliktet seg til å jobbe etter målene i EUs vanndirektiv, tatt inn i norsk lovverk gjennom vannforskriften. Omfattende overvåkingsprogram er rigget over hele landet for å fange opp effektene av alle de tiltakene som gjennomføres for å nå målene for vannkvalitet. Store ressurser benyttes for å samle inn prøver og analysere, rapportere og registrere dataene. Registreringen skjer i Vannmiljø, som er miljømyndighetenes fagsystem for registrering og analyse av tilstanden i vann.
Innsamling av data er også et internasjonalt anliggende. I mange land ser vi at interessen for og bruk av vanndata vokser samtidig som nye bruksområder for slike data oppstår. Det er et økende behov for ferskvann til ulike formål, samtidig som klimaendringer fører til endringer i både vannkvantitet og kvalitet. Det betyr at riktig og oppdatert informasjon om vannressursene blir stadig viktigere for god vannforvaltning. Digitalisering har gjort at det blir stadig enklere og mer effektivt å samle inn og analysere store datasett. Automatisert kvalitetskontroll og bearbeiding av data ved bruk av kunstig intelligens er ett eksempel. Det er imidlertid en ubalanse mellom dette økende behovet og det faktum at leverandørene av offentlige tilgjengelige vanndata må kjempe en stadig større kamp for å få finansiert sine tjenester.

Samtidig med at bruken av vanndata øker, øker også antallet aktører som samler inn slike data. Dette gir et større behov for en koordinerende aktør, muligens offentlig, som sikrer god datatilgjengelighet og enhetlig kvalitetskontroll. Dårlige, upålitelige og lite tilgjengelige data øker risikoen for feilinvesteringer og lite bærekraftig bruk av våre vannressurser.

Uten målinger kan vi ikke vite hvor mye vann vi har i Norge, om flommene har blitt større eller hvordan råvannskvaliteten er. Målinger gjør oss i stand til å si om vannkvaliteten forbedres etter gitte tiltak. Gode observasjoner av vann er grunnlaget for flomvarslingsmodeller, vannkvalitetsmodeller og urbanhydrologiske modeller. Lange tidsserier med vanndata er grunnlaget for å beregne ulike dimensjonerende verdier. Uten nøyaktige målinger vet vi rett og slett ikke hvor vannet tar veien verken i det store hydrologiske kretsløpet eller i det lille tettstedet.

Tilstrekkelige, kvalitetskontrollerte og tilgjengelige data krever ressurser både i form av arbeidstid og IT-systemer. Det koster penger. Det krever nitidig og langsiktig arbeid og god koordinering. Data må samles inn, kvalitetskontrolleres og arkiveres i databaser. Databasene må vedlikeholdes, oppdateres og gjøres åpne og fritt tilgjengelige for alle som ønsker. Med et hjertesukk har mange lagt merke til at det kan være forholdsvis lett å få penger til nye målestasjoner for eksempel innenfor rammen av forskningsprosjekter. Men det er svært, svært vanskelig å få penger til å drifte de samme målestasjonene og vedlikeholde eksisterende databaser og IT-systemer over flere år. For at vi skal opprettholde tilstrekkelig kunnskap om vannet vårt, kan den største utfordringen i årene som kommer bli å få aksept for verdien av vanndata og sikre langsiktig finansiering for å samle, måle, kvalitetskontrollere, lagre og tilgjengeliggjøre disse dataene.

Verdien av målingene i et vassdrag øker med kvaliteten, lengden og tilgjengeligheten til måleserien. For å holde tritt med fremtidig behov for vanndata, er det behov for at både privat og offentlig sektor bidrar til langsiktig støtte av arbeidet med vannmålinger. Dessverre er det slik at vann er lite synlig i den politiske debatten. Vi tar vann som en selvfølge. Bare når vi begynner å se på hvor viktig vannsektorene er for mange andre sektorer i samfunnet, forstår vi den uerstattelige verdien av vanndata.

Redaksjonskomiteen


Leder: Den VANNvittige ferien

På grunn av pandemien som traff Norge i mars 2020 har regjeringen anbefalt alle å unngå unødvendige reiser til utlandet. Reiser i Norge aksepteres så lenge en følger rådene for å unngå å spre smitte. Anbefalingene, innreiserestriksjoner i mange land og krav om karantene ved hjemkomst fra enkelte land har ført til at manges ferieplaner har gått i vasken og at reise-og ferievanene for sommeren 2020 har blitt snudd på hodet. Dette har medført at mange med andre planer har måtte legge ferien til Norge.

I følge mediebildet er det mange som har fått knyttet nærere bånd til norsk natur og hatt ferieopplevelser i Norge for første gang. Som en del av denne opplevelsen er ofte vann viktig. Det kan være bading, fisking, padling, rafing, dykking, båtturer/seiling i eller på vann eller bare den visuelle opplevelsen av en vakker fjord, elv, bekk eller fjellvann.

Det kan også gi opplevelse og innsikt i norsk industris kulturhistorie ved å besøke tidligere tiders kraftverk og industrianlegg som nå er omgjort til museum for kultur- eller annen opplevelse. En tur på Telemarkskanalen eller Haldenkanalen vil gi slik innsikt samt opplevelse av kultur, historie og natur.

Norge er et av verdens beste land å fiske i. Fisking kan gi spenning og hyggelig tidsfordriv både for barn og voksne. Oslomarkas Fiske-administrasjon (OFA) så dagens lys i 1936 og administrerer kultiveringen av fiskevannene i Oslomarka. De har i alle årene de har eksistert hatt som målsetning å få folk ut i marka. I sommer har de lykkes kanskje mer enn noen gang, for aldri før har så mange fisket i Oslos mange vann. Mye av denne økningen skyldes nok den pågående pandemien og de reiserestriksjoner den har medført.

I Stortingsmeldingen om friluftsliv som kom i 2016 vil regjeringen gjøre det lettere for folk å drive med friluftsliv. Pandemien har trolig medført en øket bruk av norsk natur til ferieformål, i alle fall i enkelte områder som Preikestolen, ifølge rapporter. I tillegg har ekstra mange valgt norsk båtsommer. Båtbransjen har opplevd et hett båtmarked (både salg og leie) våren og sommeren 2020. Dette har ført til trengsel i norske gjestehavner langs kysten og særlig i perioder med dårlig vær hvor uthavner og svaiplasser ikke har vært ansett som trygge. En isolert sett positiv ting ved pandemien har vært at sanitæranleggene ved mange gjestehavner har fremstått i et bedre hygienisk lys enn tidligere år fordi pandemien har fremtvunget skjerpede krav til smittevern og renhold.

Forsøpling er dessverre et stadig problem langs kysten vår og selv langs norske vassdrag hender det at folk ikke rydder tilstrekkelig opp etter seg. Mange tror kanskje at en har sporløs ferdsel i vann. Riktignok ligger vannspeilet der like fint etter at bølgene fra båten har lagt seg, eller fluestanga er pakket bort. Men da glemmer en at bølgene kan føre til erosjon og påvirke planter og dyr i strandsonen, støy kan skremme fugl og sjøpattedyr og at kanskje et fiskevann har blitt en ørret eller to fattigere. Både fisk, fugl og sjøpattedyr kan ta skade av plast og annet søppel og det kan i verste fall ha dødelig utgang. Avfall som produseres i og ved sjø og vassdrag må derfor bringes til egnet sted for avfallshåndtering. Vi har i Norge en relativ god kultur for å rydde opp etter oss når vi ferdes i naturen. Observasjoner fra sommeren 2020 tyder likevel på at det er et forbedringspotensial på dette feltet. Sporløs ferdsel blir spesielt viktig nå når vi kanskje må feriere i Norge og i norsk natur også i 2021.

Vi må kunne si at nordmenn flest relativt smertefritt har greid å omstille sine ferieplaner for 2020. Enkelte næringer har riktignok blødd blant annet fordi utenlandske turister i stor grad har uteblitt. Uansett: Vannforeningen ser med glede at flere har benyttet anledningen til å oppleve norsk natur, hvor vann på mange måter spiller en viktig rolle i opplevelsen. Vannforeningen håper at dette ikke bare var en trend for 2020, men at bruken av norsk natur kan bli en naturlig, bærekraftig del av nordmenns ferieopplevelser også i fremtiden, uten restriksjoner på grunn av en pandemi.

Redaksjonskomiteen


Korona og vann

Pandemien som er forårsaket av koronaviruset (SARS-Cov-2) har preget hele verden siden den påfølgende sykdommen Covid-19 først ble oppdaget i Kina i desember i for. Når nye smittsomme mikroorganismer dukker opp, reises det raskt spørsmål knyttet til smitteveiene. Gjennom historien har det vært frykt for smittsomme sykdommer, og behovet for informasjon om hvordan man kan beskytte seg har vært stort. Selve viruset er usynlig, smitteveiene er vanskelige å holde under kontroll og det var tidlig klart at dette varen nytt virus for menneskeheten. Slik usikkerhet gir grobunn for feiloppfatninger blant folk, ofte i nært samspill med til dels skremmende medieoppslag. Sykdommen Covid-19 forårsakes altså av smitteoverføring av viruset SARS-Cov-2. Til tross for en sterk teori om at dråpe- og kontakt-smitte er den viktigste smitteveien for SARS-Cov-2, har også spørsmålet om dette viruset kan smitte via vann dukket opp. Gjennom media ble det spekulert i konsekvenser av mulige vannbårne utbrudd forårsaket av koronavirus.

Kunnskap om smitteveier er helt avgjørende for å kunne iverksette effektive tiltak som reduserer smittespredning. Et lett gjenkjenneligeksempel for de som jobber med vannhygiene er kolerautbruddet i London i 1854, hvor Dr. John Snow etter sigende kranglet med kolleger om smittespredningen kunne tilskrives forurenset vann eller luft (miasma-teorien). De som varmotstandere av vann som smittevei klarte ikke å begrense utbruddet med sine tiltak fordi de søkte etter tiltak for å begrense luftbåren smitte. Nitidige kartografiske studier av hvor sykdomsutbruddene fant sted i London, sammen med avstengning av tilgangen til vannpumpen med det forurensede vannet, ble avgjørende for å stoppe utbruddet. Siden dette har viktigheten av vannrensing vært en selvfølge for å beskytte befolkningen mot smitte som kommer gjennom vannveiene.

Så hva vet vi om hvorvidt SARS-Cov-2-viruset smitter via vann og avløp? Ifølge Verdenshelseorganisasjon (WHO) er sannsynligheten for smitte av koronaviruset via drikkevann liten. Selv om det er lite forskning som dokumenterer virusets overlevelse i vann, så vil rensemetodene (de hygieniske barrierene) som er påkrevd, ivareta dette. Basert på forsøk med virus som likner på SARS-Cov-2 konkluderer WHO at desinfeksjonsmetodene som benyttes ved nesten samtlige vannverk i dag (klor og UV) er tilstrekkelig til å inaktivere dette viruset.

Det har også blitt løftet frem risiko for muligsmitte via avløp ved at viruset overlever i avføring fra Covid-19-pasienter. WHO har ikke funnet bevis på at avføring fra Covid-19 pasienter smitter via avløp, eller representerer en ekstra risiko for drifts personell som jobber med vann- og avløp. Selv om det er funnet koronavirus i avføring, så er det i langt lavere mengder enn for eksempel norovirus, og viruset har heller ikke vist seg å være mer bestandig enn andre virus. Forskriftsmessige krav til rensing av avløp reduserer på den måten det som i teorien kunne vært en risiko. Driftspersonell i direkte kontakt med avløp, for eksempel septik, skal uansett følge nødvendige rutiner for å beskytte seg mot smitte da kloakk kan inneholde mange andre sykdomsfremkallende mikroorganismer. Da er det lite hensiktsmessig å iverksette ekstra tiltak mot en type virus som høyst sannsynlig ikke smitter via avløp.

Kunnskapsbehovet vil naturlig nok være enormt under en krise som den vi er inne i nå. Det er mye vi ikke vet tidlig i et utbrudd forårsaket av nye mikroorganismer. Derfor publiseres det nå daglig hundrevis av artikler om korona-viruset i nærmest alle disipliner, også innen vann og avløp. Imidlertid fører kunnskapsbehovet til at det florerer med publikasjoner som ikke er kvalitetssikret. Dette gjør det utfordrende å kunne ta stilling til eller anvende resultatene. Forskningsresultater er alltid kjærkomne, men for å kunne trekke gode konklusjoner er man avhengig av studier som er fagfellevurdert. Dette vil kunne sikre det nødvendige kritiske blikket på konklusjonene.

Innen vann og avløp er det fortsatt slik at forskriftsmessig vannrensning, avløpsbehandling og HMS er det viktigste forebyggende tiltaket, også i møte med nye smittsomme virus og bakterier. Det er lett å skjønne at det er frykt for smitte i befolkningen og også i enkelte bransjer. Men ved å ta en pust i bakken i en krise, og se over hvilke faktorer som fører til smitte, så vil mye kunne belyses. I denne sammenheng er det også betimelig å huske på hvilke sykdommer som kan ramme personer dersom vannrensingen svikter, avløpet er på avveie via overløp, eller hvis HMS-tiltak ved arbeid i avløpspumpestasjonen og ved septik-tømming ikke er godt nok. Det er større grunn til å være bekymret for de smittestoff vi kjenner til, og som faktisk kan smitte via vann. Eksempler på dette er Campylo-bacter, norovirus, Giardia og andre.

En pandemi medfører stor oppmerksomhet om én sykdom. Imidlertid må vi ikke miste gangsynet; vi må huske på at vi lever med smitte i samfunnet hver dag hele året. Nettopp av den grunn er det etablert robuste, forebyggende tiltak som vannbehandling og avløpsrensing for å beskytte befolkningen mot smitte. Sett i perspektiv er koronaviruset en av mange mulige og aktuelle sykdomsfremkallere. Det spesielle med dette viruset ble dessverre dens formidable evne til å smitte verden, men altså svært lite trolig via vann og avløp.

Redaksjonskomiteen


Vannforvaltningen – gjør vi det vanskeligere enn det trenger å være?

Den 1. juli 2016 ble vannforvaltningsplanene for de 18 vannregionene i Norge godkjent av Klima- og miljødepartementet. Regionreformen innebærer imidlertid en justering av vannregioner og vannregionmyndigheter. Forvaltningsplanene og tilhørende tiltaksplaner skal virke fram til 2021, som er frist for at miljømålene skal være nådd.

I 2019 begynte arbeidet med å forberede prosessen med å oppdatere gjeldende vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksplaner, som en forberedelse til neste planperiode – som går fra årene 2022-2027. Planene for denne perioden skal endelig godkjennes av departementene innen 31.12.2021.

I prosessen som nå pågår skal det tas hensyn til krav i vannforskriften, nasjonale føringer som er gitt av regjeringen, ny kunnskap og endrede forutsetninger.

Vannforskriften gis nå med hjemmel i både forurensningsloven, plan- og bygningsloven, vannressursloven og naturmangfoldloven (nml). Hjemmel i nml gjør det klarere at vannforskriften også gjelder for kystvannforekomster. De fleste arealplaner berører ett eller flere vassdrag, grunnvannsforekomster eller sjøområder direkte eller indirekte.

Siden plan- og bygningsloven fortsatt er en av hjemmelslovene til vannforskriften skal planprosessen følge denne. Dette betyr blant annet at forslag til planer skal sendes på offentlig høring før de til slutt vedtas i Fylkestinget.

Etter vannforskriften skal miljømålene nås innen seks år etter at første landsomfattende forvaltningsplan har trådt i kraft, altså innen 2021. Fristen kan forlenges med inntil 12 år, til 2033. Dette gjelder tiltak som ikke kan gjennomføres innen fristen enten av tekniske årsaker eller fordi de vil være uforholdsmessig kostbare på det nåværende tidspunkt, eller i tilfeller der naturforholdene er til hinder for forbedring innen fristen. Klima- og miljødepartementet viser til at det å utsette fristen for måloppnåelse på grunn av behov for problemkartlegging er i samsvar med vannforskriftens § 9 Måloppnåelse. Ved utgangen av 2021 skal Norge rapportere til ESA.

Vannforskriften har ikke vært enkel å forstå for folk flest. «Vannforskriften er helt ugjennomtrengelig!» uttalte en med mange år bak seg i miljøbyråkratiet. Fortsatt er det mange – trolig også blant VANNs lesere, som bare har en vag anelse av innholdet i vannforskriften og hvordan den egentlig virker. Dette er nok dessverre en kjensgjerning, og ikke en nedvurdering av de mange som på en eller annen måte arbeider med, og er engasjert i det viktige arbeidet med helhetlig vannforvaltning.

Her tillater vi oss en leseanbefaling: «Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1 2016 -Riksrevisjonens undersøkelse av Klima- og miljødepartementets arbeid med å sikre godt vannmiljø og bærekraftig bruk av vannressurser.» I løpet av 72 velskrevne sider gis det en etter vår mening god og pedagogisk forklaring på vannforskriftens implementering og virkemåte i Norge, samt en konstruktiv kritikk av myndighetenes mangelfulle oppfølging av forskriften. Rapporten finnes både på hjemmesiden til Riksrevisjonen og på Vannportalen.

Erfaringene fra arbeidet etter vannforskriften så langt tyder likevel på at vi er på rett vei: Vannforskriftens inntog i Norge har bidratt til å øke oppmerksomheten om vannmiljøet. Det er etablert en nedbørfeltbasert forvaltning, våre nære fordområder er også med og sektorene sørger i økende grad for å samordne tiltakene. I tillegg sikrer forankringen i plan- og bygningsloven blant annet at tiltakene blir forankret lokalt. Kunnskapsgrunnlaget har økt og budsjettene til overvåking likedan, blant annet fordi bedrifter med utslipp er blitt pålagt å kartlegge miljøtilstanden i «sin resipient». En del fellesføringer og avklaringer på målkonflikter er også på plass, det samme er forbedret veiledning og verktøy. Det gjenstår imidlertid mye kunnskaps-innhenting. Et eksempel er behovet for kunnskap som er nødvendig for å fastsette økologisk og/eller kjemisk tilstand. Manglende kunnskap om dette gjør det usikkert hvor mange vann-forekomster som vil nå miljømålene innen 2021.

I neste runde med planer er det blant annet signalisert at brukerinteresser knyttet til vann i større grad skal vektlegges. Alle som er helt avhengig og har glede av godt vann skal engasjeres og høres. Økt fokus settes på å sikre god badevannskvalitet og trygge drikkevannskilder.

Men fortsatt er det behov for å forenkle arbeidet – ikke minst gjelder dette redusert detaljeringsgrad. Vi tror også at arbeidet med vannforvaltning med fordel kan samordnes med andre planer i kommunene, og slår gjerne et slag for økt fokus på vannmiljø i arealplanleggingen. Regelverket for drikkevann bør også knyttes sterkere opp mot arbeidet etter vannforskriften.

Det er å håpe at de positive signalene man kan ane i arbeidet etter vannforskriften bidrar til å løfte det viktige arbeidet for vannnaturmiljøet i vassdrag og sjø!

Redaksjonskomiteen