FN har utpekt 2021-2030 til verdens tiår for restaurering av økosystemer. FN ønsker med dette å oppnå et løft for arbeidet med å restaurere forringede og ødelagte økosystemer. Dette er tiltak i forbindelse med det grønne skiftet, spesielt for å bevare og styrke naturmangfold. I skrivende stund går vi inn i det 4. året av FN’s tiårige program. – Er vi godt i gang og på rett vei?

Naturrestaurering defineres gjerne som å restaurere økosystemer til opprinnelig tilstand. Restaurering av natur omfatter derfor metoder for å tilbakeføre og bevare natur, økosystemenes funksjoner og for å unngå videre naturtap. I Norge ligger kanskje den viktigste utfordringen i at alle parter, f.eks. utbygger, forvaltningsmyndigheter, brukergrupperinger og naturvernsiden, bør omdefinere sine tilnærminger til inngrepssaker i natur? De aller fleste er vel enige om at vi alle står midt oppi naturkrisen. Vi kan derfor ikke gjennomføre utbyggings- og inngrepssaker etter gammel oppskrift. Det samme gjelder for prinsipielle holdninger fra naturvernsiden. Kombinasjonen av økt energibehov, bedre flomsikring, forbedringer av infrastruktur og bomiljøer, økt gjennomslagskraft for miljøfaglig kunnskap og stadig strengere praktisering av miljølovgivningen, tvinger frem et stort behov for endringer i holdninger så vel som praksis. Tyngden av de såkalte «ikke-prissatte» verdiene må ofte tillegges større vekt ved politiske avveininger, samtidig som samfunnet skal videreutvikles.

FNs naturpanel (IPBES) inngikk en historisk avtale i desember 2022 som sikrer en snuoperasjon for naturtap med mål om å forhindre ytterlige tap av naturmangfold. Før noe annet må imidlertid styrket vern og økt bevaring av natur være regelen. Det er «lettere å forebygge enn å reparere».

Naturinngrep og medfølgende ødeleggelse av habitater er den største trussel mot naturmangfoldet. Likevel viser oversikter for 2023 at utviklingen går i feil retning både i Norge og ellers i verden. Årsakene er åpenbart at det er utfordrende å balansere alle hensyn som skal tas, og kanskje at ikke alle har erkjent alvoret og omstilt seg i tilstrekkelig grad?

I alt 80 kommuner i Norge har vedtatt arealnøytralitet (null netto tap av natur) i sin kommune, og nærmere 100 kommuner har en plan for bevaring av naturmangfold. I tillegg er nasjonale vannforvaltningsplaner med tilhørende tilskuddsordninger, en positiv driver i arbeidet med restaurering og tilbakeføring av vassdragsnatur og marin natur der denne er forstyrret eller ødelagt. Vi registrerer også med optimisme at flere forskningsinstitusjoner rigger seg for å produsere kunnskap til bruk blant rådgivere, forvaltere og tiltakshavere. Det er med andre ord mange gode krefter som jobber mot samme mål: – Å ta vare på og styrke naturmangfoldet vårt ved bruk av bedre vern og et bredt spekter av miljøtiltak. Dette vil kunne gi positiv gevinst for det biologiske mangfoldet når inngrep likevel skal gjennomføres i innsjøer, elver, bekker og kystvann.

Naturrestaurering kan kreve svært omfattende tiltak som fordyrer utbyggingsprosjektene. Ved å dele erfaringer og kunnskap fra tiltak som er gjennomført kan vi bli bedre, og ikke minst skape forståelse for hvor viktige vannfagene er, særlig når folk fra de ulike fagdisiplinene samarbeider. Vi tror også at det er et rom for «vinnvinn» prosjekter, men det krever større grad av tverrfaglige løsninger og ikke minst gjensidig respekt og forståelse mellom fagdisiplinene.

Redaksjonen i VANN ønsker derfor mer fokus på naturrestaurering i tidsskriftet. Vi oppfordrer våre lesere til å bidra med ny kunnskap gjennom fagartikler og i debattinnlegg som gjerne kan gi eksempler på gode løsninger og miljø- og forvaltningsfaglige perspektiver som både utfordrer og ser fremover.

Redaksjonskomiteen

Ved flom er den lokale innsatsen sentral for å redusere skader og unngå tap av liv og verdier. For at lokale beredskapsmyndigheter skal kunne sette innsats der hvor effekten er størst er det viktig at de har en god oversikt over hva som er utsatt ved ulike flomnivå og når flommen forventes. Hvor lang tid i forkant beredskapsetatene trenger å bli varslet vil variere. Konsekvenser av en flom, sårbarheten til viktig infrastruktur, bygninger og mennesker, samt sannsynligheten for at flommen overskrider gitte kritiske terskler er vurderinger som beredskaps- og innsatspersonell må gjøre i forkant av, og under en flomhendelse.

Hva kan vi lære av andre og hva er spesielle utfordringer i Norge?
Skadeomfanget vil være svært avhengig av hva som treffes av en hendelse, for eksempel en flom,og såkalt konsekvensbasert eller risikobasert varsling står høyt på agendaen internasjonalt. FNs World Meteorological Organisation, WMO, anbefaler alle land å arbeide for å kunne varsle basert på konsekvensene av naturfare, og ikke bare sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe.
Flere land har de siste årene innført risikobasert varsling av flom. Våren 2021 lanserte Sveriges Meteorologiske og Hydrologiske Institutt, SMHI, et nytt varsel som er basert på prognoser av oversvømt areal ved bruk av modellering av vannstand og informasjon om økonomiske konsekvenser av det oversvømte området. Vi kan lære av det som er gjort i andre land, men må samtidig erkjenne at vi har andre utfordringer med varsling i Norge. Vår komplekse topografi og svært ulike værforhold gjør det utfordrende å gi presise værvarsler. Vi har dessuten mange små bratte elver som responderer svært raskt på nedbør og snøsmelting hvor det er vanskelig å varsle flom lang tid i forkant.

Hva har vi, og hva skal vi?
Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, har det nasjonale ansvaret for flomvarsling og gjør daglige vurderinger av faren for flom på et regionalt nivå. Prognosene og varslene er basert på overvåking av vannføringen i en rekke vassdrag, observasjoner og værvarsler fra Meteorologisk institutt og hydrologiske modeller for om lag 160 elver i Norge. NVE kan basert på dette, varsle flom av en gitt størrelse. Med dagens system, kan man imidlertid ikke varsle akkurat hvilke områder som vil bli oversvømt, eller hvor store skadene vil bli. Varslene legges ut på portalen varsom.no og man kan også abonnere på varsler.
Det hadde vært en stor fordel for lokal beredskap om varslene bedre reflekterer konsekvensene lokalt. For å møte behovet for slik varsling har NVE nå startet et 4-årig prosjekt (2022-2025), FlomRisk, hvor konsekvensbasert/risikobasert varsling av flom skal testes ut. Målet er å gi kommunene et bedre beslutningsgrunnlag for flomberedskap, ved å sette søkelys på risiko –altså områdene hvor man kan anta at en flom vil ha konsekvenser i kommunene. Drammen, Modum, Voss, Bergen og Beiarn representerer kommuner med ulik flomproblematikk og er derfor valgt ut som pilotkommuner i prosjektet, og det er generelt et stort fokus på brukerdialog. I prosjektet skal det jobbes med å kartlegge utsatte bygg og infrastruktur ved ulike flomvannstander. Denne informasjonen skal brukes i modeller som kobler sannsynlighet til konsekvenser slik at man automatisk kan varsle risiko for skade. Det blir også viktig å samarbeide med dem som skal bruke informasjonen i beredskapsarbeid slik at de kan få gode beslutningsstøtteverktøy. Prosjektet vil dermed gi et kunnskapsgrunnlag og erfaring for å kunne si noe om mulighetene for risikobasert varsling i Norge og for å utarbeide en veileder for hvordan kommuner kan etablere lokalt tilpasset risikobasert varsling og beredskap.

Samarbeid på tvers er nødvendig
NVE og Meteorologisk institutt (MET) samarbeider allerede tett om naturfarevarsling, og har definert risikobasert varsling som et satsingsområde i sine respektive strategier. Statens vegvesen (SVV) er også en viktig partner i arbeidet med naturfarevarsling og forebygging av skade fra flom og ulike typer skred. Det er etablert en ressursgruppe til FlomRisk-prosjektet bestående av MET, SVV, Bane Nor og DSB.
Naturfarevarslene er samordnet når det gjelder form, innhold og begreper og formidles blant annet på varsom.no og yr.no. Arbeidet med harmonisering og samordning av naturfarevarsel er et første trinn mot konsekvensbasert varsling. Ambisjonen om å levere mer presise og nyttige naturfarevarsler er et viktig bidrag for å forebygge skader, snarere enn å reparere etter at skadene har skjedd. Samarbeidet vil forhåpentlig gi bedre beslutningsverktøy til kommuner og lokale beredskapsaktører slik at de blir bedre forberedt til å håndtere fremtidige utfordringer med overvann, flom og skred. Det er likevel ikke til å stikke under en stol at risikobasert varsling i alle bekker og elver i Norge kan bli for ressurs-og kostnadskrevende til at statlig forvaltning kan stå for all slik varsling. Det kan også komme verdifulle bidrag fra private aktører i hele verdikjeden, fra datainnsamling via flomprognosemodeller til FoU og beslutningsstøtteverktøy. Alt dette blir tema for diskusjon i en konferanse i regi av Norsk hydrologiråd, og et seminar på Lillehammer i september.
Vannforeningen mener risikobasert varsling vil kunne bli et viktig bidrag i arbeidet med å forebygge skader fra ekstremvær og naturfare i Norge.

Redaksjonskomiteen

Vannforvaltningsplanene er nå godkjent av Klima- og miljødepartementet og andre berørte departementer, og i underkant av 10 000 av totalt 34 052 elver, bekker, innsjøer, grunnvann og kystvann må forbedre miljøtilstanden innen definerte tidsrammer. Vannregionmyndigheten har ledet en ryddig og oversiktlig planprosess, og mottatt mange gode innspill som direktoratene i stor grad har tatt til følge. Planene gjelder for 6-årsperioden 2022-2027.

Klima- og miljødepartementet mener at plandokumentene vil bidra til å ivareta forvaltningsmålene for naturtyper, økosystemer og arter i naturmangfoldloven. Det forventes at 87,8% av vannforekomstene skal være i god miljøtilstand innen 2027.

Næringsområdene vannkraft, akvakultur og landbruk har skapt de største diskusjonene om miljømål og tiltak, men diskusjonene og deltagelsen i planprosessen har vært konstruktiv og med god dialog. Det har ikke vært de samme utfordringene i arbeidet med disse planene som det var ved forrige rullering, og innholdet er ved denne rulleringen betydelige bedre. Direktora-tene mener det finnes betydelig handlingsrom innenfor eksisterende juridiske virkemidler, og at mange av tiltakene som presenteres i tiltaksprogrammet til vannforvaltningsplanene kan og skal gjennomføres med disse eksisterende virke-midlene. Det er imidlertid viktig å påpeke at det ennå er behov for nye eller forbedrede virkemidler om miljømålene skal nås, både økonomiske, juridiske og administrative.

Kommunesektoren sitter med mye ansvar i vannforvaltningsplanene, bla. med ansvar for mer enn halvparten av de ca. 12 500 tiltakene som må gjennomføres i planperioden. Selv om mye kan finansieres gjennom gebyrer og til-skuddsordninger, krever omfanget av dette arbeidet også flere hender og mer organisering.For å sikre kommunene kompetanse og ekstra ressurser innen vannforvaltning, anbefaler direktoratene at det opprettes vannområde-koordinatorer i alle vannområdene. Miljødirektoratet har øremerket ekstra midler til finansiering av disse i årene fremover.

Plan- og bygningsloven er en viktig lov i forvaltningen av vannressurser. Kommunenes plan-og byggesaksbehandlere er godt i gang med å innlemme god vannforvaltningspraksis i plan-og byggesaker, men gjennomføring avtiltak for å nå miljømålene vil medføre administrativt merarbeid og konsekvenser for kommunene. Det er også identifisert store utfordringer på avløps-sektoren i rulleringen av vannforvaltningsplanene,bla. er det betydelige mangler knyttet til vedlikehold og oppgradering av nødvendig infrastruk-tur over tid. I tillegg har kommunenes oppfølging av deres delegerte oppgaver som forurensnings-myndighet for de mindre avløpsanleggene og de tallrike private avløpsanleggene, vært mangelfull.

Nytt i plandokumentene er et større søkelys på avrenning fra skogsdrift samt at plastforurensning er inkludert for planperioden 2022-2027, som et hovedtema eller en prioritering i de fleste regionene. Det er i dag ikke kvalitets-elementer for tilstandsvurdering av innholdet av plast i vann, men det er lagt til rette for at frivillige tiltak mot makro- og mikroplast kan registreres i Vann-Nett.

Vi har store forventninger til denne 2. perioden med vannforvaltningsplaner i Norge. Vi ser et løftet ambisjonsnivå– og kunnskapsnivå – i alle sektorer og virksomheter som påvirker vannet vårt. Nå er tiden inne for en ekstra innsats for å forbedre miljøtilstanden til våre fantastiske vannressurser i Norge!

Redaksjonskomiteen

I februar i år gikk Russland til krig mot Ukraina. Invasjonen var en følge av en politikk og militær konflikt som har pågått i lang tid. Selv om det ligger en årelang konflikt til grunn, kom trolig invasjonen overraskende og mange kjente på fortvilelsen av å måtte erkjenne at en har nok en krig i Europa, i vår bakgård. Krigen i Ukraina aktualiserer – på ulykksalig vis – behovet for sikkerhet og beredskap. En av flere bekymringer går på om en mulig atomhendelse vil kunne påvirke drikkevannskvaliteten.

Det er mer enn 30 år siden scenarioet om atomnedfall til norske drikkevannskilder var aktuelt, da som følge av Tsjernobyl-ulykken som er omtalt som en av de verste kjernekraftulykkene i verden. Natt til 26. april 1986 eksploderte en av de fire atomreaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl, som ligger 100 km nord for Kyiv i Ukraina. Opp mot 50 mennesker døde som direkte følge av eksplosjonen og av akutte stråleskader i ukene etter ulykken. Store mengder støv som inneholdt radioaktivt jod og cesium ble sluppet ut i atmosfæren og spredte seg over store områder. Mengden var 400 ganger større enn utslippet i forbindelse med atombombene i Hiroshima og Nagasaki i 1945 under den andre verdenskrig. Til tross for alvorlighetsgraden av ulykken viste undersøkelsene i Norge utført etter ulykken at drikkevann fra overflatekilder ble lite påvirket av det radioaktive nedfallet, og bare kortvarig. Alle grunnvannsprøver viste svært lave verdier. Det var behov for tiltak i enkelte matvarer fra landbruk og utmark, men ikke fra drikkevann. Et viktig unntak var cisternevann, som er svært utsatt for å få høye konsentrasjoner av radioaktive stoffer, og myndighetene ga råd om å ikke drikke slikt vann.

En hendelse som likner Tsjernobyl-ulykken er ett av flere scenarioer som har fått økt aktualitet. Dersom det skulle skje en alvorlig atomulykke på ett av Ukrainas operative kjernekraftverk, og vinden blåser mot Norge, kan det komme radioaktivt nedfall over norske områder. Det er derimot, ifølge Verdens Helseorganisasjon, lite sannsynlig at en atomhendelse vil føre til uakseptabel helserisiko på grunn av radioaktive stoffer i drikkevannsom benytter seg av overflatevannkilder. Dette på grunn av fortynningseffekten. Imidlertid bør man alltid være årvåken for at risikobildet må oppdateres, for eksempel ved å skjerpe oppmerksomheten mot mulige punktkilder som atomdrevne ubåter som mulig kan komme i nærområder.

Vannverkene har beredskapsplaner for å sikre en kontinuerlig leveranse av godt og nok drikkevann ved hendelser og alvorlige situasjoner. Det er imidlertid krevende for et enkelt vannverk å lage beredskap for en akutt situasjon med atomnedfall som vil berøre hele nasjonen – slik som den vi står i nå – og det er behov for samhandling på et høyere nivå.

Mattilsynet er forvaltningsmyndighet og har ansvar for trygge næringsmidler gjennom hele næringskjeden og forvalter grenseverdiene for radioaktivitet i mat og drikkevann. Mattilsynet har også en rolle i å veilede vannverkene. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) er kompetanseorganet for radioaktivitet og stråling og har overordnet ansvar for den norske atomberedskapen. DSA overvåker situasjonen og gjør prioriteringer om analyser i en eventuell krise. DSA følger med på meteorologiske forhold, spesielt vindretning og nedbør, som er av stor betydning for hvilke steder som kan bli rammet av radioaktivt nedfall etter en atomhendelse. De har et landsdekkende nettverk av målestasjoner som kan bidra til tidlig varsling. I en akutt krise vil det være begrenset analysekapasitet og myndighetene vil måtte prioritere hvor det skal analyseres. Folkehelseinstituttet er også involvert som rådgiver til DSA for helsemessige vurderinger. I tillegg samarbeider Mat-tilsynet og DSA om veiledningsmateriale knyt-tet til tiltak for drikkevann og anbefalinger for målinger ved en hendelse, som vannverkene kan legge til grunn for vurdering av risiko og mulige tiltak i egen vannforsyning.

Selv om risikoen er liten, kan det likevel være viktig å få friskmeldt vannforsyningene for å berolige befolkningen – som er en del av risikokommunikasjonen som er nødvendig i alle beredskapssituasjoner. Ved en eventuell atomulykke vil Kriseutvalget for atomberedskap gi generell, samordnet informasjon til myndigheter, statsforvaltere, publikum og medier, mens Statsforvaltere informerer regionalt og lokalt.

Informasjon i krig er ikke alltid til å stole på. Den er dessuten i stadig endring. Dette gjør det vanskelig å vite hva man skal forberede seg på.

I tillegg til faren for atomnedfall er tilgangen til viktige kjemikalier for vannbehandling en kritisk faktor i en beredskapssituasjon. Denne tilgangen er avgjørende for å kunne opprettholde både vannforsyning og avløpsbehandling. Markedet for råvarer og produksjon av disse kjemikaliene er globalt. Forsyningen er dermed avhengig av at handel og transport av dette kan foregå uten unødvendige hindringer, på tvers av landegrenser. I krisesituasjoner kan dette likevel settes på prøve, noe som ble testet tidlig under koronapandemien. Takket være raskt initiativ fra leverandørene og god respons fra ansvarlige myndigheter, klarte en å samle alle aktørene til møter for informasjonsutveksling og koordinering av tiltak, slik at det som kunne blitt en kritisk situasjon ble avverget.

Krigen i Ukraina har utløst mobilisering av beredskap i Norge på flere områder, også vannberedskapen. Denne beredskapen er god i vårt land og nasjonale myndigheter er forberedt på ulike risikoscenarier, så langt dette lar seg gjøre.

Vannforeningen håper, som alle, at det ikke blir nødvendig å iverksette den nasjonale vannberedskapen operativt som følge av en kjernekraft- eller atomulykke i Europa.

Redaksjonskomiteen