Oslofjorden – finnes det håp?

Oslofjorden har et meget rikt biologisk mangfold, blant de høyeste i landet, og mange viktige kulturminner. Rundt fjorden bor det i dag 1,6 millioner mennesker og enda flere bruker fjorden til ulike typer friluftsliv og rekreasjon. I deler av fjorden foregår det også et betydelig fritids- og kommersielt fiske.

Trusselbildet vi i dag står overfor i Oslofjorden er sammensatt. Økt bruk av Oslofjorden har de senere år medført belastning på fjorden gjennom økte utslipp, sterkt press på fiskebestander, økt skipstrafikk og press på arealene både i sjøområdet og i strandsonen. Mulige klimaendringer står også sentralt og bidrar til varmere vann, øket tilførsler av partikler fra land som igjen gir brunere vann. Øket temperatur gjør også at mer varmekjære arter kan finne seg til rette i fjorden og at kaldtvannsarter på grensen av sitt utbredelsesområde kan bli redusert i antall.

Prognosene om en øket befolkning rundt fjorden har også sine utfordringer. Befolkningsøkningen vil medføre en økning i kommunale utslipp, med mindre vi får til bedre rensekapasitet og rensegrad og en forbedring av utslippsarrangement. Økning av tette flater uten en tilsvarende økning av lokal overvannsdisponering og flomreduserende tiltak kan bidra til driftsproblemer på kommunale renseanlegg og medføre en økning av overflateavrenning rett ut i fjorden.

Stortinget vedtok i 2018 at regjeringen skulle legge frem en helhetlig plan for Oslofjorden. Den 26. mars 2021 presenterte Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn regjeringens plan. Bakgrunnen for utredningen var å gi svar på hvilke verdier som finnes i Oslofjorden, hva slags problemer en har, hvorfor disse problemer ar oppstått, og hvis mulig, hvordan vi kan løse problemene. Tiltaksplanen viser de viktigste prioriteringer av tiltak for Oslofjorden, i første omgang fram mot 2026. Det langsiktige mål med planen er å oppnå god miljøtilstand i fjorden, ivareta kulturminner og kulturmiljøet i og langs Oslofjorden, stimulere til et aktivt friluftsliv, ivareta det biologiske mangfoldet og viktige naturverdier inkludert å oppnå gode leveforhold for alle plante- og dyregrupper.

Arbeidet med å utarbeide forslag til planen ble ledet av Miljødirektoratet. En rekke relevante direktorater, myndigheter, etater, forskningsinstitutter og andre ga innspill og synspunkter til planen. Den hviler derfor på et solid administrativt og faglig fundament. Planen omfatter sjø- og kystområdene fra svenskegrensen til fylkesgrensen mellom Telemark og Agder og er avgrenset på land til 100-metersbelte. Dette sjøområdet påvirkes imidlertid av flere nedbørfelt som innbefatter store deler av Østlandsområdet og som derfor indirekte også blir en del av tiltaksområdet.

Tiltaksområdet dekker åpne havområder i Ytre Oslofjord samt de mer beskyttede randområdene som Frierfjorden, Ringdalsfjorden, Iddefjorden, Singlefjorden, Hvalerområdet, Drammensfjorden og Indre Oslofjord med sine hovedbasseng. De ulike områdene har svært forskjellig tilstand med ulike naturgitte forhold og varierende urban påvirkning. Foreslåtte tiltak vil derfor kunne være svært forskjellig fra område til område. Eksempelvis er tilførslene av nitrogen til Indre Oslofjord dominert av tilførsler fra befolkningen, mens tilførslene til Ytre Oslofjord er dominert av tilførsler fra jordbruket og bakgrunnstilførsler.

Deler av tiltaksområdet har heldigvis vært gjenstand for forbedringer. Indre Oslofjord var eksempelvis tidlig på 70-tallet sterkt preget av overgjødsling, hovedsakelig på grunn av forurensninger fra kommunale avløp. Dette forbedret seg sterkt etter at nye kommunale renseanlegg (VEAS) ble anlagt eller modernisert (Bekkelaget). Denne forbedringen har nå tilsynelatende stoppet opp. Men det finnes lyspunkter: Nordre Follo renseanlegg er nylig modernisert med et nytt dypvannsutslipp til Bunnefjorden. Prognosene er at dette skal gi en hyppigere vannutskiftning og dermed bedre oksygenforhold i dypvannet. Dette ser ut til å ha skjedd våren 2021. Et annet lyspunkt er at Statsforvalterne i Oslo og Viken og i Vestfold og Telemark er i gang med å skjerpe mange av utslippstillatelsene i regionen. En forventer at dette i et 10-års perspektiv vil gi positiv effekt.

Planen beskriver også ulike økosystemtjenester i tiltaksområdet. Med tilgjengelige data er det beregnet at friluftsliv gir den mest verdifulle av økosystemtjenestene for området. Årlig fritidsverdi av turgåing i strandsonen, båtliv og bading er i planen anslått til 25,7 milliarder kr/år. Verdien av kommersielt fiske og turisme er til sammenligning i størrelsesorden noen titalls til hundretalls millioner kr/år, med andre ord betydelig lavere. Betalingsvilligheten for fritidsfiske er imidlertid relativt liten i forhold til verdien av fritidsbruken. Likevel opplever man en storinteresse for tilstanden for fisken i fjorden.

I forbindelse med Havforskningsinstituttets bidrag til forslag til «Helhetlig plan for Oslofjorden» rangerte de fiske, avrenning fra landbruk og økt temperatur som viktigste påvirkninger på kysttorsken i ytre Oslofjord. Høyt fiskepress gjennom de siste 100 år og teknologisk utvikling av fiskeriene siden 1950-tallet er antatt å være en sentral årsak til flere fiskearters sterke tilbakegang i Oslofjorden og Indre Skagerrak. Mangel på lokal fiskeforvaltning og hyppig tråling har ført til gradvis utfisking av lokale bestander. Tap av eldre og større individer av topp-predatorer har resultert i et fiskesamfunn som domineres av mindre arter.

Nedbygging av areal og ulovlige stengsler i strandnære områder er de viktigste påvirkningsfaktorene på friluftslivet og bidrar til at strandsonen blir mindre tilgjengelig for allmenn-heten. Motorisert ferdsel på fjorden med høyfart, kan også utgjøre en utfordring.

Oslofjorden står dermed overfor en rekke utfordringer. To viktige mål må være å oppnå god miljøtilstand og å fremme et aktivt friluftsliv, blant annet ved å tilrettelegge for at strandsonen skal bli lettere tilgjengelig for allmennheten.

I tiltaksplanen er det skilt mellom 12 hovedinnsatsområder:

Her nevnes 6:

• Redusere utslipp fra kommunalt avløp og spredt bebyggelse blant annet gjennomrensing av organisk stoff/nitrogen og raskere ledningsnettfornyelse, samt bedre regulering av båtseptik

• Redusere arealavrenningen fra landbruk blant annet gjennom forskrifter mot høstpløying og en revidering av gjødselvareforskriften

• Redusere tilførsler av miljøgifter gjennom å sikre at vilkårene i tillatelsene som gis forurensende virksomheter er i henhold til beste tilgjengelige teknikker og opprydning av forurensede sedimenter

• Ivareta sårbare arter, utvalgte naturtyper og kulturminner og restaurering av naturverdier, blant annet gjennom hummerfredningsområder, fortsatt fiskeforbud

• Bedre allmenhetens tilgang til strandsonen, blant annet gjennom å vurdere en økning av midlene til statlig sikring av areal til friluftsliv, etablering av et fond til kjøp av særskilt attraktive, dyre eiendommer, og forkjøpsrett for kommunene for eiendommer i strandsonen

• Opprettholde og styrke attraktiviteten til områder som er viktige for friluftsliv, blant annet ved økt tilrettelegging av områder og sammenhengende kyststier, samt utrede forslag om fartsgrenser for skipstrafikk og fritidsbåter.

For å nå målene med tiltaksplanen er det også skissert at en må tette en del kunnskapshull. Dette gjelder kanskje spesielt de målene som knytter seg til å oppnå god miljøtilstand inklusiv restaurering av fiskebestander. For å gjennomføre planen og tette kunnskapshullene er det antatt at en rekke departementer, direktorater, fylkeskommuner, kommuner og vannområder, faginstanser, tilsyn, forskningsinstitutter og andre involveres. Dette vil kreve en betydelig koordinering.

I den pågående pandemien har en sett betydningen av å ha romslige rekreasjonsområder innen rekkevidde fra bopel. For hundretusener er Oslofjorden et slikt område. Selv om mange ikke fisker eller på annen måte bruker et sjøområde aktivt så er vissheten om at miljøtilstanden der er god i seg selv en økosystemtjeneste.Vi ser frem til å følge implementeringen av tiltaksplanen for Oslofjorden og har forventninger om økt kunnskapsstatus om et sjøområde som antagelig allerede er et av de mest studerte i Norge. Vi har forventninger om at planen vil føre til avbøtende tiltak som virker, men ser samtidig utfordringene med endrede klimaforhold og fremmede arter som nok har kommet for å bli.

Innsats NÅ betyr at ja, det er håp. Det haster for Oslofjorden!

Redaksjonskomiteen for VANN


Verdien av vannforvaltningsplaner

Vann angår oss alle. Og vann har ulik betydning for oss. For mange er vann avgjørende i deres næringsutøvelse, som for eksempel innen jordbruk eller fiske. I tillegg til vannet vi omgir oss med i det daglige; til drikke, matlaging, til vask av hus, klær, bil og andre ting, er vann avgjørende for matproduksjon og for alt som vokser og gror, som leveplass for fisk og andre vannlevende vesener, som kilde til elektrisk kraft, og som kilde til rekreasjon. Vannets betydning er nær ubegrenset, og som en del av naturen gir vannen nesten en uendelig rekke av økosystemtjenester.

I Norge er vi som oftest velsignet med rikelig tilgang av ganske rent vann. Men med pågående klimaendringer ser vi allerede hvordan tilgangen på vann kan endres, fra hyppigere tørke til flere perioder med sterk og vedvarende nedbør og flom.

EUs vanndirektiv ble innført i norsk regelverk i 2007 ved vannforskriften. Dette ble omtalt som det mest ambisiøse og omfattende rammeverk for vannmiljøet. Det bærende prinsipp i vannforskriften er at alle som påvirker vannkvaliteten i negativ retning skal bidra for å nå målene om god kjemisk og økologisk kvalitet i vannforekomstene. Et annet prinsipp er at det er virkemidlene i det enkelte sektor-lovverket som gjelder, og som skal bidra til at målene nås.

De nasjonale føringene fra myndighetene for arbeidet med oppdateringen av vannforvaltningsplanene som kom i 2019, pekte spesielt på kommunenes rolle i arbeidet. Gjennom arbeidet i vannområdene skal kommunene bidra til at lokal forankring og medvirkning sikres. Siden kommunene har førstehåndskunnskap om vannforekomstene i sitt område har de et myndighetsansvar for å treffe vedtak om tiltak innen drikkevann og avløp, overvannshåndtering, landbruksforvaltning, arealforvaltning og forurensning. Kommunene har gjennom sin rolles om arealplanleggere mulighet til å sette restriksjoner på arealbruken for å sikre vannkvaliteten. Bruk av dette virkemidlet får avgjørende betydning for fremtidig vannkvalitet i et Norge der utbyggingen stedvis øker enormt.

Føringene fra 2019 har vært gjeldende for arbeidet i vannregionene, i tillegg til de nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, relevante statlige planretningslinjer og vedtatte, regionale planer. Føringene skulle også avklare målkonfliktene som ligger innbakt i målet om god vannkvalitet. De største konfliktene har vært knyttet til vannkraft, jordbruk og havbruk, som alle er brukere og påvirkere av vannressursene.

Det gjenstår fortsatt betydelige utfordringer for å tette gapet mellom dagens tilstand på vannet og tilstanden når miljømålene etter vannforskriften er nådd. I føringene fra myndighetene manes det derfor forutsatt til økt innsats i gjennomføringen av planene.

På avløpsområdet har kommunene en rolle både som myndighet for de mindre, ofte private avløpsanleggene, og som eier av de større avløpsanleggene. Felles for disse er at det er kommunens egne innbyggere som betaler regningen, enten gjennom det kommunale VA-gebyret, eller direkte som eier av private anlegg. I de nasjonale føringene er avløp ført opp som et særskilt område der det må gjennomføres tiltak i tråd med sektorregelverket. Her har det lenge vært varslet store, økte kostnader i årene som kommer. Miljømyndighetenes varsel fra 2019 der det presiseres at kravene til avløpsrensing skal oppfylles, øker presset på kommunene om å gjennomføre tiltak innenfor denne sektoren ytterligere.

Om lag en fjerdedel av vannet vårt er påvirket av jordbruk, og rundt halvparten av dette oppnår ikke miljømålet ”god tilstand” etter vannforskriftens krav. Avrenning fra jordbruk påvirker de økologiske og kjemiske forholdene i vassdragene, og kan medføre algevekst og tilgroing. Dette har negativ effekt på vannkvaliteten, både som drikkevann og som levested for fisk og andre arter.

Den 1. februar 2021 ble de oppdaterte, regionale vannforvaltningsplanene sendt på høring i Inn-landet og Viken vannregion. Her er høringsfristen 31. mai 2021. For de andre vannregionene er høringsperioden 1. mars 2021 – 31. mai 2021. Alt høringsmateriell finnes på vannportalen.no.

Bare i Innlandet og Viken vannregion står over 1800 vannforekomster i fare for ikke å ha god miljøtilstand i 2027. De påvirkningene som er registrert på flest vannforekomster er jordbruk, avløpsvann, introduserte arter og sykdommer, vannkraft og urban utvikling.

Det store spørsmålet fremover blir: Hvor mye vil det koste å oppnå god kjemisk og økologisk vannkvalitet i Innlandet og Viken vannregion?

I høringsforslaget er det lagt inn tiltak og kostnader, men mulighetene kan være store for at omfanget av tiltak og kostnadene for disse i virkeligheten er langt større enn det som er registrert i planene.

Åpne høringsprosesser er et resultat av, og et viktig virkemiddel i demokratier, hvor de som blir berørt skal få mulighet til å uttale seg. Vi vilderfor oppfordre alle med interesse for, og kunnskap om vann, til å engasjere seg i høringsprosessene for vannforvaltningsplanene.

Spørsmål en da kan stille seg kan være: Er det de riktige tiltakene og kostnadene som er foreslått? Er det sannsynlig at miljømålene vil nås med de foreslåtte tiltakene? Er planene realistiske og gjennomførbare? Og, ikke minst, er finansieringen realistisk, slik at de som skal betale for tiltakene evner å gjøre det?

Som kjent skal godkjente vannforvaltningsplaner, i henhold til plan- og bygningsloven, legges til grunn for regionale organers virksomhet og for kommunal og statlig planlegging og virksomhet i vannregionen. Dette blir veien videre for vannet!

Og denne veien blir viktig. Vi håper på en god prosess til beste for vannet!

Redaksjonskomiteen


Verdens vanndag 2021

Den offisielle nasjonale markeringen av FNs Verdens vanndag. Årets tema: «Verdsetting av vann».

Vann er en livsviktig knapphetsressurs som er under stadig økende press. Økonomisk utvikling og en voksende global befolkning betyr medfører økt etterspørsel etter vann. Jordbruk, industri og energiproduksjon har et økende vannbehov. På samme tid gjør klimaendringer at tilgangen til vann mer uforutsigbar og usikker. Det innebærer at en fjerdedel av verdens befolkning opplever knapphet på vann! Det gjør at det sjette bærekraftmålet om at alle skal ha tilgang til rent vann og trygge sanitære forhold blir utfordret.

Tid: 22. mars kl. 9.
Påmelding og mer informasjon


Informasjon om vann er viktig – hvordan synliggjøre verdien?

For at vannressursene våre skal kunne forvaltes på en god og bærekraftig måte må vi ha kunnskap om hvor vannet befinner seg, hvor mye vann vi har, hvilken kvalitet vannet har og skjebnen til denne livsviktige ressursen når vi tar den i bruk. Slik kunnskap bygger først og fremst på utallige målinger. Målingene må være av god kvalitet og dataene må gjøres tilgjengelig for analyser, modellering og forskning.

Vannmengder og kjennskap til disse har gjennom flere generasjoner vært viktig for utviklingen av det norske samfunnet. Elver har vært viktige transportveier og de har blitt brukt til båt-trafikk, tømmerfløting og tidlig industribygging som møller og sagbruk. Vassdragene og hydrologisk informasjon har vært avgjørende ved industrialiseringen av Norge i godt over 100 år med utbygging og drift av vannkraftverk som et viktig innsatsområde. I tillegg har vann mange andre bruksområder som vannforsyning, jordbruksvanning og element for ulike fritidsaktiviteter.
Siden vi i så mange år har utnyttet vannressursene i Norge til vannkraftformål, har vi svært lange måleserier for vannføring i mange elver. I dag er disse måleseriene en forutsetning for at vi kan dokumentere klimaendringers effekt på våre vannressurser. De er også grunnlaget for dimensjonerende beregninger. Jo bedre slike beregninger er, jo bedre kost-nytte vil vi få når vi skal legge avløpsrør, bygge broer over elver eller dimensjonere et vannkraftverk med turbiner og magasiner. Innen kommunal planlegging, samfunnssikkerhet og beredskap er det økende interesse for bruk av hydrologisk informasjon for å redusere skaderisiko ved ekstremvær og flom.

Norge har forpliktet seg til å jobbe etter målene i EUs vanndirektiv, tatt inn i norsk lovverk gjennom vannforskriften. Omfattende overvåkingsprogram er rigget over hele landet for å fange opp effektene av alle de tiltakene som gjennomføres for å nå målene for vannkvalitet. Store ressurser benyttes for å samle inn prøver og analysere, rapportere og registrere dataene. Registreringen skjer i Vannmiljø, som er miljømyndighetenes fagsystem for registrering og analyse av tilstanden i vann.
Innsamling av data er også et internasjonalt anliggende. I mange land ser vi at interessen for og bruk av vanndata vokser samtidig som nye bruksområder for slike data oppstår. Det er et økende behov for ferskvann til ulike formål, samtidig som klimaendringer fører til endringer i både vannkvantitet og kvalitet. Det betyr at riktig og oppdatert informasjon om vannressursene blir stadig viktigere for god vannforvaltning. Digitalisering har gjort at det blir stadig enklere og mer effektivt å samle inn og analysere store datasett. Automatisert kvalitetskontroll og bearbeiding av data ved bruk av kunstig intelligens er ett eksempel. Det er imidlertid en ubalanse mellom dette økende behovet og det faktum at leverandørene av offentlige tilgjengelige vanndata må kjempe en stadig større kamp for å få finansiert sine tjenester.

Samtidig med at bruken av vanndata øker, øker også antallet aktører som samler inn slike data. Dette gir et større behov for en koordinerende aktør, muligens offentlig, som sikrer god datatilgjengelighet og enhetlig kvalitetskontroll. Dårlige, upålitelige og lite tilgjengelige data øker risikoen for feilinvesteringer og lite bærekraftig bruk av våre vannressurser.

Uten målinger kan vi ikke vite hvor mye vann vi har i Norge, om flommene har blitt større eller hvordan råvannskvaliteten er. Målinger gjør oss i stand til å si om vannkvaliteten forbedres etter gitte tiltak. Gode observasjoner av vann er grunnlaget for flomvarslingsmodeller, vannkvalitetsmodeller og urbanhydrologiske modeller. Lange tidsserier med vanndata er grunnlaget for å beregne ulike dimensjonerende verdier. Uten nøyaktige målinger vet vi rett og slett ikke hvor vannet tar veien verken i det store hydrologiske kretsløpet eller i det lille tettstedet.

Tilstrekkelige, kvalitetskontrollerte og tilgjengelige data krever ressurser både i form av arbeidstid og IT-systemer. Det koster penger. Det krever nitidig og langsiktig arbeid og god koordinering. Data må samles inn, kvalitetskontrolleres og arkiveres i databaser. Databasene må vedlikeholdes, oppdateres og gjøres åpne og fritt tilgjengelige for alle som ønsker. Med et hjertesukk har mange lagt merke til at det kan være forholdsvis lett å få penger til nye målestasjoner for eksempel innenfor rammen av forskningsprosjekter. Men det er svært, svært vanskelig å få penger til å drifte de samme målestasjonene og vedlikeholde eksisterende databaser og IT-systemer over flere år. For at vi skal opprettholde tilstrekkelig kunnskap om vannet vårt, kan den største utfordringen i årene som kommer bli å få aksept for verdien av vanndata og sikre langsiktig finansiering for å samle, måle, kvalitetskontrollere, lagre og tilgjengeliggjøre disse dataene.

Verdien av målingene i et vassdrag øker med kvaliteten, lengden og tilgjengeligheten til måleserien. For å holde tritt med fremtidig behov for vanndata, er det behov for at både privat og offentlig sektor bidrar til langsiktig støtte av arbeidet med vannmålinger. Dessverre er det slik at vann er lite synlig i den politiske debatten. Vi tar vann som en selvfølge. Bare når vi begynner å se på hvor viktig vannsektorene er for mange andre sektorer i samfunnet, forstår vi den uerstattelige verdien av vanndata.

Redaksjonskomiteen


Leder: Den VANNvittige ferien

På grunn av pandemien som traff Norge i mars 2020 har regjeringen anbefalt alle å unngå unødvendige reiser til utlandet. Reiser i Norge aksepteres så lenge en følger rådene for å unngå å spre smitte. Anbefalingene, innreiserestriksjoner i mange land og krav om karantene ved hjemkomst fra enkelte land har ført til at manges ferieplaner har gått i vasken og at reise-og ferievanene for sommeren 2020 har blitt snudd på hodet. Dette har medført at mange med andre planer har måtte legge ferien til Norge.

I følge mediebildet er det mange som har fått knyttet nærere bånd til norsk natur og hatt ferieopplevelser i Norge for første gang. Som en del av denne opplevelsen er ofte vann viktig. Det kan være bading, fisking, padling, rafing, dykking, båtturer/seiling i eller på vann eller bare den visuelle opplevelsen av en vakker fjord, elv, bekk eller fjellvann.

Det kan også gi opplevelse og innsikt i norsk industris kulturhistorie ved å besøke tidligere tiders kraftverk og industrianlegg som nå er omgjort til museum for kultur- eller annen opplevelse. En tur på Telemarkskanalen eller Haldenkanalen vil gi slik innsikt samt opplevelse av kultur, historie og natur.

Norge er et av verdens beste land å fiske i. Fisking kan gi spenning og hyggelig tidsfordriv både for barn og voksne. Oslomarkas Fiske-administrasjon (OFA) så dagens lys i 1936 og administrerer kultiveringen av fiskevannene i Oslomarka. De har i alle årene de har eksistert hatt som målsetning å få folk ut i marka. I sommer har de lykkes kanskje mer enn noen gang, for aldri før har så mange fisket i Oslos mange vann. Mye av denne økningen skyldes nok den pågående pandemien og de reiserestriksjoner den har medført.

I Stortingsmeldingen om friluftsliv som kom i 2016 vil regjeringen gjøre det lettere for folk å drive med friluftsliv. Pandemien har trolig medført en øket bruk av norsk natur til ferieformål, i alle fall i enkelte områder som Preikestolen, ifølge rapporter. I tillegg har ekstra mange valgt norsk båtsommer. Båtbransjen har opplevd et hett båtmarked (både salg og leie) våren og sommeren 2020. Dette har ført til trengsel i norske gjestehavner langs kysten og særlig i perioder med dårlig vær hvor uthavner og svaiplasser ikke har vært ansett som trygge. En isolert sett positiv ting ved pandemien har vært at sanitæranleggene ved mange gjestehavner har fremstått i et bedre hygienisk lys enn tidligere år fordi pandemien har fremtvunget skjerpede krav til smittevern og renhold.

Forsøpling er dessverre et stadig problem langs kysten vår og selv langs norske vassdrag hender det at folk ikke rydder tilstrekkelig opp etter seg. Mange tror kanskje at en har sporløs ferdsel i vann. Riktignok ligger vannspeilet der like fint etter at bølgene fra båten har lagt seg, eller fluestanga er pakket bort. Men da glemmer en at bølgene kan føre til erosjon og påvirke planter og dyr i strandsonen, støy kan skremme fugl og sjøpattedyr og at kanskje et fiskevann har blitt en ørret eller to fattigere. Både fisk, fugl og sjøpattedyr kan ta skade av plast og annet søppel og det kan i verste fall ha dødelig utgang. Avfall som produseres i og ved sjø og vassdrag må derfor bringes til egnet sted for avfallshåndtering. Vi har i Norge en relativ god kultur for å rydde opp etter oss når vi ferdes i naturen. Observasjoner fra sommeren 2020 tyder likevel på at det er et forbedringspotensial på dette feltet. Sporløs ferdsel blir spesielt viktig nå når vi kanskje må feriere i Norge og i norsk natur også i 2021.

Vi må kunne si at nordmenn flest relativt smertefritt har greid å omstille sine ferieplaner for 2020. Enkelte næringer har riktignok blødd blant annet fordi utenlandske turister i stor grad har uteblitt. Uansett: Vannforeningen ser med glede at flere har benyttet anledningen til å oppleve norsk natur, hvor vann på mange måter spiller en viktig rolle i opplevelsen. Vannforeningen håper at dette ikke bare var en trend for 2020, men at bruken av norsk natur kan bli en naturlig, bærekraftig del av nordmenns ferieopplevelser også i fremtiden, uten restriksjoner på grunn av en pandemi.

Redaksjonskomiteen


Korona og vann

Pandemien som er forårsaket av koronaviruset (SARS-Cov-2) har preget hele verden siden den påfølgende sykdommen Covid-19 først ble oppdaget i Kina i desember i for. Når nye smittsomme mikroorganismer dukker opp, reises det raskt spørsmål knyttet til smitteveiene. Gjennom historien har det vært frykt for smittsomme sykdommer, og behovet for informasjon om hvordan man kan beskytte seg har vært stort. Selve viruset er usynlig, smitteveiene er vanskelige å holde under kontroll og det var tidlig klart at dette varen nytt virus for menneskeheten. Slik usikkerhet gir grobunn for feiloppfatninger blant folk, ofte i nært samspill med til dels skremmende medieoppslag. Sykdommen Covid-19 forårsakes altså av smitteoverføring av viruset SARS-Cov-2. Til tross for en sterk teori om at dråpe- og kontakt-smitte er den viktigste smitteveien for SARS-Cov-2, har også spørsmålet om dette viruset kan smitte via vann dukket opp. Gjennom media ble det spekulert i konsekvenser av mulige vannbårne utbrudd forårsaket av koronavirus.

Kunnskap om smitteveier er helt avgjørende for å kunne iverksette effektive tiltak som reduserer smittespredning. Et lett gjenkjenneligeksempel for de som jobber med vannhygiene er kolerautbruddet i London i 1854, hvor Dr. John Snow etter sigende kranglet med kolleger om smittespredningen kunne tilskrives forurenset vann eller luft (miasma-teorien). De som varmotstandere av vann som smittevei klarte ikke å begrense utbruddet med sine tiltak fordi de søkte etter tiltak for å begrense luftbåren smitte. Nitidige kartografiske studier av hvor sykdomsutbruddene fant sted i London, sammen med avstengning av tilgangen til vannpumpen med det forurensede vannet, ble avgjørende for å stoppe utbruddet. Siden dette har viktigheten av vannrensing vært en selvfølge for å beskytte befolkningen mot smitte som kommer gjennom vannveiene.

Så hva vet vi om hvorvidt SARS-Cov-2-viruset smitter via vann og avløp? Ifølge Verdenshelseorganisasjon (WHO) er sannsynligheten for smitte av koronaviruset via drikkevann liten. Selv om det er lite forskning som dokumenterer virusets overlevelse i vann, så vil rensemetodene (de hygieniske barrierene) som er påkrevd, ivareta dette. Basert på forsøk med virus som likner på SARS-Cov-2 konkluderer WHO at desinfeksjonsmetodene som benyttes ved nesten samtlige vannverk i dag (klor og UV) er tilstrekkelig til å inaktivere dette viruset.

Det har også blitt løftet frem risiko for muligsmitte via avløp ved at viruset overlever i avføring fra Covid-19-pasienter. WHO har ikke funnet bevis på at avføring fra Covid-19 pasienter smitter via avløp, eller representerer en ekstra risiko for drifts personell som jobber med vann- og avløp. Selv om det er funnet koronavirus i avføring, så er det i langt lavere mengder enn for eksempel norovirus, og viruset har heller ikke vist seg å være mer bestandig enn andre virus. Forskriftsmessige krav til rensing av avløp reduserer på den måten det som i teorien kunne vært en risiko. Driftspersonell i direkte kontakt med avløp, for eksempel septik, skal uansett følge nødvendige rutiner for å beskytte seg mot smitte da kloakk kan inneholde mange andre sykdomsfremkallende mikroorganismer. Da er det lite hensiktsmessig å iverksette ekstra tiltak mot en type virus som høyst sannsynlig ikke smitter via avløp.

Kunnskapsbehovet vil naturlig nok være enormt under en krise som den vi er inne i nå. Det er mye vi ikke vet tidlig i et utbrudd forårsaket av nye mikroorganismer. Derfor publiseres det nå daglig hundrevis av artikler om korona-viruset i nærmest alle disipliner, også innen vann og avløp. Imidlertid fører kunnskapsbehovet til at det florerer med publikasjoner som ikke er kvalitetssikret. Dette gjør det utfordrende å kunne ta stilling til eller anvende resultatene. Forskningsresultater er alltid kjærkomne, men for å kunne trekke gode konklusjoner er man avhengig av studier som er fagfellevurdert. Dette vil kunne sikre det nødvendige kritiske blikket på konklusjonene.

Innen vann og avløp er det fortsatt slik at forskriftsmessig vannrensning, avløpsbehandling og HMS er det viktigste forebyggende tiltaket, også i møte med nye smittsomme virus og bakterier. Det er lett å skjønne at det er frykt for smitte i befolkningen og også i enkelte bransjer. Men ved å ta en pust i bakken i en krise, og se over hvilke faktorer som fører til smitte, så vil mye kunne belyses. I denne sammenheng er det også betimelig å huske på hvilke sykdommer som kan ramme personer dersom vannrensingen svikter, avløpet er på avveie via overløp, eller hvis HMS-tiltak ved arbeid i avløpspumpestasjonen og ved septik-tømming ikke er godt nok. Det er større grunn til å være bekymret for de smittestoff vi kjenner til, og som faktisk kan smitte via vann. Eksempler på dette er Campylo-bacter, norovirus, Giardia og andre.

En pandemi medfører stor oppmerksomhet om én sykdom. Imidlertid må vi ikke miste gangsynet; vi må huske på at vi lever med smitte i samfunnet hver dag hele året. Nettopp av den grunn er det etablert robuste, forebyggende tiltak som vannbehandling og avløpsrensing for å beskytte befolkningen mot smitte. Sett i perspektiv er koronaviruset en av mange mulige og aktuelle sykdomsfremkallere. Det spesielle med dette viruset ble dessverre dens formidable evne til å smitte verden, men altså svært lite trolig via vann og avløp.

Redaksjonskomiteen


Vannforvaltningen – gjør vi det vanskeligere enn det trenger å være?

Den 1. juli 2016 ble vannforvaltningsplanene for de 18 vannregionene i Norge godkjent av Klima- og miljødepartementet. Regionreformen innebærer imidlertid en justering av vannregioner og vannregionmyndigheter. Forvaltningsplanene og tilhørende tiltaksplaner skal virke fram til 2021, som er frist for at miljømålene skal være nådd.

I 2019 begynte arbeidet med å forberede prosessen med å oppdatere gjeldende vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksplaner, som en forberedelse til neste planperiode – som går fra årene 2022-2027. Planene for denne perioden skal endelig godkjennes av departementene innen 31.12.2021.

I prosessen som nå pågår skal det tas hensyn til krav i vannforskriften, nasjonale føringer som er gitt av regjeringen, ny kunnskap og endrede forutsetninger.

Vannforskriften gis nå med hjemmel i både forurensningsloven, plan- og bygningsloven, vannressursloven og naturmangfoldloven (nml). Hjemmel i nml gjør det klarere at vannforskriften også gjelder for kystvannforekomster. De fleste arealplaner berører ett eller flere vassdrag, grunnvannsforekomster eller sjøområder direkte eller indirekte.

Siden plan- og bygningsloven fortsatt er en av hjemmelslovene til vannforskriften skal planprosessen følge denne. Dette betyr blant annet at forslag til planer skal sendes på offentlig høring før de til slutt vedtas i Fylkestinget.

Etter vannforskriften skal miljømålene nås innen seks år etter at første landsomfattende forvaltningsplan har trådt i kraft, altså innen 2021. Fristen kan forlenges med inntil 12 år, til 2033. Dette gjelder tiltak som ikke kan gjennomføres innen fristen enten av tekniske årsaker eller fordi de vil være uforholdsmessig kostbare på det nåværende tidspunkt, eller i tilfeller der naturforholdene er til hinder for forbedring innen fristen. Klima- og miljødepartementet viser til at det å utsette fristen for måloppnåelse på grunn av behov for problemkartlegging er i samsvar med vannforskriftens § 9 Måloppnåelse. Ved utgangen av 2021 skal Norge rapportere til ESA.

Vannforskriften har ikke vært enkel å forstå for folk flest. «Vannforskriften er helt ugjennomtrengelig!» uttalte en med mange år bak seg i miljøbyråkratiet. Fortsatt er det mange – trolig også blant VANNs lesere, som bare har en vag anelse av innholdet i vannforskriften og hvordan den egentlig virker. Dette er nok dessverre en kjensgjerning, og ikke en nedvurdering av de mange som på en eller annen måte arbeider med, og er engasjert i det viktige arbeidet med helhetlig vannforvaltning.

Her tillater vi oss en leseanbefaling: «Riksrevisjonens administrative rapport nr. 1 2016 -Riksrevisjonens undersøkelse av Klima- og miljødepartementets arbeid med å sikre godt vannmiljø og bærekraftig bruk av vannressurser.» I løpet av 72 velskrevne sider gis det en etter vår mening god og pedagogisk forklaring på vannforskriftens implementering og virkemåte i Norge, samt en konstruktiv kritikk av myndighetenes mangelfulle oppfølging av forskriften. Rapporten finnes både på hjemmesiden til Riksrevisjonen og på Vannportalen.

Erfaringene fra arbeidet etter vannforskriften så langt tyder likevel på at vi er på rett vei: Vannforskriftens inntog i Norge har bidratt til å øke oppmerksomheten om vannmiljøet. Det er etablert en nedbørfeltbasert forvaltning, våre nære fordområder er også med og sektorene sørger i økende grad for å samordne tiltakene. I tillegg sikrer forankringen i plan- og bygningsloven blant annet at tiltakene blir forankret lokalt. Kunnskapsgrunnlaget har økt og budsjettene til overvåking likedan, blant annet fordi bedrifter med utslipp er blitt pålagt å kartlegge miljøtilstanden i «sin resipient». En del fellesføringer og avklaringer på målkonflikter er også på plass, det samme er forbedret veiledning og verktøy. Det gjenstår imidlertid mye kunnskaps-innhenting. Et eksempel er behovet for kunnskap som er nødvendig for å fastsette økologisk og/eller kjemisk tilstand. Manglende kunnskap om dette gjør det usikkert hvor mange vann-forekomster som vil nå miljømålene innen 2021.

I neste runde med planer er det blant annet signalisert at brukerinteresser knyttet til vann i større grad skal vektlegges. Alle som er helt avhengig og har glede av godt vann skal engasjeres og høres. Økt fokus settes på å sikre god badevannskvalitet og trygge drikkevannskilder.

Men fortsatt er det behov for å forenkle arbeidet – ikke minst gjelder dette redusert detaljeringsgrad. Vi tror også at arbeidet med vannforvaltning med fordel kan samordnes med andre planer i kommunene, og slår gjerne et slag for økt fokus på vannmiljø i arealplanleggingen. Regelverket for drikkevann bør også knyttes sterkere opp mot arbeidet etter vannforskriften.

Det er å håpe at de positive signalene man kan ane i arbeidet etter vannforskriften bidrar til å løfte det viktige arbeidet for vannnaturmiljøet i vassdrag og sjø!

Redaksjonskomiteen


Overvann – hvordan kan vi løse utfordringene?

Det finnes vel knapt noen medlemmer av Vannforeningen som i sitt arbeid ikke på en eller annen måte er berørt av problemstillinger knyttet til overvann, enten i jobbsammenheng eller privat.

Overvann angår oss alle.

Det er nå fire år siden overvannsutvalget leverte NOU-en «Overvann i byer og tettsteder – som problem og ressurs». I lederen for VANN nr. 1-2019 ga vi fortjent «ros til ansvarlige myndigheter, embetsverk og andre som så langt har bidratt i prosessen med å arbeide fram de mange tiltak og forslag som legges fram til politisk behandling.»

Et juridisk og planmessig godt rammeverk er grunnleggende for alle tiltakene som er nødvendig på overvannsområdet. Felles for disse tiltakene er at de skal planlegges, bestilles og gjennomføres, noe som skal skje internt i en kommune og svært ofte i regi av kommunen selv. Som hjelp til dette arbeidet er det etter hvert utarbeidet mange rapporter, eksempelsamlinger og veiledninger, og det tilbys ulike kurs i overvannshåndtering. Den siste styrkingen av NVEs kapasitet innen urbanhydrologi er et viktig tilskudd som vil øke kunnskapsgrunnlaget som kommunene kan benytte seg av ved planlegging og gjennomføring av overvannstiltak.

Mange kommuner jobber allerede godt med dette, selv om svært mye gjenstår før vi kan si at eiendommer, bygg og infrastruktur er tilpasset et klima i endring. Noen kommuner ønsker også å utnytte muligheten til å bidra til at det utvikles nye og bedre løsninger. Et eksempel på dette er Bærum kommune, som har invitert markedet til å utvikle gode løsninger for en fremtidsrettet avløps- og overvannshåndtering i fortettede områder.

Det er et stort behov for å utvikle bedre og mer tilpassede løsninger for overvann. Teknologiutvikling må skje i et nært samspill mellom forskning og akademia, leverandør, entreprenør, rådgiver og bestiller. Teknologiløsninger må også inkludere blågrønne tiltak og tilpasninger til bruken av de ulike uteområder som berøres. Et eksempel på et slikt samspill er Klima2050. Dette er et omfattende samarbeid der en rekke sentrale aktører fra akademia, industrien og offentlig sektor har gått sammen om et senter for forskningsdrevet innovasjon. Målet er å redusere risikoen forbundet med klimaendringer, der økt nedbør gir eksponering for overvann i tettbebygde områder. Fra senteret vil det komme ny kunnskap i form av 14 ph.d.-kandidater og flere postdoc-stillinger. Det er så langt ut-eksaminert 56 masterstudenter. I tillegg kommer det artikler, publikasjoner og veiledninger, samt beskrivelse av nye og forbedrede løsninger, produkter, prosesser og forretningsmodeller.

Slik ny kunnskap er viktig, men kunnskap alene er ikke nok. Den kommer først til nytte når den tilflyter myndigheter, kommuner, konsulenter, rådgivende ingeniører, entreprenører og leve-randører. Hos alle disse er det behov for oppdatert kompetanse for å kunne utvikle og ta i bruk klimatilpasset regelverk og verktøy, og for å omsette ny kunnskap til planer og konkrete tiltak.

En mye brukt definisjon på vellykket innovasjon er at det må være både nytt, nyttig og nyttiggjort. Vannforeningen anser at det fortsatt gjenstår mye før dette er virkeliggjort, på alle nivåer.

Dessverre må den rosen som ble gitt i lederen fra VANN i nr. 1-2019 til ansvarlige myndigheter modereres noe. Status ved tidsfristen for denne artikkelen er at de forventede endringsforslagene som var ventet før sommeren 2019, ennå ikke er sendt på høring.

Klimatilpasning krever omfattende og tverrfaglig innsats. Denne innsatsen må styrkes framover. Og det juridiske rammeverket for overvann må på plass. Her må det være lov å være utålmodig!

Redaksjonskomitéen i VANN


Konsekvenser av vannbårne sykdomsutbrudd

Siden forrige utgave av VANN har det vært et stort vannbårent sykdomsutbrudd på Askøy. Dette var det første vannbårne utbruddet på 12 år i Norge. Det siste var på Røros i 2007 der ca 1500 mennesker ble syke av Campylobacter, og før dette var det et utbrudd av Giardiai Bergen i 2004 som medførte anslagsvis 6000 syke personer. Flere vannbårne utbrudd har også blitt rapportert i nyere tid knyttet til «moderne» vannforsyningssystemer, både i Norden og USA/Canada. Til tross for disse kjente tilfellene skjer vannbårne utbrudd relativt sjelden i Norge. Felles for alle utbrudd som smitter befolkningen gjennom vannforsyningen, er at det blir en svært alvorlig situasjon med store beredskapsmessige utfordringer og samfunnsmessige konsekvenser for lokalbefolkningen.

På Askøy ble utbruddet oppdaget av noen observante sykepleiere som opplevde en uvanlig strøm av pasienter med mageinfeksjon på legevakten. Alarmen gikk fort, og grunnet lokal-kunnskap ble kilden til utbruddet raskt koblet til et begrenset området i et vannforsyningssystem i kommunen. Kommunen sendte ut kokevarsel og koblet ut et høydebasseng som var antatt å være kilden til forurensning. I dagene som fulgte ble det klart at det var Campylobacter som var årsaken til mageinfeksjonen, og denne bakterien ble også funnet i høyde-bassenget. Campylobacter er den vanligste rapporterte årsaken til vannbårne utbrudd, og gir en mageinfeksjon som stort sett går over av seg selv. Totalt ble det estimert 2000 syke og utbruddet varte i overkant av én uke. Håndteringen av utbruddet i etterkant ble gjenstand for hyppig oppdatering i media, som dekket saken med et enormt omfang.

Utbruddet på Askøy er en viktig påminnelse om at vannforsyningen er sårbar for forurensning, og hvor alvorlig det kan bli når mange smittes i løpet av kort tid. Når et utbruddet først har skjedd, er det viktig å ta lærdom av hendelsen for å unngå at lignende skjer igjen. Kilden til dette utbruddet var et fjellbasseng som ble etablert i råsprengt fjell for ca 50 år siden. Et felles-trekk ved råsprengte bassenger er at de fra naturens side ikke er helt tette. Et av læringspunktene er for eksempel i hvilken grad tilsvarende høydebassenger på distribusjonssystemene i andre vannforsyningssystemer er sårbare for forurensning. Det er betimelig å stille spørsmålet; -hvorfor dette høydebassenget i vannforsyningssystemet på Askøy ble forurenset først nå, ettersom det ikke er påvist forurensning på 50 år? Én forklaring kan være et kraftig regnskyll som inntraff om lag én uke før utbruddet. Dette kom etter en lengre periode med tørke. Det er mulig at denne kraftige regn-episoden kombinert med tørkeperiode i forkant har vært tilstrekkelig til å forurense høydebassenget gjennom sprekker i fjellet, og på en måte som ikke har vært tilfelle før. Det kan derfor være nærliggende å spørre seg om utbruddet på Askøy er et eksempel på påvirkning av et«klima i endring» der vi kan forvente stadig flere nedbørepisoder med flom, samt lengre perioder med sommertørke. Konsekvensen av dette blir i så fall at man bør vurdere risikoen for vannforsyningen på et annen måte enn tidligere, og spesielt sette søkelyset på distribusjonssystemet.

Trygt drikkevann er noe som ofte blir tatt forgitt hos oss her i Norge. Et utbrudd som det som skjedde på Askøy er en sterk påminnelse om at smitte gjennom drikkevann kan få store kon-sekvenser. Det ligger et omfattende forebyggendearbeid bak å trygge drikkevannet, slik at det fortjener befolkningen sin tillit. Dette er en oppgave som involverer mange i en kommune –både det administrative og politiske miljøet. Disse må være sitt ansvar bevisst for å sikre at både langsiktige og forebyggende tiltak blir prioritert, og at beredskapen er på plass. Det har lenge vært bekymring knyttet til konsekvenser av et aldrende vannforsyningssystem i Norge. Vannforeningen vil følge med på hvordan utbruddet på Askøy vil få betydning for utviklingen av vannforsyningen i Norge.

Redaksjonskomitéen i VANN


Kampen om vannet

Klima- og miljødepartementet (KLD) og Olje- og energidepartementet (OED) sendte 5. oktober på høring et forslag til endringer i vannforskriften og naturmangfoldloven. Dersom endringene blir som foreslått vil dette på regionalt nivå bety store endringer i organisering av arbeidet etter vannforskriften.

I dag er arbeidet hjemlet i tre lover: Forurensningsloven, plan- og bygningsloven og vannressursloven. KLD/OED foreslår å erstatte plan- og bygningsloven med naturmangfoldloven.

Hjemlingen av vannforskriften til plan-  og bygningsloven er av mange betraktet som en suksess.  Dette har sikret en demokratisk planprosess med politisk forankring, engasjerte lokalsamfunn og aktiv deltakelse fra allmennheten, næringslivet og andre berørte parter. Vi undrer oss derfor over at dette forvaltningsgrepet strykes med et pennestrøk, uten annen begrunnelse enn forenkling.

De foreslåtte endringene vil bety at de regionale vannforvaltningsplanene ikke lenger skal vedta som regionale planer, og de fylkeskommunene som har fungert som vannregionmyndigheter i vannregionene vil ikke lenger ha noen formell rolle i arbeidet.  Fylkesmannen seiler inn som ny –  ikke vannområdemyndighet, men vannkoordinator. Her er det at noen får et deja vu. Har vi ikke vært her før? Frem til 2010 og kommunereformens inntog var det da vitterlig fylkesmannen som ledet det regionale arbeidet? Er vi nå inne i en ny tautrekking? En ny kamp om vannet?

Få så denne kampen komme: Begrepet «som lyn fra klar himmel» er mye brukt i reaksjonene på høringen. Departementenes arbeid med høringsdokumentet har på ingen måter foregått i full offentlighet og svært få utenfor KLD visste noe konkret om hva som skulle komme.

Nå ligger høringsnotatet der med sine forslag til (som nok bør oppfattes som føringer til) endringer. Endringsviljen blir kanskje satt på en hard prøve hos noen og enhver som har jobbet på det regionale nivået i arbeidet etter vannforskriften.  Men her er det nok bare å brette opp ermene og forberede seg på at forslaget vil kunne bli virkelighet ganske så snart, for departementene mener alvor.

Formålet med de foreslåtte endringene er altså at arbeidet skal forenkles og gjøres mindre omfattende. Departementene mener at arbeidet til nå har vært omfattende, omstendelig og ressurskrevende. For neste planperiode ønskes det en mindre omfattende prosess ved at de vedtatte regionale vannforvaltningsplanene kun skal revurderes og oppdateres.

Forenkling kan være vel og bra, bare ikke vannfaget og i ytterste konsekvens den enkelte vannforekomst blir skadelidende. I prosessen gjennom første og frem til nå i andre planperiode har mye dreid seg om organisering, etablering av gode samarbeidsplattformer og mer eller mindre vellykkede forsøk på dialog med sentrale aktører. Det har vært et rop om behov for rettledning i for av sentrale føringer, veiledere, maler for enhetlig rapportering og samkjøring av planprosessen slik at vannområdene og -regionenes arbeid bedre kunne sammenlignes.

I gjennomføringsfasen som vi nå er inne i ville det vært bra om fokus kunne vært stilt skarpt inn på hovedoppgaven: Arbeidet for god vannkvalitet. Det er innen dette arbeidet vi skal vinne, ikke innen VM i byråkratiske krumspring!

Når grunnen nå beveger seg litt under føttene våre er det lurt å gripe tak i fakta om at vi faktisk har lykkes med en god del i arbeidet etter vannforskriften. En udiskutabel suksessfaktor har vært og er vannområdenes arbeid. Lykkes man ikke lokalt vil man aldri lykkes verken regionalt eller nasjonalt, uansett hvem som vinner den byråkratiske kampen om vannet. Det er i vannområdene den uvurderlige linken til lokal kunnskap, involvering og deltakelse ligger.  Her vil man derfor best møte de foreslåtte endringene ved å jobbe ufortrødent videre – «keep up the good work».

Et viktig moment i arbeidet frem mot en eventuell endring i det regionale arbeidet bør være fokus på ressurser. Både fylkeskommunene og fylkesmannen har god kompetanse på gjennomføring av vanndirektivet, både som hoved- og sideaktør. Fylkesmannen som en eventuell nyutnevnt   vannkoordinator må sikres ressurser til koordineringen og kunne stille med mannskap i det lokale og regionale arbeidet. Her er det forbedringspotensialer og samtidig gode muligheter til å knytte fylkesmannen enda sterkere inn i arbeidet etter vannforskriften.

Hadde vi kunnet se inn i fremtiden ville vi visst hvordan det kommer til å stå til med norsk vannforvaltning i 2021, 2027 og 2033, årstallene for måloppnåelse for økologisk tilstand i våre vannforekomster. Siden vi ikke er spåkoner må vi imidlertid sørge for å rigge arbeidet på best mulig måte, med de ressurser vi har til rådighet i dag. Norge er gitt en unik mulighet til å jobbe i et permanent system med kvalitetssikring av vannmiljøet og med revidering av planer hvert 6. år. Det er «vannhelsen» som skal stå i fokus i dette arbeidet, og ikke byråkratiet. Det er å håpe at det vi her har kalt «kampen om vannet» blir en fredsommelig prosess mot en enda mer stabil og kunnskapsbasert vannforvaltning. Vi ønsker hverandre lykke til med dette arbeidet!

Norsk vannforening