We’ve just returned from an incredible week in Stockholm. Earlier this year, we were lucky enough to win the national round of the Stockholm Junior Water Prize in Oslo, which gave us the opportunity to represent Norway at the international finals in Sweden.
The event has been running since 1997 and is one of the highlights of World Water Week. When we arrived, we quickly realised how special it was to be there—students from 37 different countries had come together, all passionate about water, science, and making a difference.
Presenting our project to a jury of international water experts was both nerve-wracking and exciting. We felt proud to share our work and to see it placed alongside so many creative and impactful ideas from around the world. The week was filled with inspiring activities, from workshops to cultural events, and we made friends with like-minded people who shared our enthusiasm.
Fra venstre: Kronprinsesse Victoria, Chris Paul og Aaryan Pallan
The highlight was, of course, the award ceremony itself, presented by H.R.H. Crown Princess Victoria of Sweden. Standing there among so many talented young people was a moment we’ll never forget.
Bak Chris og Aaryan skimter man det norske flagget
This experience has shown us how powerful science and collaboration can be—not just for shaping our own futures, but for bringing real change to communities everywhere. We are so grateful for the chance to take part, and it’s an adventure we’ll carry with us for a long time to come.
Under kan du lese rapporten fra turen og arbeidet som ble gjort!
Først og fremst tusen hjertelig takk til alle våre sponsorer! Denne turen hadde ikke vært mulig uten støtten deres. Alle oss masterstudentene på Vannkraftlaboratoriet sitter igjen med minner for livet. Vi har også fått verdifull innsikt i hvordan vannkraftindustrien fungerer i Nepal. Som en liten takk har vi laget denne rapporten som oppsummerer turen vår.
Dag 1 – Avreise og lange flytimer Klokken 09:30 møttes vi ved toget for å starte reisen mot Nepal. Det var godt å se at alle var ferdig pakket og klare for et nytt eventyr i dette unike landet. Med lett prat og noen lure spørsmål om alle virkelig hadde husket alt, stilte vi oss i kø for å sjekke inn bagasjen på flyplassen. Alle veskene forsvant av gårde på rullebåndet, og med bare håndbagasje gikk vi videre mot sikkerhetskontrollen. Etter en kort, midlertidig kontroll av håndbagasjen til reisens mest mistenkelige rødhårede deltaker, kom vi oss videre til gaten.
Her møtte vi de siste i reisefølget vårt – vi er ti som reiser fra Norge – noen hadde tatt et tidligere tog til Værnes for å roe nervene. «Når man har sittet en time og stirret i taket uten å få ro i kroppen, er det like greit å være tidlig ute», som en sa.
Mens vi ventet, rakk noen av oss å sende i gang de siste CFD-simuleringene før vi mistet dekningen. Første flytur gikk til Stockholm og var unnagjort i en fei. Der ventet en mellomlanding og så videre med langdistansefly til Dubai. Vi forlot Europa gjennom passkontrollen og fikk utdelt nye boardingkort. Ombord på det store flyet som skulle ta oss hele veien til Asia, senket mørket seg. Det var stille i kabinen mens vi gled over nattehimmelen – og det føltes som vi allerede var langt hjemmefra, både i kropp og sinn.
Dag 2 – Mellomlandinger og bagasjebråk Flyturen gikk greit – med et par gode filmer, litt flyprat med sidemannen og halvgod flymat. Etter noen timer landet vi i Dubai. For flere av oss var dette første gang utenfor Europa, og her kom den første ekte kulturforskjellen til syne. Flyplassen var enorm og internasjonal, og mye av tiden ble brukt til å bare observere mennesker og klær – alt føltes nytt og spennende.
Med både heis, buss og tog fant vi til slutt veien til gaten midt på natta, klare for det siste flyet til Kathmandu. Vi sovnet fort, og våknet ikke før det ble servert frokost klokken 04:00 (eller 02:00 norsk tid). Nå begynte vi å merke at krydderet snek seg mer inn i maten – og med både kylling og vegetarmeny var det tydelig at vi nærmet oss den hinduistiske kulturen i Nepal.
Etter noen flere timer i lufta brøt skyene opp, og Nepal åpenbarte seg under oss. Flyet startet innflygningen, og bekymringene om den korte rullebanen og om bagasjen hadde blitt med, meldte seg. Varmen slo mot oss da vi gikk av flyet – og den lille, enkle flyplassen stod i kontrast til det vi var vant med.
Inne i ankomsthallen gikk vi straks i gang med visumprosessen. Heldigvis var det enkelt å ordne på flyplassen – både på skjerm og via mobil. Visumet i boks – så gjenstod det viktigste: bagasjen. Vi ventet lenge, men plutselig kom Jørgens koffert, og stemningen lettet. Like etter kom Runars, og da føltes det logisk at resten også snart skulle komme. Men så stoppet båndet.
Etter en stund måtte vi gå til bagasjeskranken. Der fikk vi beskjed om at resten av koffertene våre mest sannsynlig befant seg igjen i Dubai. Vi fylte ut noen skjema og fikk beskjed om at bagasjen skulle komme neste dag til hotellet.
Uten bagasje, men med godt mot, møtte vi guiden vår, Puru, utenfor flyplassen. Han tok imot oss med store smil, blomsterkranser og en akkurat passe stor buss. Vi lastet inn det lille vi hadde og kjørte inn mot Kathmandu. Trafikken var et kapittel for seg – de kjører på venstre side, men felt og trafikkregler virker mildt sagt fleksible. Trafikklysene fungerer sjelden, men det finnes dirigenter i veikryssene som styrer flyten. Et virvar av motorsykler, tuting og unngåelser – men likevel flyt. Godt det ikke var vi som kjørte.
På hotellet ble vi gjenforent med de siste fra masterkullet, som allerede hadde vært i Nepal noen uker i forbindelse med vannkraftforskning. Norge og NTNU har et tett samarbeid med Nepal, og det er vanlig med utveksling begge veier – både studenter og PhD-kandidater. Nå var vi 14 stykker pluss guide og sjåfør. Vi startet oppholdet med en kald drikke ved bassenget, noen gode historier og – ikke minst – snakk om bagasjen. Etter en rask dusj og litt avslapping, dro vi inn til byen for å kjøpe det aller mest nødvendige. For en som er glad i friluft, var det et paradis: alt handlet om fjellturer og utstyr. Mange kopier, ja – men også noen gode kupp.
Senere møttes vi til vår første felles middag på New Orleans – en restaurant anbefalt av professor Ole-Gunnar. Da vi returnerte til hotellet ventet en gledelig overraskelse: bagasjen hadde kommet! I alle fall nesten. Mathilde, som kanskje hadde slitt mest uten, fant sin først – og så plukket folk ut sine en etter en.
Alle, unntatt én.
Den siste kofferten – min – glimret med sitt fravær. Fortsatt i Dubai, kanskje? Med både lykke og litt frustrasjon gikk vi til sengs. Dagen hadde vært både starten på noe nytt, og et lite kultursjokk. Vi var ikke hjemme lenger – vi var i Nepal.
Dag 3 – Kultur, krydder og Kathmandu by night Dag tre startet tidlig – klokken 07:30 lokal tid, som i norsk tid betyr 03:45. Noen trøtte øyne møttes nede ved hotellfrokosten, men stemningen var god. Flere av de andre studentene var allerede godt i gang med dagens første måltid. Utvalget var stort, og forvirrende – man kunne lett tro at det var lunsj som ble servert, ikke frokost. Mye krydret og sterkt, og kanskje litt vel sterkt for magen så tidlig på dagen.
Et par timer senere kom Puru med bussen, klar for å ta oss med på omvisning i Kathmandu. Dessverre var det flere som begynte å kjenne på mageproblemer – en slags uunngåelig del av å reise i Nepal. Allerede dagen før hadde noen begynt å merke det, og nå valgte flere å bli igjen på hotellet for å hvile. For oss andre stod apekatt-tempelet, museer og trange smågater på planen.
Kathmandu byr på en levende og intens kultur, og religionen er til stede overalt. Rundt templene hørtes trommespill og bønnerop, og vi så folk som ofret blomster, røkelse og mat til gudene. Arkitekturen var også fascinerende – et virvar av stilarter, høyder og tilsynelatende tilfeldige bygninger. Byen bar fortsatt tydelige spor etter jordskjelvet i 2015. Noen bygninger var gjenoppbygd, mens andre sto halvt raserte og støttet opp med stokker – ubeboelige, men ikke revet.
Gjennom gatene ruslet vi videre, og plutselig var vi tilbake i de trange smugene ved Puru sin butikk – samme området vi hadde besøkt dagen før. Her skulle vi møte Bahrat, Purus storebror, som hadde vært med på å planlegge store deler av reisen vår. Bahrat er en god venn av mange på labben hjemme i Trondheim, og tok oss imot med stor gjestfrihet. Før middag ble vi invitert opp på kontoret hans – en fin gest – før vi gikk sammen til en lokal restaurant. Kvelden bød på tradisjonell nepalsk mat med mange småretter, så alle fant noe de likte. Det var en god og smakfull middag, og praten gikk lett rundt bordet. Etterpå bestemte vi oss for å utforske Kathmandus nattliv, og endte opp på et sted med det passende navnet Lord of the Drinks. Ikke helt vårt vanlige sted å gå ut på, men det var god stemning og fint å være samlet ute med gjengen.
Det ble en sen kveld – og taxituren hjem kunne nok like gjerne vært skrevet under på neste dags dagbok.
Dag 4 – Opp og ned i høyden Vi våknet rundt klokken åtte til en ny dag i Kathmandu. Stemningen ved frokosten var preget av både latter og lett bekymring – temaet «mageproblemer» hadde blitt en gjenganger. Flere i gruppa begynte å merke effektene av nepalsk bakterieflora, og noen måtte kaste inn håndkleet for dagen. Heldigvis var det også de som var på bedringens vei og klare for nye opplevelser.
Etter en kort busstur med Jonas og resten av gjengen, tok vi turen mot et gammelt vannkraftverk – visstnok det eldste i Nepal. På veien stoppet vi for å kjøpe brus i et forsøk på å hente oss inn etter gårsdagens sene utekveld. Vel framme fikk vi en kort presentasjon og en guidet rundtur av anlegget. Anlegget ble bygget tidlig på 1900-tallet hvor kraften ble brukt til å gi strøm til britene som bodde I området. Kraftverket var en peltonturbin med en head på 200m.
For å virkelig kjenne på høyden ble vi utfordret til å gå opp det bratte stigningspartiet. Svetten rant, og tempoet sank – spesielt for oss som fortsatt kjempet mot «magasjauen». Til stor frustrasjon oppdaget vi at det faktisk fantes en vei opp som bussen kunne ta, og da vi endelig nådde toppen, kunne vi heldigvis hoppe inn i bussen igjen og få et velfortjent avbrekk. Til tross for at det gikk an å kjøre opp, så gikk vi gjennom en liten landsby og vi fikk et godt inntrykk av hvordan lokalbefolkningen ved det tidligere kraftverket bodde. Veldig fint og fargerikt område.
Guiden, Puru, som alltid var til stor hjelp, sørget for å kjøpe ekstra vann til oss på turen tilbake. Vel fremme ved hotellet ventet et par timers hvile ved bassenget før vi gjorde oss klare for morgendagens konferansepresentasjoner. Middagen ble inntatt på nærliggende restauranter, og stemningen var en blanding av forventning og nervøsitet. Vi visste at det ikke sto på liv og død, og at vi ikke ville bli vurdert på presentasjonene våres. Til tross for det, var nok de fleste nervøse med tanken på å presentere forran mange mennesker som har satt av tiden sin for å høre på oss og andre vannkraftsentusiaster. De fleste valgte en tidlig kveld – med magen i ulage og hodet fullt av tanker om morgendagens presentasjon.
Dag 5 – Konferansenerver og karaoke-kaos Tidlig opp, og det var mange trøtte fjes å se ved frokosten denne morgenen. Dagen vi hadde ventet på var endelig kommet – konferansedagen! Laptoper ble pakket, skjorter rettet og nerver undertrykt så godt vi kunne. Klokken 07:30 rullet bussen ut av Kathmandu, med Ludvig og Jim om bord sammen med oss. Turen gikk gjennom utkanten av byen, forbi teglsteinsfabrikker og støvete veier, før vi omsider ankom Kathmandu University (KU).
Gjennom den store porten bar det, og heldigvis visste Jim, Ludvig og de fire masterstudentene som hadde vært her før nøyaktig hvor vi skulle gå. Etter innsjekk fikk vi utdelt fine nett med program og navnelapper. Konferansen ble sparket i gang i den store salen, hvor arrangørene ønsket oss velkommen med innledende foredrag. Deretter ble studentene fordelt til tre ulike rom for å presentere sine masterprosjekter – noen parallelt. Mange av de nepalske studentene tok opp temaet korrupsjon, et tydelig viktig samfunnsproblem.
Etter lunsj i kantina var det tid for omvisning på TTL (Turbine Testing Lab), hvor vi blant annet fikk se masterstudent Pritive sitt spennende masterprosjekt. Pritive var blitt en god venn av studentene som allerede hadde vært i nepal i Nepal i to uker. Nervene var til å ta og føle på gjennom hele dagen, men presentasjonene gikk overraskende bra. Gustav holdt den siste presentasjonen – med stil.
På kvelden ventet et sosialt program med middag, musikk og dans. Stemningen tok av da vi endte opp på scenen foran et entusiastisk publikum, og fremførte klassikere som “Den du veit” og “Sjeiken”. Høydepunktet? Da Kristoffer kastet seg ut i mengden og stage-surfa – til stor jubel fra salen. En minneverdig avslutning på en intens og innholdsrik dag med Kathmandus øverste Akademiske sirkel.
Dag 6 – Fra fjell til jungel Vi startet dagen tidlig, men det tok sin tid å få pakket alt inn i bussen for dagens lange ferd mot Chitwan. Avreisen var satt til 07:30, etter en liten utsettelse – som noen, som hadde sovet seg hjem fra konferansen, visstnok ikke fikk med seg. Vi sa farvel til Ludvig og Jim, og satte oss godt til rette for en seks timer lang kjøretur ned fra høydene i Kathmandu og mot lavlandet.
Tanken var å prøve å sove litt, men det håpet forsvant fort da vi ble kjent med de nepalske veiene. Med konstant humper og svinger ble vi bokstavelig talt ristet i gang. Turen gikk gjennom en lang dal langs en mektig elv, flankert av små landsbyer og hus på begge sider. Underveis så vi gangbroer av stål vaie over elva, der kun fotgjengere kunne krysse. Biloverganger var det langt mellom. Veiene var i dårlig stand, men det hindret verken store lastebiler eller busser fra å presse seg frem.
Etter én etterlengtet tissepause, og noen poser snacks, fortsatte vi videre – og rundt seks timer etter avreise ankom vi endelig Chitwan. Og hvilken kontrast! Lufta sto stille i 42 grader og vi ble møtt med kalde håndklær, limejuice og en velduftende urtebusk – det beste som kunne skjedd akkurat da.
Hotellet var flott, med små bungalower delt opp i to rom. Etter en kort introduksjon med regler for både safari og hotellopphold, og en rask lunsj, fikk vi 15 minutter til å slappe av. Så bar det ut igjen – denne gang på kveldssafari!
Guiden vår tok oss med inn i nærområdets jungel. Ved en grind fikk vi sikkerhetsopplæring: løp i sikksakk fra krokodiller, gjem deg bak trær for nesehorn, og hvis du møter en tiger – lykke til! Med denne verdifulle kunnskapen i bakhodet la vi ut på en vandring i det grønne. Vi fant ferske spor etter hjort og nesehorn, klatret opp i et utsiktstårn, og spottet aper i tretoppene og hjort som hoppet over stien foran oss.
Senere kom vi til en bro som ledet over hovedelva i parken. Her fikk vi virkelig se mangfoldet i Chitwan: flere hjorter og rådyr, en skilpadde, fisk, og to typer krokodiller – den klassiske vi kjenner fra naturfilmer, og en sjelden art med smal snute som kun spiser fisk. Guiden fortalte at denne arten er sterkt truet og kun finnes her og i enkelte elver i India. De har et eget oppdrettsprogram for å sikre arten, men det er krevende å få dem til å formere seg i vill tilstand.
Etter en minnerik kveld i jungelen, returnerte vi til hotellet for en presentasjon om dyrelivet i nasjonalparken. Vi lærte om truede arter som neshorn og tiger, og utfordringene med krypskyting – spesielt på grunn av etterspørselen etter nesehornshorn i tradisjonell medisin. Parken har derfor utplassert både militærstyrker og kameraovervåking for å beskytte dyrene.
Dagen ble avsluttet med en klassisk nepalsk middag før alle krøp tidlig til sengs. I morgen venter full safaridag – og ingen ville gå glipp av den.
Dag 7 – Safari, tiger og jungeldans Etter en god natts søvn våknet vi tidlig – fulle av forventning. Dagen for den store safarien var endelig her! Allerede klokken 06:30 var det frokost, og en halvtime senere satt vi klare for avreise. Vi startet med elvesafari i kano, rolig glidende oppover elven [NAVN], der vi fikk øye på et nesehorn som badet, en svær stork, krokodiller som lå på lur, og mange vakre fugler. Morgendisen lå fortsatt over elva, og stemningen var magisk.
Kanoene satte oss av ved en bro som førte inn til Chitwan nasjonalpark. Broen var full av lokale nepalesere, pyntet og bærende på offergaver. Det viste seg at det var en festival hvor man ba gudene om hjelp til å overvinne sult og fattigdom. En sterk påminnelse om hverdagen til mange i regionen.
Vel inne i parken startet safarien rolig – vi så noen hjorter og nesehorn på avstand. Men etter omtrent en time skjedde det utrolige: en tiger dukket opp i skogen! Den beveget seg rolig, og vi fikk et klart glimt – et «once in a lifetime»-øyeblikk som satte adrenalinet i sving. Deretter så vi både pytonslange, patruljerende elefanter, og flere nesehorn. Vi tok lunsj i toppen av et utkikkstårn med medbrakte matpakker – med utsikt over den frodige jungelen. HMS-nivået var, mildt sagt, fleksibelt.
Etter lunsj byttet vi biler slik at jentene skulle få kjøre først og få best utsikt, men ironisk nok endte «gutte-jeepen» foran igjen. Kjøreturen ble stadig mer begivenhetsrik. Vi så påfugler som danset, en bjørn med ungen sin, flere fuglearter – og en krokodille som prøvde å krysse veien for å legge egg. Et dramatisk høydepunkt kom da vi kjørte tett forbi en kontrollert skogbrann, og flammene sto faretruende nær jeepen. Guiden brant seg faktisk på ryggen, og Jørgen meldte om svidde armhår.
Etter 11 intense timer med safari vendte vi tilbake til hotellet. Vi fikk så beskjed om at kvelden bød på et tradisjonelt danseshow med BBQ. Lokale jenter fra urbefolkningen i NordIndia opptrådte med en krigsdans hvor de slo lange og korte pinner sammen i rytmiske mønstre. Trommer og jubel fylte luften. Mot slutten ble gjestene invitert med – Serina, Maia, Anker og Mathias danset i sirkelen, og stemningen var på topp!
Kvelden ble avsluttet med nydelig nepalesisk BBQ og kortspill i resepsjonen. Vi delte historier, lo, og mimret om alt vi hadde opplevd. Det føltes nesten uvirkelig at det kun var gått én uke – så mange inntrykk, opplevelser og minner hadde allerede rukket å fylle hodene våre.
Dag 8 – Buss i kø og evig fjellvei Vi startet tidlig denne morgenen, med frokost klokken 06:30 og avreise en time senere. Målet var å rekke en fjellvei som stenger daglig mellom 11:00 og 15:00 grunnet veiarbeid, og vi hadde fått klar beskjed: kom dere over før den stenger, ellers blir det lang venting.
Regnet hang tungt i lufta, og veiene – som allerede var dårlige – ble raskt til gjørmete elver av stein og leire. Det var tydelig at mye var under utbedring. Nepal er et land i utvikling, og mange steder jobbes det hardt med å bygge ut bedre infrastruktur. Langs veien bodde arbeidere i små telt, og store maskiner brummet i bakgrunnen.
Midt i fjellpasset ble vi stående bom fast. En lastebil hadde kjørt seg fast og måtte dras opp av gravemaskiner, noe som førte til en voldsom kø. I flere timer ble vi stående – i starten med optimisme, men etter hvert med en voksende tanke: Kanskje vi blir her over natta?
For å få tiden til å gå ble det spilt monopol på iPad, lyttet til lydbøker, strikket, skravlet og halvsovet. Guidens sønn bidro med underholdning – en nepalesisk spilleliste med 15 sanger på repeat som etter hvert snek seg inn i hodet på samtlige. Det er mulig vi aldri blir kvitt dem.
Etter nesten fire timer kom vi endelig av gårde igjen. Vi kjørte videre i håp om å komme tilbake på skjema, men rakk dessverre ikke besøket hos Butwal Power Company (BPC) og Butwal Technical Institute (BTI), som vi hadde gledet oss til å besøke.
BPC ble grunnlagt i 1966 av den norske ingeniøren Odd Hoftun, en pioner innen vannkraft i Nepal. Han hadde en visjon om å utdanne unge nepalesere i tekniske ferdigheter og bidra til å utnytte landets store vannkraftressurser. Allerede på 60-tallet fikk han sendt utstyr fra Norge til Butwal, og satte i gang byggingen av Tinau-kraftverket. Gjennom BTI, som ble opprettet i samarbeid med United Mission to Nepal og nepalske myndigheter, ble det bygget opp lokal kompetanse innen blant annet vannkraftkonstruksjon, drift og vedlikehold. BPC har siden den gang vært sentral i utviklingen av nepalsk vannkraftindustri og står også bak selskaper som Himal Hydro og Nepal Hydro and Electric Ltd. De har også etablert Hydrolab og et eget konsulentselskap som i dag regnes som ledende i Nepal.
Vi skulle gjerne fått møte aktørene bak dette historiske og teknologiske kraftsenteret, og kanskje også fått et glimt av hvordan norsk bistand og ingeniørkunst har bidratt til lokal utvikling over flere tiår. Men denne dagen ble det dessverre bare til busstur.
Da vi endelig kom ned fra fjellet, fikk vi oss en etterlengtet lunsjpause – og deretter bar det rett videre, tre nye timer i buss. Totalt endte dagen med 13 timer på veien. Da vi omsider kom frem til overnattingsstedet, var alle slitne og klare for å strekke på beina. Kvelden ble avsluttet med en sen middag og tidlig kveld – ingen hadde energi til mer.
Dag 9 – Besøk på vannkraftverk Dagen startet tidlig, som så mange ganger før, med lett tåke over dalen og en stille by som gradvis våknet til liv. Da vi kom til hotellet sent kvelden i forveien, hadde vi knapt rukket å få med oss omgivelsene. Men mens vi satt til bords med dagens første kopp te, begynte skydekket å lette. Bak åsene åpenbarte det seg snødekte fjelltopper – og Puru kunne entusiastisk fortelle at vi så mot Dhaulagiri, verdens åttende høyeste fjell. Det var et sterkt øyeblikk. Plutselig ble det tydelig hvor i verden vi faktisk befant oss.
Etter frokost satte vi oss i bussen og fulgte veien som slynget seg langs dalsidene. Etter noen kilometer kom demningen til syne – en massiv konstruksjon i betong som markerte starten på Kali Gandaki “A”, Nepals største vannkraft prosjekt. Vi nærmet oss sakte, og etter hvert ble dimensjonene mer og mer imponerende: store luker, stålkonstruksjoner, sedimentbasseng og kraftige porter.
En ingeniør fra anlegget tok imot oss og ledet oss gjennom et godt tilrettelagt besøk. Vi fikk et oversiktsark med tekniske data og informasjon om driften, og ble deretter guidet ut på selve dammen. Å stå på toppen og se ned i juvet ga en ny forståelse for både høyde og vanntrykk. Vi fikk også komme inn i hulrommene inne i demningen, der stemningen var kjølig og fuktig – men konstruksjonen virket trygg og robust.
Kali Gandaki er et såkalt «run-of-river»-anlegg med installert effekt på 144 MW fordelt på tre Francisturbiner. Vannet ledes gjennom en nesten seks kilometer lang tunnel til selve kraftstasjonen som ligger på baksiden av fjellet. Normalt er alle tre turbiner i drift, men siden det nå er tørketid og elveføringen lav, var kun én turbin i operasjon. Det gir rom for vedlikehold – og flere luker var derfor stengt for reparasjon og inspeksjon.
Vi lærte at en av de største utfordringene ved kraftproduksjon her er den enorme mengden sediment som følger med elva, spesielt under monsunen. Dette krever hyppig spyling av sedimentbassengene – flere ganger daglig – for å hindre slitasje på turbinene. Dette er en kjent problemstilling for vannkraft i Nepal, og en tydelig kontrast til norske forhold.
Etter besøket ved dammen, fortsatte vi videre med buss langs fjellsiden, omtrent seks kilometer i luftlinje, til selve kraftstasjonen. Her måtte vi levere fra oss både kameraer og mobiltelefoner før vi fikk gå inn. Deretter tok vi heisen sju etasjer ned under bakken, hvor vi ble møtt av et imponerende maskinrom med tre store Francisturbiner. Den høye takhøyden og størrelsen på anlegget gjorde inntrykk – selv med kun én turbin i drift.
Vi fikk en grundig forklaring på hvordan kraftverket fungerer – fra vanninntak til generator og kontrollsystemer. Selv om det bare var én turbin i gang, kunne vi kjenne den dype brummingen i gulvet og høre suset av vann gjennom systemet.
Etter en lærerik og fascinerende omvisning samlet vi oss utenfor hovedporten for et gruppebilde, før vi satte kursen mot neste stopp på reisen – trekking i høyfjellet. Vi ankom den nye byen etter mørkets frembrudd og fikk denne gangen rom midt i sentrum. Etter en rask dusj fikk vi en kort gjennomgang av morgendagens etappe og noen råd om pakking. Dagen ble rundet av med god middag på en takrestaurant, før vi trakk oss tilbake – slitne, men fulle av nye inntrykk.
Dag 10 – Første dag med trekking: fjell, bad og kortspill Etter noen intense dager på reisefot fikk vi endelig en rolig morgen. Puru måtte ordne adgangskort til nasjonalparken og hente soveposer, så vi hadde litt ekstra tid til å tusle rundt i byen. Flere benyttet anledningen til å kjøpe det siste vi trengte til turen – snacks, solkrem og noen siste forsyninger.
Rundt klokken 10 satte vi oss i bussen, som tok oss oppover fjellveiene. Underveis fikk vi se nok en snøkledd 8000-meterstopp i horisonten, og hele gjengen hoppet ut for å ta bilder. Jo lenger vi kjørte, desto smalere ble veiene, og til slutt stoppet vi ved et lite hus der fjellturen skulle begynne. En rask lunsj senere, og vi var i gang.
Dagens etappe gikk opp en grønn og frodig dal. Det var varmt, men vi holdt tempoet oppe. Midtveis kom vi til en elv med overraskende rent og friskt vann – perfekt for en avkjølende dukkert. Alle kastet klærne og hoppet uti. Temperaturen tok oss litt på senga i starten, men vi vennet oss raskt til kulda. Stemningen var høy.
Videre på stien passerte vi små landsbyer, skoler og hus – noen av dem med barn som vinket og løp etter oss. Et høydepunkt for mange var verdens søteste hund, som kom løpende ned en trapp og ble med oss et stykke.
Framme ved overnattingsstedet ble vi møtt av en fin, åpen plass med rom på rekke og rad over et fellesområde. Noen benyttet anledningen til å kjøpe armbånd som kjæreste-gaver, mens andre fant frem kortstokken. Etter litt avslapping ble det servert en imponerende middag: rykende varm mat servert på trebrett – utrolig smakfullt etter en lang dag.
Etter maten ble det kortspill, musikk og småprat. Kristoffer tapte med hele 735 poeng i Yatzy – en rekord som ble grundig notert. Før leggetid pusset vi tennene sammen under stjernehimmelen. Mathilde måtte låne guttenes etasje for et nødvendig dobesøk, ettersom jentenes toalett kun var et hull i bakken… Bygget var lytt, og man kunne høre Puru og nepaleserne le og snakke utenfor. Noen snorket allerede.
En koselig, aktiv dag – og alle gledet seg til hva morgendagen ville bringe.
Dag 11 – Opp, opp og enda mer opp Denne dagen startet tidlig – og godt var det, for det var den tyngste etappen av hele turen. Vi skulle gå fra 1300 moh og hele veien opp til 2800 meter. Etter frokost og pakkesnakk gjorde vi oss klare, og stemningen var overraskende god til tross for hva som lå foran oss.
Landskapet var vakkert, stiene grønne og frodige, og gradene lå fortsatt godt på pluss-siden. Rundt 2000 meter passerte vi en liten fjellandsby hvor nesten hele gjengen kjøpte fargerike «ape-hatter» – nepalesiske strikkeluer med lange øreklaffer og mønster. Ikke bare varme, men også veldig stilige.
Turen fortsatte videre oppover, og det var bratt. Veldig bratt. Etter hvert ble det tungt, men plutselig kom en liten hund løpende mot oss og fulgte med oss et stykke. Den kom ut av ingensteds, og vi ble mildt sagt sjarmert – og motivert. Det var en påminnelse om hvor langt vi var fra allfarvei, men likevel aldri helt alene.
Vi tok lunsj på 2400 meter, før vi la ut på siste, seige etappe. Bare 1,5 kilometer før mål åpnet himmelen seg – og regnet kom som en foss. Vi ble klissvåte og temmelig kalde. Bare to dager tidligere hadde vi svettet i 42 graders varme i lavlandet – nå minnet været mer om en vestlandssommer med 5 grader og regn.
Fremme på lodgen fikk vi av oss de våte klærne, tørket oss foran peisen og fikk varmen tilbake i kroppen. Middagen var velfortjent, og det ble god stemning rundt bordet. Kvelden gikk med til kortspill, øl og historiedeling.
Noen kinesiske turister insisterte på å skåle med oss, og selv om ingen av oss snakket kinesisk, fant vi tonen via en oversettelses-app. Det hele kulminerte i at Mikal utfordret en kinesisk dame til øl-chugging – og vant, riktignok med en liten tjuvstart. En entusiastisk nederlender dukket også opp og utropte Mikal til “Official Dutch Beer Drinking Champion”.
Etter mye latter og skål ble det leggetid. Alle visste hva som ventet i morgen: 04:00 skulle vi opp for å nå toppen av Poon Hill og få med oss den legendariske soloppgangen.
Dag 12 – Soloppgang på Poonhill og momo-magi 04:00. Alarmen ringte nådeløst tidlig, og med trette øyne og hodelykter på pannen gjorde vi oss klare for den korte, men bratte turen opp til Poon Hill 3210m over havet. Vi var langt fra alene. Stien oppover lignet en maursti av mørke skygger og flimrende lys. Tempoet var rolig, og pusten tung. Det var bratt og høyden merkes godt.
Akkurat idet vi nådde toppen, begynte himmelen å lysne. Foran oss steg noen av verdens høyeste fjell opp gjennom skydekket: Annapurna South, Dhaulagiri og selvfølgelig det karakteristiske fjellet Machapuchare – også kalt Fishtail. Til tross for noen skyer fikk vi glimt av de majestetiske toppene i morgengryets første lys. Stillheten der oppe – kun brutt av kameraklikk og lav hvisking – var magisk.
Etterpå gikk vi ned igjen for frokost og pakking, før vi la ut på nok en etappe. Først litt oppover, til nok et utsiktspunkt med vidstrakt fjellpanorama, før stien begynte å bære nedover. Det var en merkelig følelse å vandre i tett skog på 3000 meters høyde – grønt, frodig og tett, nesten som i en norsk fjellbjørkeskog.
Lunsjen denne dagen ble et høydepunkt i seg selv – hjemmelagde momo (nepalske dumplings) som ble kåret til de beste så langt på turen. Mette og fornøyde ruslet vi videre, og sent på ettermiddagen kom vi frem til overnattingsstedet – et nybygd hotell med en diger betongplate utenfor, perfekt for kortspill, soling og fjellutsikt.
Skyene lettet, og foran oss lå Fishtail i all sin prakt. Fjellet rager 6967 meter over havet og er fortsatt ubesteget. Lokalbefolkningen har gitt det religiøs status, og det er derfor forbudt å klatre til toppen. En britisk ekspedisjon forsøkte på 1900-tallet, men snudde 50 meter fra toppen for å respektere lokal tro og tradisjon.
Når kvelden kom koste vi oss med god middag og flere runder kortspill. Enda en kveld med god stemning og slitne bein.
Dag 13 – Mikro-kraftverk og TikTok-dans i fjelllandsbyen Vi våknet til klar himmel og spektakulær utsikt over fjellene. Soloppgangen var magisk, men det var noen timer senere, da lyset traff fjellene i riktig vinkel, at utsikten virkelig tok pusten fra oss.
Rett under hotellet kunne vi se et mikro-vannkraftverk, et lite, men viktig anlegg for landsbyen. Vi fulgte rørledningen nedover et stykke, og fikk dermed et lite innblikk i hvordan elektrisiteten ble produsert og distribuert i dette fjellområdet. En fascinerende og konkret påminnelse om vannkraftens betydning, også i liten skala.
Frokost ble inntatt ute med sol i ansiktet og snødekte topper i horisonten. Etterpå smurte vi oss godt inn med solkrem før vi la ut på en kortere etappe, heldigvis kun nedover. Det kjentes godt i knærne og lårene, spesielt etter de foregående dagers innsats.
Vel fremme ved neste overnattingssted fikk vi en avslappende ettermiddag med lunsj, soling og tid til å utforske den lille fjellbyen. Midt i det hele møtte vi en gruppe lokale ungdommer som var i gang med å filme en TikTok-dans, og snart var mange av oss med på dansen, leende og svingende til nepalsk musikk. En herlig blanding av kulturmøte og fjellglede.
På kvelden ble det som vanlig kortspill, og før middag dukket noen lokale barn opp for å spille fotball med oss på sletta utenfor hotellet. Det ble en kaotisk og morsom kamp med uklare regler og flytende lag, men mange mål, høy stemning og et fint gruppebilde til slutt.
Middagen kom, og kvelden strakte seg lenger enn vanlig, med latter, gode historier og mer dans. Gjengen hadde klart å få påskefølelsen i de nepalske fjellene. Det var nesten litt trist å tenke på at fjelleventyret nærmet seg slutten.
Dag 14 – Siste dag i fjellene Vi våknet tidlig, fortsatt oppe i Himalaya, med utsikt mot de høye fjellene. Dette var vår siste dag i høyden, og det føltes som vi sakte, men sikkert begynte å nærme oss sivilisasjonen igjen. Byen vi hadde nådd utkanten av dagen før fortsatte videre langs små, kronglete veier – og etter hvert begynte vi å møte flere turister. Det virket som det hovedsakelig var nepalske turister eller indere på reise i sitt eget nærområde.
I enden av byen kom vi til hovedveien – riktignok fortsatt hullete og dårlig, men med flere busser og jeeper som på imponerende vis hadde klart å ta seg helt opp. Derfra fortsatte vi nedover en bratt trappetrase som fulgte en vakker dal. Lårene fikk virkelig kjørt seg, og til slutt nådde vi bunnen der bussen ventet på oss.
Med slitne bein og glade smil klatret vi inn i bussen for å kjøre de siste høydemetrene tilbake til stedet der vi hadde startet. Turen vår hadde gått i en trekant – og nå var vi tilbake der vi hadde spist lunsj fem dager tidligere. Fem dager fylt med opplevelser, fellesskap og minner.
Vel fremme ved hotellet tok vi oss tid til å takke bærerne som hadde fulgt oss gjennom fjellene – både med å bære bagasjen og med å bidra til god stemning med dans og smil om kveldene. Et fint farvel, eller kanskje mer et «vi sees», for mange av dem skulle vi møte igjen senere på kaffeplantasjen.
Å få komme tilbake til hotellet og ta en ordentlig dusj, få på seg rene klær og synke ned i en vanlig seng var ren luksus – spesielt for oss som hadde tatt med minimalt med bagasje og pushet grensene for hvor mange dager et klesskift kan vare.
På ettermiddagen fikk vi tid til å utforske Pokhara. Noen dro på shopping, andre fikk seg en klipp eller massasje – både for å rydde opp i overgrodd hodebunn og løsne opp slitne muskler. Utover kvelden møttes vi igjen, hele gjengen, for en god middag før vi dro ut for å teste nattlivet i Pokhara. Det viste seg å være en overraskende trivelig liten by, med mye å by på – og flere nye bekjentskaper på dansegulvet.
Dag 15 – Hvilepuls og paragliding Med ømme bein og slitne kropper tok vi oss en rolig morgen. Mange sov lenge og tilbrakte formiddagen ved bassenget – med sol, bok og bare det å gjøre ingenting. For de av oss som fortsatt hadde litt energi igjen, fristet det med mer høyde – bokstavelig talt – og flere dro ut for å prøve paragliding over Pokhara.
Til lunsj samlet vi oss i mindre grupper og spiste på ulike lokale restauranter. Etterpå tok mange turen tilbake til butikkene fra dagen før – for å kjøpe det man hadde sett på, angret på å ikke ha kjøpt, eller rett og slett prutet feil på. Pruteferdighetene satt fortsatt ikke helt som de skulle, men vi ble stadig bedre.
Senere på dagen utforsket vi byen videre og gikk ned til strandpromenaden, hvor vi tok en kaffe med utsikt over den store innsjøen Phewa Lake. Den så fristende ut i varmen, men etter å ha lest i guideboken at vannkvaliteten kunne være så som så, valgte vi å la badebuksen bli i sekken – og det samme gjaldt fisken som ble servert langs vannkanten.
Utover kvelden møttes vi igjen som gruppe, spiste en god middag, og tok en tidlig kveld. Kroppene trengte hvile, for morgendagen ventet med nye opplevelser – denne gangen blant kaffebusker i fjellet.
Dag 16 – Kaffeplantasje, bålkos og edderkoppmodighet Etter noen rolige dager i Pokhara sto noe helt annet på planen: et besøk til en lokal kaffeplantasje. Vi stod opp tidlig og satte kursen mot fjells igjen, denne gangen på en bratt og humpete grusvei som tok oss dypere inn i landskapet. Da vi ankom plantasjen, ble vi innlosjert i små, koselige hytter omgitt av grønne åssider og kaffebusker.
Rommene var enkle, men stemningsfulle – for noen litt for stemningsfulle. Maia og Serina fikk et rom med flere edderkopper, og valgte å bytte med Kristoffer og Mathias, som stilte opp som tøffe edderkoppmenn. De ansatte hadde riktignok gjort sitt beste for å vaske og rydde vekk krypene, men det var nok til å skape spenning i leiren.
Utover ettermiddagen samlet vi oss rundt et stort bål. Det ble et av turens mest minneverdige øyeblikk. Vi delte historier fra fjellturen, lo og koste oss sammen med de nepalesiske vertene – blant annet flere av sherpaene som hadde vært med oss til Poon Hill. Den store, vennlige hunden til stedet gikk fra fang til fang og nøt oppmerksomheten.
Guiden vår sørget for at bålet aldri døde ut – han sendte sherpaene ned i skogen etter mer ved, og bålet holdt seg varmt hele kvelden. Så varmt at Kristoffer sine sko fikk hull i sålen etter å ha stått for nær flammene.
På bålet ble det også grillet mat – enkle, men smakfulle retter som fikk ekstra karakter av røyken og atmosfæren. Vi fikk også smake på Kukure, et lokalt brennevin som ble omtalt som både nasjonaldrikk og “nasjonalvåpen”. Smaken? Brennende, men minneverdig.
Kvelden ble avsluttet med mer latter og dans rundt bålet – en perfekt blanding av kulturutveksling, fellesskap og fjellro.
Dag 17 – Te, takknemlighet og siste buss til Kathmandu Vi våknet til en rolig morgen på kaffeplantasjen, med god frokost og utsikt over dalen. Etter frokost tok guiden vår, Puru, oss med nedover fjellsiden for å vise oss landsbyen han hadde vokst opp i – og for å møte familien hans. På vei ned hilste vi på flere lokale, og det var tydelig at Puru kjente alle. Han smilte bredt og oversatte hilsener som fløy mellom oss og folk langs stien.
Vi besøkte foreldrene til Puru, og det ble et sterkt og hjertevarmt møte. De snakket ikke engelsk, men med kroppsspråk og smil fikk vi en varm velkomst. Moren serverte oss te, og faren pekte, lo og forsøkte å ha en slags samtale med oss – som endte i mye latter, til tross for at ingen egentlig forsto hverandre. Etter en stund forsvant faren inn i huset, men kom tilbake med gaver: alle guttene fikk hver sin tradisjonelle nepalske festhatt.
Det var tydelig at Puru hadde gjort det godt. Han viste oss familiens hus, hvor deler hadde blitt ødelagt i jordskjelvet for noen år siden. Sammen med sine brødre hadde han investert i et nytt og mer jordskjelvsikkert hjem, og vi fikk se både påbygg og utbedringer. Inntrykkene fra landsbyen gjorde sterkt inntrykk – mange familier bodde trangt, ofte sju–åtte personer på små flater, tett på dyrene og med enkle sanitære forhold. Det satte våre egne liv i perspektiv.
På vei tilbake til plantasjen fulgte to hunder etter oss – og vi fikk vite at den ene faktisk var «guiden» til den andre. Oppe igjen på gården fikk vi servert lunsj og nykvernet, lokalt brent kaffe. Puru viste oss hvordan kaffen tidligere ble brent over åpen ild, men at de nå sendte mye av bønnene sine til større brennerier – faktisk ble noen av dem eksportert helt til eksklusive kaffebarer i Norge.
Etter lunsj var det på tide å pakke sammen. Vi sa farvel til plantasjen og satte oss i bussen for turens siste lange kjøretur – tilbake til Kathmandu. Der ankom vi sent på kvelden, slitne men fornøyde, og sjekket inn på det samme hotellet som vi startet på. Noen valgte å gå rett til sengs, men de fleste avsluttet dagen med en rolig middag ute i byen før lyset ble slukket.
Dag 18 – Siste dag i Nepal Så var vi plutselig kommet til siste dag. Mange slet med å forstå at reisen nå var over – allerede. Det føltes som en evighet siden vi landet i Kathmandu, men også som om alt hadde gått i én eneste flyt etter fjellturen til Poon Hill. De første dagene var fulle av inntrykk, nye steder og mennesker, og nå var vi plutselig på vei hjem.
Flere sto tidlig opp for å få noen siste soltimer ved bassenget før avreise. Det var en stille og varm morgen – og en perfekt avslutning. Etterpå dro vi inn til byen én siste gang. Noen handlet gaver til venner og familie, mens andre kjøpte det de angret på at de ikke tok med første gang – fotballdrakter, skjerf og små suvenirer.
Vi samlet oss til lunsj på New Orleans Café, som Ole Gunnar hadde anbefalt på det varmeste. Der fikk vi servert det som visstnok skulle være Nepals beste «chicken chilli» – og det var faktisk en verdig avslutning. En kald øl til, og stemningen var lett og fin.
Etter maten tuslet vi videre til butikken til Puru, hvor vi fikk gratis øl og fikk sagt farvel én gang til. Derfra gikk turen tilbake til hotellet for å hente bagasje og forberede avreise. Puru kom med bussen og kjørte oss til flyplassen – som vanlig med god kontroll og rolig stemning.
På flyplassen var det mildt kaotisk, med mange mennesker som vinket farvel til sine kjære eller ønsket folk velkommen hjem. Vi møtte en stor kø for innsjekk, siden et fly til Singapore gikk nesten samtidig. Køen vokste og vokste, og til slutt måtte personalet åpne en ekstra gate for å få oss gjennom. Noen av oss ble splittet opp i ulike køer, men alle kom seg gjennom med bagasje sjekket inn og pass i orden.
Vi gikk om bord i flyet slitne, men fornøyde. De fleste sovnet før vi hadde nådd marsjhøyde. Med kroppen full av minner og sekken full av støv – satte vi kursen hjemover.
Dag 19 – Hjemreise og hjemkomst Sovende i setene våre ble vi vekket av kabinpersonalet rundt klokken 04:00 for en rask frokost. Deretter sovnet de fleste igjen, utslitte etter en lang og innholdsrik tur. Vi landet til slutt i Dubai, hvor vi hadde syv timer å vente før neste fly. Ambisjonen var klar: finne en god benk, få litt mer søvn og lade batteriene før reisen fortsatte.
Før avgang fikk mange seg en kopp kaffe og en enkel frokost – noe som hjalp godt på energien. Neste flyvning var lang, men komfortabel, med et bredt utvalg filmer. Selv traff jeg blink med en god dokumentar om Bob Dylan, etterfulgt av noen timers søvn.
Fremme i Stockholm ventet en kort mellomlanding – men med ett lite ekstra moment: nytt flyselskap betydde nye boardingkort. Selvfølgelig var det noen i gruppa som fortsatt ikke hadde lært leksa fra nedturen, og hadde klart å rote bort bagasjelappen som trengtes for å få nytt kort. Etter flere runder med informasjonsdisker og omveier gjennom sikkerhetskontrollen, var heldigvis alle sjekket inn igjen og klare for siste etappe.
Vi satte oss på flyet til Norge med håp om en siste, feilfri flytur. En kort reise mellom naboland – hva kunne gå galt nå?
Vel… etter nesten tre uker med delt mageskjebne, der «tung natt», «rar farge» og «ustabil mage» var gjennomgangstema ved frokostbordet, var det kanskje uunngåelig: akkurat i det vi fløy over den norske grensen, slo det siste mageslaget til. Trolig en sen matforgiftning fra flymaten – og flere i reisefølget fikk testet så godt som alle toaletter på både flyet og Gardermoen.
For de av oss som klarte oss gjennom flyturen, ble det en tung siste etappe – men med ett klart mål i sikte: fast norsk jord og stabil husmannskost. Endelig tilbake i Trondheim. Buss og tog tok oss det siste stykket hjem, der vi kunne lande ordentlig – slitne, men fulle av minner.
Vi ønsker også å rette en stor takk til de bedriftene som har støttet oss og gjort denne reisen mulig. Uten deres bidrag hadde ikke denne ekskursjonen latt seg gjennomføre. Turen har gitt oss et unikt innblikk i hvordan vannkraften fungerer i en helt annen del av verden – både gjennom faglige presentasjoner, besøk til kraftverk, samtaler med lokale eksperter og samarbeid med studenter fra Nepal. Det har vært utrolig lærerikt å se hvordan norsk og nepalsk vannkraftforskning møtes og utveksler kunnskap.
En reise som denne setter spor – i magen, i beina og i hodet. Nå venter masteroppgaven igjen, men i bagasjen har vi noe langt viktigere enn klær og suvenirer: opplevelser vi kommer til å huske resten av livet.
Juniorvannprisen er en konkurranse for unge mellom 15 og 20 år som har et prosjekt knyttet til vannfaget. Deltakerne sender inn en prosjektrapport også velger juryen ut tre av bidragene til finalister. I år var alle tre finalistene fra British International School of Stavanger: fjorårets vinner Kasun Siriwardane , Rhea Thomas, og gruppen med Chris Paul og Aaryan Pallan som tok seieren i årets finale.
Finalebidraget AI enhanced Oil Recovery and Cleanup Autonomous (ORCA) system prototypesatt problemet med oljesøl i havet på agendaen, og hadde i løpet av det siste halvåret utviklet en prototype som skulle fjerne sølet. Du kan se en filmpitch av alle bidragene lengre ned i artikkelen.
Rhea Thomas kom på andre plass med sitt bidrag Mitigating Eutrophication in norwgian waters og Kasun Siriwardane sitt bidrag Framework for an Integrated Hydrogel-Enhanced Permeable Pavement System for Urban Flood Prevention on Sloped Roads in Stavanger ble tildelt tredje plass.
Vinnerne Aaryan Pallan og Chris Paul.2. plass: Rhea Thomas3. plass: Kasun Siriwardane
Juryen er svært imponert over bidragene i finalen og hadde en vanskelig jobb med å velge ut en vinner.
Vinnerne av denne nasjonale finalen går videre til den internasjonale finalen i Stockholm i august.
Norsk vannforening og Norsk Hydrologiråd arrangerer Juniorvannprisen som et samarbeidsprosjekt. Vitensenteret Inspiria er medarrangører og finalen avholdes i deres lokaler i Sarpsborg.
Her er juryens begrunnelse:
This year we have had three very well qualified candidates. They are chosen from seven contrubutions from three different schools. They have all worked with important and relevant topics, and conveyed big thoughts for future problem solving.
All three projects have shown an impressive degree of creativity and high scientific level and well written reports. Yesterday we were presented three inspiring oral presentations.
It was a though decision to make, to range the three contributions, but we had to do it.
The winner contribution is innovative, the explanations given in the presentation, of both the project, the research questions and the problems met on the way were delivered in an inspiring manner. Combination of enthusiasm and joy of problem solving, with practical and theoretical knowledge was decisive for the jury.
The winners are Aaryan Pallan and Chris Pail! (“AI enhaced Oil Recovery and Cleanup Autmonomous (ORCA) system prototype with LiDAR-bBased navigation and Olephilic optimization”.
Norsk vannforening og Norsk Hydrologiråd arrangerer Juniorvannprisen som et samarbeidsprosjekt. Vitensenteret Inspiria er medarrangører og finalen avholdes i deres lokaler i Sarpsborg.
Nytt semester står for tur og vannforeningen har flere spennende fagtreff og seminarer vi håper du vil delta på.
Fagtreff
20. januar 2025 | Industrielt avløpsvann
Utslipp fra industrivirksomheter reguleres etter Industriutslippsdirektivet (IED). Det er estimert at over 300 norske bedrifter er omfattet av direktivet. Det er krav om blant annet dokumentasjon av utslipp i henhold til beste tilgjengelige teknologi (BAT). Det finnes gode rutiner og informasjon om rensing av kommunalt avløpsvann, og det er utfordrende å finne tilsvarende for rensing av industrielt avløpsvann. Fagtreffet vil gi kunnskap og erfaringsdeling om etablerte løsninger som kan bidra til en mer bærekraftig industriell praksis og en renere fremtid for norske bedrifter.
Gode beredskapsplaner er viktig og nødvendig for å være rustet overfor uventede hendelser. Stadig hyppigere forekomst av ekstreme værforhold, samt urolige tider øst i Europa øker behovet ytterligere. Undersøkelser har avdekket at selv om de fleste vannverkseiere/kommuner har utarbeidet beredskapsplaner, så er det fortsatt alt for få som gjennomfører beredskapsøvelser for å øve på planene. Bli med på fagtreff hvor fokuset vil være på viktigheten av å gjennomføre beredskapsøvelser; hvorfor og hvordan de utføres.
Overløpsdrift fra spillvannsnettet er et viktig tema innen avløpshåndtering og miljøvern. Når vannmengden overstiger kapasiteten, aktiveres overløpet for å lede overskuddsvann bort fra det ordinære avløpssystemet og ut i resipienten. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for vannkvaliteten i elver, innsjøer og kystområder, samt for folkehelsen, spesielt i områder hvor vann brukes til rekreasjon eller som drikkevannskilde. Bli med på fagtreff for å lære mer om vedlikehold av avløpssystem og teknologi for overvåking og styring. Fagtreffet er heldigitalt.
26. mail 2025 | Lekkasjereduksjon i norsk vannverk
Hvilket mål for lekkasjereduskjon bør norsk vannverk ha i et tiårsperspektiv? Spørsmålet står sentralt når vi ser fremover mot strammere krav og økende kostnader i vannbransjen. Med den reviderte drikkevannsforskriften på trappene stilles det krav til rapportering av lekkasjetall og strategier for reduksjon. Samtidig peker Riksrevisjonens rapport på nødvendigheten av å styrke infrastrukturen og opprettholde en bærekraftig vannforsyning. Dette fagtreffet retter fokus mot praktiske og økonomiske løsninger som kan bidra til å redusere lekkasjer og sikre en bærekraftig vannforsyning for fremtiden.
06. oktober 2025 | Fra innsjø til hav – kan nitrogenet håndteres bedre i vannforvaltningen?
Nitrogen fra jordbruk, avløp og industri utgjør en betydelig trussel mot økologisk tilstand i kystvann. I ferskvann benyttes nitrogen ikke i tilstandsklassifiseringen dersom det ikke er tydelig nitrogenbegrensning – men dette er det jo sjelden der hvor nitrogenkonsentrasjonene er høye og utgjør et problem. Nitrogen blir derfor sjelden hensyntatt i vurderingen av innsjøer og elver, selv om høyde nitrogenkonsentrasjoner er tydelige tegn på forurensing. Og nitrogenet fraktes videre nedstrøms til kystvann, der det kan skape eutrofiproblematikk.
Men kan nitrogen også ha negative effekter i ferskvann? Hvor stor andel av nitrogenet holdes tilbake i ferskvannssystemene før det når kysten? Og er grenseverdiene i vannforskriften tilstrekkelig strenge?
I dette fagtreffet ser vi på nitrogen med nye øyne og diskuterer hvorvidt det kan håndteres bedre i vannforvaltningen. Vi tar for oss temaer som nitrogenretensjon i ferskvann, effekter av nitrogen på økologisk tilstand i både ferskvann og kystvann, samt hvorvidt dagens grenseverdier er tilstrekkelige for å ivareta god økologisk tilstand. Vi ser også nærmere på viktige kilder til nitrogen og utviklingen i nitrogentilførselene til norske vannforekomster.
Sikkerhet i vannbransjen er et stadig mer aktuelt tema. Hendelser med både fysisk inntrenging og cyberangrep på vannforsyningssystemer i Finland, Tyskland og Norge har synliggjort sårbarheter. Dette fagtreffet setter fokus på hvordan norske vannverk kan styrke både fysisk og digital sikring.
29.01.2025 | Erfaringer fra tiltak for et godt vannmiljø
De fleste vannforekomstene har mål om god økologisk og god kjemisk tilstand. Hvis tilstanden er dårligere enn god skal det gjennomføres tiltak. Det kan også være nødvendig med beskyttende tiltak. Hvilke tiltak som skal gjennomføres er avhengig av årsaken til at vannforekomsten ikke når miljømålet. Hvilke tiltak har vist seg å være vellykket og hvilke har ikke fungert helt etter planen? I dette seminaret skal det presenteres et bredt spekter av tiltak for å forbedre vannmiljøtilstanden.
21.03.2025 | Verdens vanndag 2025 | Den internasjonale bredagen
Verdens vanndag er den offisielle nasjonale markeringen av FNs «World Water Day». Årets tema er breer og i den forbindelse er arrangementet slått sammen med markeringen av den internasjonale bredagen på Klimahuset.
28.05.2025 | Shaping the Future of Water Management in Europe
Norwegian Water Association and European Water Association’s Spring seminar: Shaping the Future of Water Management in Europe: Increasing the Value of Water Through the Revised UWWTD. Norsk vannforening og EWA heldags seminar: «Forme fremtiden for vannforvaltning i Europa: Øke verdien av vann gjennom det reviderte avløpsdirektivet».
11.06.2025 | Bare å stupe uti – klimatilpasset overvåking, beredskap og forvaltning av vannressursene knyttet til bading og rekreasjon
Hva kan økte nedbørsmengder, tørke, erosjon og flom bety for badevannet i fremtiden? På hvilken måte påvirker klimaendringene de fysiske, biologiske og kjemiske forholdene i våre kystnære vann, elver og innsjøer, og hvilken betydning vil det kunne få for bruken av vannressursene, og igjen helsen vår? Hvordan skal vi identifisere hovedutfordringene og hvordan imøtekomme dem? Hvilke prognoser kjenner vi, hva sier forskningen og hva gjøres på nasjonalt og internasjonalt nivå rundt overvåking, kontroll og beredskap? Hvordan kan kommunene bli enda bedre på sin overvåking, og hva gjør norske myndigheter for å tilrettelegge gjennom lovverk og veiledning, både når det gjelder planlegging og på helseområdet? Dette seminaret er myntet på kommuner, statsforvaltere, beredskaps- og beslutningstakere innenfor vann- og avløpsbransjen og alle som ønsker mer oversikt over temaet.
24.09.2025 | Ny gjødselbrukforskrift og bærekraftig bruk av fosfor
Revidert forskrift som regulerer bruk av organisk gjødsel er til behandling i regjeringen etter høring. Signalene er at den vil gjelde fra 1.1.2025. Den kan få store positive virkinger på reduserte utslipp av klimagasser og avrenning til vassdrag og kystområder. Samtidig kan den bidra til bedre utnyttelse av fosfor som er en ikke fornybar ressurs. Siden den geografiske fordelingen av husdyrgjødsel er skeiv, kan forslaget også få store konsekvenser for bøndene der det vil bli et overskudd av husdyrgjødsel.
Problematikken har også nær forbindelse med utvikling av biogassanlegg og hvordan anvende og resirkulere bioresten fra disse. Det er under utvikling biogassanlegg basert på husdyrgjødsel, matavfall, oppsamlet fiskeensilasje og fiskeslam fra oppdrett. Biogassanleggene ønsker å levere mye av bioresten som gjødsel til jordbruket lokalt. Jordprøver fra jordbruksareal viser imidlertid flere steder et svært høyt innhold av fosfor. Dette overskuddet har bygd seg opp over lang tid fordi tilførselen er større enn det avlingen tar ut. Det øker faren for avrenning av fosfor til vassdragene med påfølgende eutrofiering (overgjødsling og algeoppblomstring). Løsningen på det store fosforoverskuddet er teknologiutviklingen som utvinner fosforet fra husdyrgjødsla og bioresten til et produkt som kan brukes der det er behov og til og med eksporteres.
Med seminaret ønsker vi å belyse de foreslåtte endringene i gjødselregelverket og konsekvensene av dette, samtidig som vi setter søkelyset på Norges store overskudd av fosfor og hvordan vi kan bidra til at vi bruker en viktig ikke fornybar ressurs på en bærekraftig måte i ordets rette forstand.
Program og påmelding.
12.11.2025 | En kystsone under press
Norges kyst er verdens nest lengste, og det er her størstedelen av befolkningen bor. Menneskelige aktiviteter langs kysten har stor påvirkning på vannmiljøet. Virksomheter og prosesser på land gir betydelige tilførsler til kystvannet via vassdragene. Fra andre farvann haiker fremmede arter som gror på undersiden av båter og etablerer seg i kystsonen. I dette seminaret retter vi oppmerksomheten mot en kystsone som er under press. Vi ser på tilførsler, påvirkninger fra land, resultater fra overvåking og utvalgte miljøutfordringer i kystsonen.
Siden første gjennomføring i 2010 har «Nasjonalt seminar om restaurering av vassdrag og våtmarker», også omtalt som restaureringsseminaret, etablert seg som det fremste forumet for faglig oppdatering og som møteplass for nettverksbygging innenfor fagområdet restaurering av vassdrag og våtmarker. Også i år var det hør deltakelse og fullsatt sal med 137 deltakere tilstede på Quality Hotel Residence i Sandnes, og 135 deltakere deltok digitalt.
Klima- og miljøminister Tore O. Sandvik åpnet årets seminar. Videre var programmet spekket av innlegg med keynotes og presentasjoner av metoder for restaureringsarbeid, vi fikk høre erfaringer fra gjennomføring av restaurering i Rogaland og andre mer spesifikke arbeider knyttet til lokale våtmarker og vassdrag rundt om i Norge. Finansiering og tilskudd var og et av temaene som er avgjørende i forbindelse med den nasjonale strategien for restaurering av vassdrag 2021-2030 og arbeidet med restaurering av våtmark i Norge for årene 2021-2025. I tillegg var det befaring både dag 1 og 2 i henholdsvis Sandnes og Stavanger.
I Sandnes fikk vi bli med på en rundtur i sentrum. Første stopp var Storåna ved Bruelandsparken hvor vi fikk innføring i tiltakene som er gjort for revitalisering av sideløp og hva som planlegges videre for vassdraget; elvepark og gjenåpning av grøntarealet i byen, samt en «Japansk hage».
På befaringen i Stavanger var første stopp Møllebekken hvor de er igang med et restaureringsprosjekt av Stacangers viktigste anadorme vassdrag. Videre tok vi turen til Molaugmarka hvor levende organismer har funnet seg mer tilrette: fra et beite til en rik biotop. Missisippibekken ved Stora Stokkavann var siste stopp hvor vi fikk lære om hvilke tiltak som er satt inn i det som er en liten gytebekk.
Anders Iversen fra Miljødirektoratet har stått i bresjen for planleggingen av seminaret sammen med Lilly Kristin Langenes fra Norsk vannforening/Tekna og Anneli Vatshaug Jenssen og Eline Gourinel fra Rogaland vannregion.
Vi ser oss svært fornøyd med årets seminar og ser frem til neste år!
Vi kan ha lagt bak oss en periode med mye ekstremvær, men så lenge slike hendelser opptrer uavhengig av hverandre, er det farlig å slappe av. Sannsynligheten for at vi får et 100-årsregn neste uke, påvirkes dessverre ikke av at vi fikk et 200-årsregn i går. For alle som jobber med vann – enten det er vassdrag, overvann, avløpsvann, drikkevann eller vannmiljø – er ekstremhendelser noe man må forholde seg til. Ofte er den beste indikatoren på hva som kanskje i fremtiden, nettopp hva som har skjedd før. Dermed blir det svært vesentlig å spørre: Er vi gode nok til å dokumentere det som faktisk skjer under ekstremvær?
Et eksempel finner vi i overvannsfaget, der vi har modeller som kan simulere avrenning under ekstremvær – både på overflaten og i avløpssystemene. Modellenes troverdighet avhenger imidlertid av mengden tilgjengelige observasjoner til kalibrering og validering. Naturligvis er det flott med kontinuerlig tidsserier for vannføring og nedbør, men om observasjonsperioden strekker seg kun over få år, bør vi i beste fall være forsiktig med å stole på resultatene vi får ved simulering av ekstremhendelser. Vi må derfor samle inn måledata under fremtidige ekstremhendelsene. Kanskje vil det å sende opp droner (med kamera) under neste ekstremvær, gi uvurderlig informasjon til validering av modellen som skal ligge til grunn for kommunens skybrudsplan? Skulle du ikke få gehør for drone i din kommune, kan du også selv bidra ved å registrere hendelser i NVEs Varsom-app (regobs.no). Bor du i Oslo så har kommunen din også laget sin egen løsning.
Et annet eksempel finner vi for vannforsyningen. Sårbarhet under ekstreme værhendelser er løftet frem i Helseberedskapsmeldingen som ble lansert senhøsten 2023 (Meld. St. 5 (2023-2024) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-5-20232024/id3015776/). Det er uttalt at helseberedskapen skal verne liv og helse i ekstraordinære hendelser av ulik karakter og varighet og sikre nødvendige helsetjenester i krise og krig. I helseberedskapsmeldingen blir eksempler som det vannbårne utbruddet på Askøy i 2019, tørkesommeren 2018 og ekstremværet «Hans» i 2023 trukket frem som sårbarheter og risiko i vannforsyningen. Det er lett å tenke seg til at vannkvaliteten kan bli dårlig og at vannforsyningen kan kollapse under ekstreme værhendelser. Hvordan vi kan dokumentere slike hendelsers påvirkning på folkehelsen er imidlertid svært utfordrende. I kjeden av årsakssammenhenger er det lang og brokete vei for å knytte forringelse av drikkevannskvaliteten til negative helseutfall, til og med i fredstid. Diaresykdommer er de vanligste sykdommene som følge av kontaminert drikkevann, og normalt vil ikke en syk person oppsøke helsevesenet da sykdommene er selvbegrensende. Dersom en syk person oppsøker helsevesenet, er det ikke sikkert nødvendige prøver blir tatt for å finne årsak til sykdommen. Dette medfører at meldepliktige sykdomstilfeller som kan skyldes mat eller vannbåren agens, er bare «toppen av isfjellet». I tillegg er det en svært komplisert øvelse å knytte sykdom til drikkevann alene, og skille årsaken fra andre kontaminerte matvarer. Det krever lange observasjonsstudier med tilstrekkelig antall deltakere for å estimere sykdom knyttet til drikkevann. I kriser som ekstreme værhendelser, blir det enda mer komplisert.
Det er mange faktorer som kan spille inn på folkehelsen, og å redde liv og begrense skadeomfang står høyrere på prioriteringslisten enn å kartlegge sykdom i en befolkning. Selv om det er en vanskelig å knytte sykdom til forurenset drikkevann, er sammenhengen vel beskrevet de siste 150 år, helt siden John Snow etterforsket kolerautbruddet i London. Derfor kan kartlegging av påvirkning av drikkevannskvaliteten fungere som en proxy for risiko for folkehelsen under ekstreme værhendelser. Imidlertid er det ikke så enkelt. Å utøve forskning under kriser og ekstreme værhendelser er utfordrende blant annet fordi det mangler tid til å planlegge en studie. Manglende data er et gjennomgående problem i «disaster research». Når situasjonen med ekstremt uvær, slik som «Hans», inntreffer, er det nesten allerede for sent å planlegge en godt gjennomtenkt studie av sårbarheter og eventuell negativ påvirkning av folkehelsen. Det er ikke kjent at det ble meldt om sykdom etter uværet «Hans». Vi kan imidlertid ikke si at det ikke oppstod. Det kan ha vært sykdomstilfeller som var hjemmeværende uten kontakt med helsevesenet eller det kan ha vært at vannverkseierne i sin beredskap med kokevarsler og levering av nødvann bidro til den kontinuerlige leveransen av trygt drikkevann.
Solide og pålitelige data om konsekvenser av flom og ekstremvær er svært viktig, da slik informasjon benyttes til å utarbeide politikk og investeringer av offentlige midler. Grundig forskning med egnede metoder kan være med å bidra til dette, men da må man vite hva man gjør og hvilke begrensninger som oppstår under slike forhold. Å forberede forskningsprotokoller inkludert en plan for datainnsamling, i forkant av ekstremvær hendelser kan være et tiltak.
I august var det duket for den internasjonale konkurransen Stockholm Junior Water Price (SIWI) og vinneren av Norsk Juniorvannpris, Kasun Siriwardane, har hatt en spektakulær uke i Sveriges hovedstad. Kasun og lærer Grace Goodwin fra British International School of Stavanger kan fortelle om innholdsrike dager og gode opplevelser fra sin tur til Stockholm.
Finalistene kommer fra hele verden og programmet for uken var fullspekket av både konkurranse, men også bedriftsbesøk til Xylem Inc (hovedsponsor), byvandring, besøk til Skansen og gallamiddag. Selveste Kronprinsesse Victoria kom på besøk og hilste på finalistene:
Kasun hilser på Kronsprinsesse Victoria.
Her er Kasuns egne ord om sin opplevelse:
Our time in Stockholm was truly memorable, and I am more than happy to share my experience.
How was it being a finalist? Being a finalist was an incredible honour. It was inspiring to be among such talented and bright students, all working towards innovative solutions for water sustainability. The sense of achievement and excitement was palpable.
How did you prepare for the final? Preparation involved refining, expanding and fleshing out our project, practicing our presentations, and ensuring I could communicate my findings effectively. I also made sure to stay updated on related research to anticipate questions from the judges.
What did you have to do during the competition? During the competition, we presented our project to the judges and interacted with other finalists, sharing insights and discussing different approaches to water issues. Besides the academic aspects, we spent an plenty of time exploring Stockholm and doing various activities, all while bonding and creating ever-lasting friendships.
How was it meeting the other finalists? Meeting the other finalists was an amazing experience. We quickly bonded over our shared passion for water sustainability, and interests and hobbies expanding beyond education; it really felt like a gathering of relatable, fun and adventurous teenagers. The time we spent together, both in and out of the competition, helped us form strong and lasting friendships.
What did you enjoy the most? One thing I really liked was meeting H.R.H. Crown Princess Victoria of Sweden during the Stockholm Junior Water Prize Ceremony; it was an honor to be in her presence. But my favorite part of the entire experience was participating in the Royal Banquet. It felt surreal sharing a dinner with His Majesty the King of Sweden—there were name tags on the tables, and we were served a delicious three-course meal by royal servers. The atmosphere was incredible, with violinists playing «Viva La Vida» and a magnificent pianist setting the perfect tone for the evening.
Gallamiddag med alle finalistene.
Lærer Grace forteller følgende om reisen til Stockholm og deltakelsen i Stockholm Junior Water Prize:
«The week offered an incredible, once-in-a-lifetime opportunity for the students, filled with a variety of activities that continually inspired them. It was a wonderful acknowledgment of their hard work and dedication, highlighting the high level of effort they put into their projects. As a teacher, I felt an immense sense of pride watching my student present his work with such confidence and excellence, demonstrating the depth of his understanding. Additionally, I had the fascinating experience of speaking with national organizers from other countries, where we exchanged ideas on how to better engage students in the important and evolving field of water management.»
Kronprinsesse Victoria med alle finalistene.
Norsk Juniorvannpris eies av Norsk vannforeningen og Norsk hydrologiråd. Vi har inngått samarbeidsavtale med Inspiria Science Center om arrangeringen av konkurransen.
Vi tror konkurransen kan være inspirerende for elever å delta i og oppfordrer alle lærere til å bruke konkurransen i sin undervisning. Les mer og meld dere på her.
Mandag 17. juni var det offisiell åpning av Nasjonalt senter for vanninfrastruktur – Vannsenteret på Ås.
Åpningen ble foretatt av Ellen Rønning-Arnesen (Ap) i Helse- og omsorgsdepartementet. Som bildet viser, ble ikke åpningen markert med snorklipping, men mer passende; kranåpning. Vannsenteret skal være et sted der det skjer både kursvirksomhet, forskning, utvikling og utprøving av dagens og fremtidens infrastruktur for vann og avløp, og det vil bli et samlingspunkt til glede for vannbransjen og alle andre som bruker vann. Mer info om vannsenteret finner du her.
Samtidig med åpningen ble den første Vannfestivalen arrangert. Det var et arrangement som gikk over to dager, der studenter innen vannfag fra læresteder over hele landet møttes til både faglig og sosialt samvær med demonstrasjoner, uhøytidelige konkurranser, grilling og fagpresentasjoner.
Vannforeningen har støttet arrangementet økonomisk og var tilstede på festivalen og fikk presentere oss. Vi hadde egen stand hvor vi informerte om foreningen og ordningen med studentmedlemskap og mulighet for å søke om studentstipend. Dette var svært vellykket og vannforeningen fikk flere nye studentmedlemmer som vi ønsker hjertelig velkommen!
På bildet sees styremedlem Geir Torgersen som presenterer vannforeningen.
EUs avløpsdirektiv er på det nærmeste ferdig behandlet i EU-systemet. Nå gjenstår bare juridisk språkvask og endelig godkjenning av politikerne i et nytt sammensatt EU-parlament, som skal velges 6-7 juni i år. Deretter gjenstår EØS-forhandlinger og implementering i norsk regelverk, før bestemmelsene får virkning i Norge.
Allerede nå er det et stort trykk i avløpsbransjen, blant annet med å sikre framdrift i arbeidet med å redde Oslofjorden. Mange kommuner er i gang med å bygge, eller forbereder seg på å oppgradere eksisterende anlegg, eller bygge nye renseanlegg for nitrogen. Med avløpsdirektivet kommer i tillegg krav om avansert rensing for å fjerne mikroforurensninger og legemidler. Transportsystem og ledningsnettet må i tillegg fornyes for å hindre overløp og lekkasjer. De nødvendige investeringene til dette fører til økte vann- og avløpsgebyrer, noe som fører til økte bekymringer både hos lokalpolitikere og innbyggere.
Målet til det reviderte avløpsdirektivet er å sikre rent vannmiljø for å beskytte mennesker og miljø, redusere energibruken (såkalt energinøytralitet), og å øke evnen til å gjenvinne og resirkulere ressursene i avløpsvannet. Også mindre tettsteder, ned til 1.000 personekvivalenter (pe), må innføre sekundær-rensing, som betyr fjerning av 70% BOF (biologisk oksygenforbruk). Tertiærrensing innebærer behandling med strenge krav for fjerning av nitrogen (80%) og fosfor (90%) skal innføres for alle tettbebyggelser med mer enn 10.000 pe med utslipp til vannforekomster som er sårbar for eutrofiering. Her er det verdt å merke seg at Norge allerede har et krav om 90% fosforfjerning for alle anlegg med utslipp til normalt og til følsomt område, eller det som i SSBs statistikk er omtalt som høygradig rensing.
For de største renseanleggene – de som behandler avløpsvann fra mer enn 150.000 pe, blir det krav om kvartærrensing, det vil si avansert behandling for fjerning av mikroforurensninger og legemidler. Nasjonale myndigheter skal også gjennomføre kartlegginger av hvilke områder som er sårbare for tilførsler av mikroforurensninger og legemidler, hvorpå anlegg i slike tettbebyggelser også vil få krav om kvartærrensing.
I tettbebyggelser med mer enn 10.000 pe hvor overvann er et problem skal også «integrerte planer for håndtering av avløpsvann utarbeides», slik at urenset overvann i så liten grad som mulig havner i naturen.
For Norge, med sin lange kyst, (verdens nest lengste) og spredte bebyggelse, vil det bli en stor utfordring å oppfylle alle disse kravene på en god måte, noe som også vil kreve store investeringer. For å sikre en forsvarlig planlegging og gjennomføring av disse investeringene, slik at pengene kommer miljø og helse for befolkningen til gode, er det avgjørende viktig at det finnes oppdatert kunnskap og kompetanse i alle ledd. Mange kommuner har uttrykt bekymring for kapasitet og kompetanse til å gjennomføre det store løftet som dette innebærer. På denne plass har vi tidligere uttrykt bekymring for legitimiteten til et regelverk som ikke er utformet for norske forhold, og for oppslutningen om nødvendige tiltak, dersom kostnaden overstiger miljøgevinsten ved tiltaket. Det har ikke skjedd noe som reduserer disse bekymringene.
Desto større grunn er det til å applaudere for initiativer for å øke kunnskap og kompetanse, og som søker offentlig finansiering for satsinger innenfor dette området. En god mulighet vil være en felles søknad til Norges Forskningsråd (NFR) om å opprette et SFI (Senter for forskningsdrevet innovasjon) som skal arbeide med avløpsrelaterte tema. NFR skal finansiere minst åtte slike SFI’er med ulike tema, som har som mål å styrke innovasjonsevnen og verdiskaping i næringslivet, gjennom langsiktig forskningssamarbeid med forskningsmiljøene.
Vi heier også på at storting og regjering bevilger midler til å støtte kommunene i arbeidet med å innføre nitrogenfjerning for Oslofjorden. Vi tror likevel at en større og mer koordinert satsing for hele avløpsområdet, og som inkluderer både akademia, privat og offentlig sektor, vil være viktigere og ha større betydning for å bygge den kompetansen og utvikle de løsningene som trengs i årene som kommer.
