Erosjon fra elvebredder varierer fra ingen erosjon til 1500 kg sediment per lengdemeter elvebredde og år viser en studie av to leirelver på Østlandet. Der trærne langs elvekanten er kuttet ned får man størst erosjon.
Eva Skarbøvik, seniorforsker ved NIBIO, har i VANN nr. 1 i 2016 skrevet en artikkel basert på studier av erosjon og utprøving av metoder for å måle erosjon i to leirelver på Østlandet, Lierelva og Hobølelva. Bakgrunnen for studien er at det ved gjennomføring av vannforskriften er stilt spørsmål om erosjon langs elve- og bekkeløp utgjør en vesentlig tilførsel av fosfor. Konklusjonen i artikkelen når det gjelder fosfortilførsler er at elvekanter i gitte tilfeller kan tilføre betydelige fosformengder til vannforekomstene.
Studien av ulike metoder konkluderes med at ingen av de metodene som her er utprøvd er ideelle. Metodene som er med i studien er gjentatte befaringer med fotografering av elvekanten, fotogrammetri (3D-fortografering), sammenligning av elveløpsform med historiske flyfoto, kjemisk sporing og erosjonspinner. Erosjonspinner i kombinasjon med fotografering under befaring kan imidlertid gi et grovt estimat av erosjonen på de undersøkte lokalitetene. Les mer >>
Redaksjonskomiteen for VANN mener Skarbøviks artikkel er forbilledlig i bokstavelig forstand, med gode og illustrative illustrasjoner. VANN nr. 1 inneholder også en samleartikkelen fra et foreningsseminar om «Tap av jord som følge av flom og ras». Denne mener redaksjonskomiteen er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder presentasjon av innhold fra et foreningsarrangement. Eva Skarbøvik har vært en aktiv bidragsyter også her.