Møt vår mann i EWA, Professor Harsha Ratnaweera, som er opptatt av vi stiller oss dette spørsmålet.
I Norge betaler vi om lag ti kroner for 1000 liter drikkevann, som vi kan tappe direkte ut av kranen hjemme. Det er jo ingenting – ti kroner for tusen liter!
Professor Harsha ratnaweera
Vi i Norsk Vannforening er mest opptatt av vannet i vårt eget land, men vi er også engasjert utenfor landets grenser. Som representant i de internasjonale forbundene IWA og EWA deltar vi i europeiske og globale diskusjoner, deler erfaringer, og utveksler innovative tanker.
I år fyller European Water Association (EWA) 40 år. Siden 1981 har de jobbet for en bærekraftig bruk av Europas vannressurser og forbedring av vannmiljøet. EWA er et europeisk forbund som består av 23 nasjonale medlemsforeninger. Blant dem er vi, Norsk Vannforening, og vår representant i EWA nå for tiden er Professor i vannteknologi ved NMBU, Harsha Ratnaweera. Han har lenge hatt et spesielt engasjement for utveksling av både studenter og kunnskap på tvers av landegrenser, noe som blant annet medvirket til at NMBU i 2020 mottok Erasmusprisen. Harsha deler nytt fra EWA i tidsskriftet VANN med jevne mellomrom, og er en viktig ressurs for vannforeningen, og Norge, inn i det internasjonale samarbeidet.
Noe av det som får den rolige og vennlige professoren til å heve stemmen et lite hakk, er diskusjoner rundt verdien av vann. At nordmenn gjerne betaler tjue kroner for en halvliter flaskevann på butikken, men ikke setter stor nok pris på trygt og godt vann i springen hjemme i våre egne hus, at vi ikke tar oss råd til tette lekkasjene på distribusjonsnettet raskt nok, vekker engasjementet i ham. Mer om det senere.
Hvilken rolle har Norge i europeisk sammenheng?
Hva har EWA på agendaen i disse dager?
Hvorfor brenner Harsha for internasjonalt samarbeid?
Dette vil vi gjerne ha svar på.
Som professor ved NMBU jobber Harsha i Ås, men han bor her i hovedstaden, og vi er blitt invitert hjem til ham for en prat. Idet jeg entrer stua hans, forstår jeg med én gang at jeg er på besøk hos en mann som bare sitter hjemme i stua si i Oslo, i lille Norge – her er statuer, store krukker og andre gjenstander fra flere ulike kontinenter og kulturer.
– Du er mye ute og reiser?
– Ja, jeg har reist mye. Jeg var leder for internasjonale prosjekter i NIVA i ti år – vi hadde prosjekter i flere land i Afrika, Asia og Eurasia, for å nevne noe. Jeg jobber også mye med utenlandske studenter, blant annet fra sentralasiatiske land. Og mastergraden min tok jeg i Ukraina. Der lærte jeg forresten russisk, noe jeg har fått god bruk for senere.
Harsha ble født på Sri Lanka, var altså innom Ukraina for en mastergrad, men endte opp her i Norge. Engasjementet hans er ikke bare styrt av innenriks problemer, det strekker seg langt utenfor Norges grenser.
I 2012 startet Ratnaweera ved NMBU, etter flere tiår i NIVA. Noe av grunnen til dette jobbskiftet var å roe litt ned, forteller han, men så endte han opp med å jobbe mer enn noensinne. Det var gjennom sin tidligere arbeidsgiver NIVA at han ble involvert i EWA.
– Norge har lenge hatt en spesiell rolle i EWA, mye på grunn av min tidligere NIVA-kollega Håkon Thaulow. Han var Vannforeningens EWA-representant i ti – femten år før meg, og var leder av EWA i flere år. Da Thaulow forlot NIVA, overtok jeg rollen som vannforeningens representant i EWA.
EWA har et styre og et råd; Mangament Commitee og Council. Harsha forklarer at de nasjonale medlemsforeningene, som vannforeningen, foreslår representanter til rådet, mens representantene til styret velges blant personer som har vært, eller er representanter i styret. Harsha representerer nå Norsk Vannforening i rådet, og har også vært personlig representant i styret siden 2019.
– Kan du også gi oss et innblikk i hvordan EWA jobber?
– Noe av det EWA gjør, er å arrangere internasjonale konferanser. Et eksempel: i 2016 tok jeg ansvar for å arrangere en internasjonal konferanse på Svalbard, noe Haakon Thaulow hadde foreslått i sin tid. Vi ønsket fokus på områder med kaldere klima. På Svalbard var vi 110 personer fra ulike land, vi fylte nesten et helt fly! Det var en suksess, og deltakerne besluttet å utvide dette til en treårig serie med konferanser om kaldt klima. I tiden etter den Svalbard-konferansen, har jeg hvert år arrangert sommerkurs for internasjonale studenter, hvor den ene uken gjennomføres på Svalbard i samarbeid med universitetssenteret der oppe, UNIS. De siste årene har dette dessverre ikke latt seg gjøre, på grunn av pandemien. Vi har holdt kurs, men digitalt via Zoom. Det er ikke det samme. Vi går glipp av det sosiale, nettverksbygging og så videre, så det å møtes fysisk har vært et savn. I 2019, i forbindelse med at Oslo var Europeisk miljøhovedstad, arrangerte Vannforeningen et internasjonalt seminar over to dager på vegne av EWA. Seminaret var vellykket, det ble godt besøkt.
– I starten av 2020 arrangerte vi den andre konferansen i serien om kaldt klima, denne gang i Kina! Vi rakk så vidt å gjennomføre før pandemien brøt ut. Hadde vi arrangert én uke senere, ville hele konferansen gått i vasken. Vi rakk akkurat å komme oss ut av Kina rett før virusutbruddet ble kjent.
– Seminarer med deltakere fra ulike land legger til rette for utveksling av erfaringer og kunnskap på tvers av landegrenser – det er viktig, men i et stadig større hav av konferanser og seminarer, hvordan når dere frem til folk og skaffer deltakere på disse arrangementene?
– EWA har mellom 20 og 30 medlemsforeninger, som hver har flere hundre eller tusen personlige medlemmer. Dermed når vi direkte ut til ca. 55 000 mennesker via de nasjonale medlemsforeningene. Vi samarbeider også en del med IWA og benytter oss av våre egne faglige nettverk. Gjennom NMBU har jeg etablert et nettverk av fagpersoner gjennom programmet Water Harmony, som nå inkluderer 75 universiteter fra 45 land. EWA når dermed fram til en stor gruppe med potensielle seminardeltakere via de ulike kanalene.
– Det var ikke verst!
– Nei, det er ikke så verst.
– Hvilke faglige problemstillinger har EWA på agendaen fremover? Det er jo mye å ta tak i.
– EUs direktiver relatert til vann og prosesser knyttet til disse, er det som først og fremst viser vei for EWAs arbeid. Vår jobb dreier seg i all hovedsak om forvaltning og regelverk. Personlig jobber jeg mest med renseprosesser, og også generelt med vannforvaltning, men EWA favner bredt. På konferansen i Oslo i 2019 var temaet bærekraftige løsninger for overvannshåndtering, for eksempel. De senere årene har en del ressurser blitt lagt ned i forbindelse med arrangementer knyttet til European Green Capital, en ordning som ser ut til å fortsette en stund til. Jeg bidrar også spesielt med å legge til rette for at europeiske universiteter kan delta i EWA. Vi har gjort det mulig for universiteter å bli forskningsmedlem av EWA. Det koster lite, og gir dem mange fordeler.
– På hvilken måte er Norges bidrag viktig i internasjonal sammenheng?
– Norge har en økonomi som gir oss muligheter til å engasjere oss også internasjonalt, og innen noen områder ligger vi et par skritt foran. Det er viktig at Norge bidrar med erfaringer og viser vei. Mange land lurer på hvorfor Norge jobber med forbedring av vannkvalitet – vårt vann er jo veldig rent sammenliknet med mange andre steder. Ta Kina, for eksempel. For noen år tilbake hadde renset kloakkvann i Kina dårligere vannkvalitet enn vår urensede kloakk! Det er naturlig at kineserne da stilte spørsmål ved hvorfor vi prioriterte å bruke penger på å rense kloakken vår. I slike sammenhenger har vi mulighet til å formidle vårt synt på avløpsslam som en ressurs, heller enn avfall, og påvirke hvordan andre land forholder seg til disse problemstillingene. Gjenbruk av ressurser er et mye diskutert tema i EWA om dagen.
– Tenker du at Norges rolle er å ligge på et nivå som andre land kan strekke seg etter, med tanke på vår økonomi og moderne løsninger?
– Ja, Norge bør vise vei, i alle fall der vi har et komparativt fortrinn. Karbonfangst og -lagring er et eksempel på det. Vi bruker mange milliarder på dette, og bidrar til teknologiutvikling. Andre eksempler på områder der Norge ligger foran er beredskap og planlegging, med eksempler som reservekilder og løsninger for drikkevannsforsyning, Cyber security og naturbasert overvannshåndtering. Norge har rent råvann, og vi har gode renseprosesser, men under transport av drikkevannet, har vi ikke like gode forhold. Fornyingstakten vår er for lav – her investerer vi for lite og for sakte. Du husker Askøy-saken for noen år tilbake?…
Flere titalls kommuner går fortsatt ut med kokeanbefalingen hvert år. Norge har også forbedringsmuligheter. Dessuten vil klimaendringer forsterke mange av utfordringene.
– Ja, vi så jo det, sommeren 2018, at det kan bli veldig tørt også her til lands – enkelte drikkevannsmagasiner lå på lave nivåer den sommeren. Med endringer i klima vil vi trolig se dette oftere, i tillegg til perioder med mer ekstrem nedbør. Men vi er ikke vant til restriksjoner på vannbruken her i landet.
– Nei, vi er vant til å ha nok vann hele tiden de aller fleste steder her i landet, men det jobbes med prosjekter som ser på gjenbruk av renset avløpsvann, for eksempel. Hvis vi kan bruke renset avløpsvann der det kun er krav til lavkvalitetsvann, kan vi spare drikkevann.
– Hvilke insentiver tror du kan fungere, for å redusere vannforbruket her i landet?
– Jeg skrev en artikkel om denne problemstillingen i VANN tidligere i år, i forbindelse med Verdens vanndag. Årets tema var «Verdien av vann». I Norge betaler vi om lag ti kroner for 1000 liter drikkevann, som vi kan tappe direkte ut fra kranen hjemme. Det er jo ingenting – ti kroner for tusen liter! Problemet vårt er at vi nordmenn ikke verdsetter vannet vårt nok, fordi det er såpass billig for oss.
Den ellers så sindige professoren har hevet stemmen en smule. Han er ivrig nå. Dette er tydelig en fanesak.
– Hvis vi kunne økt prisen på vannet vi får ut av kranen hjemme, med la oss si 20 – 30 %, da kunne vi løst mange av problemene våre. Fornying av ledningsnettet for eksempel. Men om vi gjør det, da blir det jo ramaskrik.
Det er et paradoks; Vi betaler gjerne tjue kroner for en liten flaske vann på bensinstasjonen, en pris som er mange tusen ganger dyrere enn vannet i krana, men vi er ikke interessert i å betale for et system som gir oss rent og godt drikkevann i krana hjemme der vi bor. Tenk på det – én liten flaske vann til nesten tjue kroner – det er 30 – 40 000 kroner for 1000 liter. I motsetning til 1000 liter kranvann, som bare koster ti.
Ja, det henger ikke på greip. Kan vi klare å nå fram med dette budskapet på noe vis, tror du?
– Noe vi kan gjøre, er å tilby vann fra kranen, gjerne tilsatt kullsyre, istedenfor å servere flask vann, i møter og på arbeidsplasser, og på den måte vise at kranvann både er godt, billig og miljøvennlig. Denne unike muligheten har vi i Norge, og mange institusjoner er blitt flinkere til dette. Men vi har ikke de samme markedsføringskreftene som disse flaskegigantene har. Så, det er ikke lett.
– Apropos, jeg må ta meg en slurk av kranvannet som jeg har med hjemmefra på drikkeflasken min (intervjueren puster lettet ut på egne vegne).
– Ja, det er et viktig tiltak å ha med seg flaske. Når vi tar med studenter på besøk i vannforsyningsanlegg her i Norge, får de drikkeflasker – som en oppfordring til å drikke kranvann, som man kan få tak i veldig mange steder.
– Ja, selv på flyplasser er det lagt til rette for å kunne fylle flasken sin med drikkevann, rett etter sikkerhetskontrollen.
– Ja, sånne ting er med å kjempe mot markedsføringen av flaskevann. Men dette er en prosess som tar tid, det handler om bevisstgjøring. Dette viser at Norge også har problemstillinger knyttet til vann – både vårt forhold til verdien av drikkevann, men også vannmengder. For mye vann gir oss flomproblemer, og også økt fargegrad på råvann for eksempel, som igjen krever endringer i renseprosessene. Vi har også utfordringer med vannkvalitet i vassdragene våre, og fjordene, på grunn av avrenning fra jordbruket, men også kloakk. Så vi har absolutt problemer å løse her i landet også, og vi har stor nytte av EUs forskningsprogrammer, selv om vi ikke er medlem av EU. Norge har også påvirket EWA til å vektlegge de verdier som vi har tro på, og har dermed en viktig rolle i å forme fremtidens satsinger.
Gikk du glipp av Harshas artikkel om vannets verdi, som ble publisert i tidsskriftet vårt VANN tidligere i år? Du finner den her: https://vannforeningen.no/dokumentarkiv/bladet-fra-munnen-vet-vi-vannets-verdi/
I denne artikkelen peker Harsha også på «det virtuelle» vannforbruket vårt.
Visste du at det koster 2 500 liter vann å dyrke fram råvarene til én eneste hamburger? Når vi brygger oss en kopp kaffe, har det til sammen gått med 200 liter vann og produksjonen av en t-skjorte kan kreve opptil 2 500 liter vann.
Med økende befolkning på kloden, vil vi snart oppleve vannmangel. Vann dekker 70 % av jordens overflate, men mindre enn 1 % av dette er tilgjengelig for menneskelig forbruk. I Norge har vi tilgang på mye rent vann. Nordmenn bruker i snitt kun 0,3 % av inntekten vår på drikkevann, og ligger samtidig på topp i Europa med tanke på personlig forbruk. Knappphet på rent og tilgjengelig vann handler ikke bare om begrensede naturressurser totalt sett, men også om sosiale ujevnheter og begrenset økonomisk tilgang.
Uten radikale endringer i rike lands forbruksmønster, vil en global vannkrise være et faktum om ikke altfor lenge.
Om du vil vite mer om EWA, ta en kikk på nettsiden deres.
Du kan abonnere på innhold fra EWA på YouTube og følge dem på Facebook.
Skrevet av Marit Carlsen