Året 1964 var toppåret for kommunesammenslåinger i det som Jan Tore Sanner kaller ”den forrige kommunereformen”. I det året ble hver fjerde kommune borte, slått sammen med en nabokommune. Det er 50 år siden. Siden har det ikke skjedd store endringer i kommunegrensene. Noen bynære kommuner er blitt del av en by, men vi har fortsatt 428 kommuner i Norge. I 1995 fattet Stortinget også det såkalte ”frivillighetsvedtaket”. Ingen kommuner skulle etter dette slås sammen mot innbyggernes vilje.
Mye har forandret seg siden 1964 som gjør det aktuelt å se på kommunestrukturen med nye øyne. Ta infrastrukturen av veier som eksempel. Av de ca. 70 veitunnelene i Norge som er mer enn tre km lange er det bare en av de ”korteste” som ble åpnet før 1964. Her er mange vinterstengte fjelloverganger og farlige veistrekninger blitt borte og mange kommuner koplet tettere sammen. Av de ca. 20 broene som er mer enn én kilometer lange er det bare én som var åpnet i 1964. Også her er lange kronglete reiser langs svingete fjordarmer blitt borte. Veiene mellom broene og tunnelene er selvsagt blitt rettere og bredere og raskere å ta seg fram langs. Det er kortere reisevei mellom rådhusene i kommune-Norge i dag enn i 1964.
Hva så med vannforsyning og avløp? Første årgang av VANN kom i 1966. Da ventet man på ”Lov om vannforurensing” til erstatning for bestemmelser i Vassdragsloven fra 1940. Vassdragslovens bestemmelser dekket ikke forurensning i sjø, i fjorder og kyststrøk. I VANN nr. 2 fra 1966 har Olav Skulberg gitt en situasjonsrapport. Om kloakkavløp fra husholdninger skrev Skulberg at det fremdeles er ”uvanlig å finne tilfredsstillende kloakkanlegg med renseinnretninger og utledningsanordninger til resipientene”. Om avfallshåndteringen skrev han at ”det er vanlig i landet vårt å benytte nærmeste bekk eller elv som tømmeplass for søppel”. I utkastet til den nye loven var det foreslått etablering av et tilsynsorgan. Noe slikt hadde man ikke.
Til sammen har norske kommuner 1100 vannverk og 2700 avløpsanlegg. Gjenanskaffelses- verdien for vann- og avløpsanlegg, når vi også tar med private anlegg, er samlet på nivå med et norsk statsbudsjett. Etterslepet i vedlikeholdet av anleggene er beregnet til 200 milliarder kroner. Med fastlåste kommunegrenser har man funnet andre løsninger når kompliserte og grenseovergripende oppgaver knyttet til for eksempel vannforsyning og avløp skulle løses. I 2013 var det ifølge KS 850 formelle kommunesamarbeid i Norge. Gjennomsnittskommunene var involvert i 11 interkommunale samarbeid. Man snakker om vertskommunesamarbeid, interkommunale samarbeid med egne styrer, interkommunale selskaper og interkommunale aksjeselskaper, ca 200 av hvert slag. Slikt samarbeid er viktig når man skal rekruttere og utvikle kompetanse for krevende kommunale oppgaver. Vannforsyning, avløp og renovasjon, brann- og redningstjenester er viktige samarbeidsområder for mange kommuner.
I 2014 er kommunene ansvarlige for å realisere ”0-utslippssamfunnet” gjennom å tilrettelegge for fornuftig nærings- og boligutbygging, ”grønn infrastruktur” for lokal transport, vannforsyning, avløps- og avfallshåndtering. Ansvaret for utvikling av klimaforebyggende tiltak og krisehåndtering hviler også i betydelig grad på kommunene. Oppgavene er sammensatte og komplekse. Det er behov for robuste, flerfaglige kommunale kompetansemiljøer for å takle disse oppgavene. Til tross for omfattende interkommunalt samarbeid møter særlig små kommuner utfordringer her. Større kommuner kan være en løsning for å sikre nødvendig og tilstrekkelig kompetanse. I Norsk vannforening vil vi følge utviklingen i kommune-Norge nøye.
Norsk vannforening