Endringer i vanndirektivet – til det beste for vannmiljøet?

EU-kommisjonen har nylig gjennomført en innspillsrunde (“call for evidence”) for å gjennomføre en målrettet revisjon av vanndirektivet, der formålet er å fremme sirkularitet og tilgang til kritiske råvarer, samtidig som miljøet og menneskers helse beskyttes.

Innspillsrunden utgjør første trinn i revisjonsprosessen og vil danne grunnlag for forberedelsen av gjennomgangen og eventuelle påfølgende forslag. Det er ventet at et revisjonsforslag legges frem i 2. kvartal 2026.

Bakgrunnen for innspillsrunden er målet om å fremskynde arbeidet med å sikre tilgang til kritiske råvarer i EU og innspill gitt i forbindelse med ulike forenklingspakker om at blant annet prinsippet om ikke-forringelse i vanndirektivet kan hindre gjennomføringen av slike prosjekter. Europakommisjonen vedtok i desember 2025 RESourceEU-handlingsplanen for å fremskynde arbeidet med å sikre EUs tilgang til kritiske råvarer. I planen foreslår Kommisjonen en revisjon av vanndirektivet, med særlig oppmerksomhet på forenkling og behovet for å håndtere mulige flaskehalser i vanndirektivet. Revisjonen skal bygge på innspill fra berørte aktører og erfaringer med gjennomføring av direktivet i medlemsland.

Vil dette bety en endring mot et svakere direktiv, der beskyttelse av vannmiljø må vike for andre, prioriterte samfunnsinteresser?

Et eksempel på en slik interesse kan være oppdrettsnæringen, som bidrar med utslipp av 79% av fosfor og 49% av nitrogen til kyst-vannforekomstene, uten noen krav til rensing. Dermed slipper en sentral påvirker å ta ansvar for å nå målene i vannforskriften, mens andre sektorer må ta regningen.

Vanndirektivets formål er å beskytte og forbedre tilstanden i Europas vannressurser. Status er at bare 37% av EUs vannforekomster er i god eller bedre økologisk tilstand. For Norge er status at 74% av vannforekomstene er i god eller bedre tilstand.

I Norge er målet fulgt opp med en storstilt og landsomfattende organisasjonsopprusting; det er etablert vannregioner og vannområder, som alle jobber aktivt for å informere om og gjennomføre vanndirektivets krav og mål. Det statlige myndighetsapparatet har også giret opp.

Likevel synes det fortsatt vanskelig å utløse det nødvendige engasjementet som trengs for å realisere vannforskriftens mål om god tilstand. En viktig årsak til dette kan være at vannforskriften fortsatt er vanskelig å forstå for alle sektorene som på en eller annen måte påvirker vannet, eller har en interesse av vannet. I tillegg er den tung oppgave å følge opp for myndighetsutøverne. Spesielt kommunene strever (fremdeles) med å forstå hvordan vannforskriften skal brukes i arealplanleggingen og myndighetsutøvelse. Veiledninger er kommet til, men det har ikke ført med seg annet enn at regelverket synes mer komplisert. Konsekvensene – og realitetene – er at forskriftskravene unnlates og at det stadig gis unntak.

Når EU-kommisjonen nå trolig åpner for en lemping av målene i vanndirektivet, er det mange som frykter at utviklingen vil gå i feil retning, til tross for forsikringer om at det fortsatt skal være et høyt nivå for beskyttelse av menneskers helse og miljø. Regjeringen bestemte nylig å gjennomføre reguleringsprosessen for Fensfeltet som statlig reguleringsplan, med Kommunal- og distriktsdepartementet som planmyndighet, etter anmodning fra Nome kommune. Dersom det kommer på plass utvinning av sjeldne jordarter i Fensfeltet, vil det påvirke både lokalsamfunnet og hele regionen sterkt. Det gjenstår å se hvilke konsekvenser det kan få for vannmiljøet i området. Den varslede revisjonen av EUs vanndirektiv blir dermed relevant også for norske forhold.

Redaksjonskomiteen

(Lederartikkel i VANN nr. 2-26)