Med raske, lette skritt kommer han inn døra. Han har vært pensjonist i 15 år allerede, men det er ikke lett å avsløre. Her er det snert i frasparket og kjappe replikker. Her er det fortsatt mye energi! Og takknemlige er vi for at denne energien kanaliseres i retning av vannet vårt, via Bærum Elveforum, som dag etter dag står på med sitt frivillige arbeid for å bringe viktig vannkunnskap på bordet, være pådrivere for gjenåpning av bekker og fornuftig forvaltning av vassdragene, folkeopplysning, elvevandringer med mer.
Årets vannpris deles ut til Bo Wingård for hans arbeid med bekkene i Bærum, gjennom organisasjonen Bærum Elveforum, hvor han har vært en inspirerende leder med stort pågangsmot, som har oppnådd essensiell dialog med kommunale myndigheter, samlet og formidlet kunnskap om elvemiljøet og oppnådd livsviktige resultater for vassdragene og livet knyttet til dem.
Norsk Vannforening og Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) tildeler årlig Vannprisen til en eller flere enkeltpersoner, institusjoner eller organisasjoner som har gjort en spesiell innsats for å bevare og forbedre vannmiljøet vårt. Ifølge juryens begrunnelse for årets tildeling er valget av Bo Wingård som vinner av Vannprisen 2023 også «en honnør til både Bærum Elveforum, og andre elve- og vannforum i Norge, som jobber for å ivareta og tilrettelegge for opplevelser langs våre vassdrag.» Den fysiske utdelingen av prisen finner sted på Vannprisseminaret i Oslo 20. september. Årets seminartittel er «Urbane vassdrag – byenes skattekiste». Programmet er fullt av spennende innlegg. Vannprisvinneren selv vil holde det innledende foredraget hvor han vil dele fra sitt liv som frivillig i et ellveforum – sitt liv som hekta på vann. Alle med interesse for vannmiljø, urbane vassdragsutfordringer og livet i bekkene våre er hjertelig velkomne til å delta på seminaret (for påmelding, se vannforeningen.no/fagtreff-seminarer).
Bo Wingårds historie innen frivillig arbeid med elver og bekker startet i 2008. Det var ikke planlagt, og egentlig var det kona Anne som dyttet ham ut i det. Det hele startet med en guidet elvevandring langs Lysakerelva, som vekselvis flyter stille og stuper bratt ned langs kommunegrensen mellom Oslo og Bærum, fra Bogstadvannet og ned til Lysaker i Oslofjorden.
«Jeg bor på Jar», forteller Bo. «En dag fant jeg i postkassen min et notat om forvaltning av Lysakervassdraget, sammen med en invitasjon til å bli med på en befaring. Jeg tok med kona mi Anne på turen – det var en spennende befaring. Etter at befaringen var ferdig, sa John Tibballs, som var leder av Lysakerelvas Venner på den tiden, at de trengte styremedlemmer, spesielt fra Bærum-siden. Jeg sa ingenting, men da vi kom hjem, sa Anne: «si at du er interessert! Du kan jo så mye om vann.» Neeei, sa jeg, hvorfor skal jeg drive med det? Jeg har aldri drevet med frivillig arbeid før. Men hun insisterte. Du vet, koner er litt redd for at mennene skal gå rundt og kjede seg når de blir pensjonister.»
Og det ble som kona Anne ville – Bo ble med i styret i Lysakerelvas Venner. Dette var upløyd mark for årets vannprisvinner. Han måtte lære seg mye nytt om kommunale prosesser, høringsuttalelser, henvendelser – det kjente han lite til. Bo gikk også inn i styret i Naturvernforbundet i Bærum, hvor han fikk god opplæring i frivillig arbeid.
Bærum Elveforum så dagens lys etter et giftutslipp i Sandvikselva etter en feilkobling i et bakeri, som tok livet av all laksen i elva. Ordfører i Bærum på den tiden, Odd Reinsfelt, opprettet da Bærum Elveforum.
«Han ville ikke være noe dårligere enn Oslo, som allerede hadde et Elveforum. Bærum Elveforum var imidlertid ikke skikkelig forankret i kommunens administrative ledelse i starten, med de ulemper det medfører.»
Denne forankringen ønsket Bo å gjøre noe med, og fikk til å organisere Bærum Elveforum etter samme modell som i Oslo. Bærum Elveforum ble reetablert og skikkelig forankret i kommunen i april 2016. Bo har ledet elveforumet siden den da.
Gjenåpning av bekker har vært på agendaen i Bærum en god stund. I 2020 ble gjenåpningen av Dælibekken ferdigstilt, etter et vellykket samarbeid mellom Bærum kommune og Statens Vegvesen. Å gjenåpne Dælibekken inngikk i reguleringsplanen for ny E16 fra Kjørbo til Wøyen. Kommunen ønsket å åpne bekken videre oppover langsmed Bærumsveien og opp til Rud videregående skole.
Dælibekken ble i 2020 gjenåpnet i forbindelse med ny E16 fra Kjørbo til Wøyen. Bærum kommune tok initiativ til forlenget åpnet langsmed Bærumsveien helt opp til Rud VGS. Foto: Laila Høivik.
«I 1973 ville Bærum kommune lukke den nedre delen av Dælibekken for å bygge verksted og lagerbygg for tekniske etater på Rud-Hauger-området. Det kom mange protester fra Gjettum Velforening, Bærum Miljøvern, Bærum Sportsfiskere, Bærum Jeger- og fiskeforening og Vestre Bærum Sportsfiskere. Gjettum Vel anket først til Namsretten og deretter til Kongen. 16. oktober 1973 sto det i Budstikka: «Kongen ikke enig med Gjettum Vel. Protest mot lukking av Dælibekken avvist.»
Natur- og miljøhensyn var ikke topp prioritet på starten av 70-tallet. Heldigvis tyder ting på at man prioriterer annerledes nå, men politikere og andre beslutningstakere trenger drahjelp i form av kunnskap og mobilisering av folkevilje. Det er her Bærum Elveforum, og tilsvarende foreninger og foraer, har en unik posisjon.
Et annet vellykket gjenåpningsprosjekt i Bærum er Solbergbekken, som vannprisvinneren er svært tilfreds med.
«Solbergbekken har blitt Sandvikas svar på Venezia, med vakre broer over vassdraget!»
Gjenåpningen av Solbergbekken ble også markert offisielt, med Budstikka og politisk ledelse til stede. Det er nyttig med oppmerksomhet når man skal fronte en viktig sak. Men Bo mener de ikke har lykkes i den de grad de ønsker helt ennå – de ønsker å få til mer. Elveforumet kommer ikke til å trekke inn årene med det aller første. Tidligere i år ga de ut notatene «Bekker i Bærum som kan åpnes» og «Rehabiliter Bærums gytebekker». Disse ble sendt til alle politikerne i Bærums kommunestyre. Bildet under viser åpne bekkestrekninger, lukkede bekker og strekninger som etter Bærum Elveforum sin vurdering kan gjenåpnes. Men lett er det ikke, det vet alle som er kjent med kombinasjonen bekker i by, arealknapphet og finansiering. Det koster å løfte en bekk opp fra et rør, som noen ganger ligger dypt under bakken, der bekkevannet kanskje går sammen med avløpsvann og det må storstilt separering av avløpsnettet til. Arealene i tettbygde områder er attraktive, og arealer til bekkeåpninger konkurrer med idrettsanlegg, veier og annen infrastruktur som er viktig for folk og samfunnet. Åpne elvestrekninger er også viktig for folk, men kanskje særlig for fisk og andre arter som er helt avhengig av rennende, åpent vann for å ha et livsgrunnlag. Disse artene har ingen stemme i offentligheten, og trenger hjelp til å fronte sin sak. Sjøørreten trenger for eksempel åpne sidebekker for å kunne gyte og formere seg, og salamanderen trenger åpne vannspeil for å kunne overleve. Det samme gjelder andre vanntilknyttede dyrearter og plantearter, der livsgrunnlaget er helt avhengig av åpent og tilgjengelig vann av god kvalitet.
Bærum Elveforum har også jobbet mye med tilgjengelighet til vassdragene – stier, turveier og rasteplasser. De uttaler seg ofte til kommuneplaner, og regulerings- og byggeplaner.
«Kommuneplanen er i utgangspunktet god med tanke på byggeforbud langs vassdragene, men altfor mange dispensasjoner gis», sukker Bo Wingård. «I enkeltsaker holder ikke kommunen seg til det som er fastsatt i planen.»
Reetablering av kantsoner er en annen kampsak for Elveforumet. Kantsonene er svært viktig for å hindre erosjon og forurensning, derfor bruker Bærum Elveforum en del tid og ressurser på å spre informasjon til grunneiere om hvorfor vi må ta vare på vegetasjonen langs kantsonene og ikke bygge eller dumpe saker og ting langs bekkene. De fleste grunneiere vet veldig lite om dette fra før. Elveforumet gir dem kunnskap. Uten kunnskap er det vanskelig å gjøre kloke valg.
Lenge før Bo hadde tanker om pensjonisttilværelse og frivillighetsarbeid, jobbet han i NVE; Norges vassdrags- og energidirektorat. Jobben i NVE var hans første jobb som hydrolog, etter endt hovedfagsstudium i geofysikk ved Universitetet i Oslo (UiO).
«Jeg ble ferdig på Blindern på en fredag, og startet i NVE mandagen etter. Hadde man en fullført, nyttig utdannelse på den tiden, så fikk man jobb. Vi hadde en foreleser fra NVE på studiet. Han fortalte at de hadde en ledig stilling på Iskontoret i NVE og lurte på om jeg ville søke på den, og det sa jeg ja til.»
Det var altså i NVE at vannkarrieren til Bo startet, i likhet med en del andre folk i vann-Norge. I NVE jobbet vannprisvinneren med problemstillinger knyttet til sur nedbør, som var et viktig tema på denne tiden, blant annet gjennom å modellere hvilke prosesser som foregår i jorda og hvilke effekter det kunne ha på skog og fisk. De fant sammenheng mellom sur nedbør, utfelling av aluminium og pusteproblemer hos fisk. Gjennom arbeidet med sur nedbør i NVE tilegnet Bo seg litt kjemikunnskap i tillegg til den hydrologikompetansen han hadde med seg fra sitt hovedfagsstudium i geofysikk ved UiO. Vannprisvinneren var også involvert i arbeidet med å kartlegge potensialet for ytterligere vannkraftutbygging i Norge gjennom Samlet Plan, etter at de første, største reguleringsprosjektene som Tokke – Vinje, var blitt behandlet.
Unge Bo Wingård fikk også mulighet til å undervise ved Universitetet, i en Professor II-stilling. Allerede da var han initiativrik og var drevet av pågangsmot, men kanskje var han forut for sin tid da han la fram et forslag om å samle alle vannrelaterte fag i ett institutt.
«Organisering av vannfag er fragmentert, fra statlig myndighetsnivå og helt ned i de kommunale etatene og avdelingene. Vi er mange som jobber med vann, og det angår oss alle sammen. Derfor er det også takknemlig å jobbe med vann – fordi så mange bryr seg.»
Men når det kom til forslaget om å samle alle vannfag på Blindern i ett institutt, fikk Bo denne tilbakemeldingen da forslaget ble behandlet i Dekanmøtet:
«Hvem har kommet med dette forslaget?», sa Dekanen.
– Det er Bo Wingård.
Å ja, han er ung, han vil lære!»
Det er mulig han lærte, men han ga seg ikke, og som ung i NVE hadde Bo flere fordeler enn å ha stort pågangsmot. Han forsto seg på EDB, som det het på den tiden, i motsetning til sine eldre kollegaer (for de yngre leserne kan vi opplyse om at EDB stå for elektronisk databehandling – et selvfølgelig verktøy i arbeidslivet i disse dager, men det var det ikke på 60-tallet). Bo jobbet som nevnt med modellering, som var nytt og grensesprengende på denne tiden, og ble etter hvert leder for Dataavdelingen i NVE, før han gikk over til Avdeling for vannkraftundersøkelser, og deretter tilbake til Hydrologisk avdeling, i en annen lederstilling.
Bo Wingårds reise i NVE-systemet ble 20 år lang.
«NVE var en god arbeidsplass. Hvis du ville noe, så fikk du ressurser. Vi som jobbet der ble fulgt opp, vist tillit og gitt muligheter».
Men en dag, etter 20 gode og interessante år i NVE, fikk Bo øye på rekken av portretter på veggen, av tidligere vassdirektører i NVE gjennom tidene. Her kan jeg ikke bli til evig tid, tenkte han – jeg må videre. Det var ikke så uvanlig å bli på samme sted hele yrkeslivet på den tiden, men Bo ville noe mer. Så, etter 20 års arbeid for statlig vassdragsmyndighet, gikk ferden videre. Først til NKI (Norsk Kunnskapsinstitutt), derfra videre til ressursavdelingen i Miljøverndepartementet. Han fant ikke riktig sin plass på noen av disse stedene, og gikk videre til Norges naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF), hvor han ble leder av Miljøteknologisk råd.
«Jeg hadde en del kunnskaper innen miljø, ikke fullt så mye innen teknologi, men det var en spennende oppgave. NTNF ble etter en stund omorganisert og ble til NFF (Norges forskningsråd). Det var mye kamp om plassene i omorganiseringene, en kamp som ikke var noe for meg – det gikk utenfor mine antenner, så da endte jeg opp i en avdeling for forskning relatert til helse. Det var jo ikke så relevant for meg.»
«UNDP, som jeg tidligere hadde hatt korttidsoppdrag for, var interessert i folk som hadde kompetanse innen vann og vannforvaltning. Jeg sendte inn en søknad. Jeg hadde hatt en del utenlandsoppdrag, blant annet for NORAD i Tanzania, hvor jeg var med familien i to år, fra 1970 til 1971. Jeg hadde også korttidsopphold i Saudi-Arabia og Western Samoa og et år i Papa Ny-Guinea fra 1978 til 1979 som vannressursekspert innenfor UNDP-systemet.»
«En natt til en fredag sent i november det året, ringte det noen. Midt på natten. En mann spurte om jeg var interessert i en jobb, jeg oppfattet ikke hvor. Anne, kona mi spurte hvem det var som hadde ringt meg midt på natten. Nei, de var nok ute etter noen som kunne jobbe med Mekong River, sa jeg, de skulle sende meg mer informasjon.»
Informasjonen kom, men den handlet ikke om Mekong-prosjektet. Den handlet om et samarbeidsprosjekt rundt Donau-vassdraget. Etter jernteppets fall var det økt innsats rettet mot samarbeid mellom Donau-landene, og det var behov for en prosjektleder for FN-programmet «Environmental Program for the Danube River Basin.»
Da gikk reisen til Donau istedenfor Mekong, i tre interessante år, hvor Bo ledet dette FN-programmet fra prosjektkontor i FNs hovedkvarter i Wien. Vi har nå kommet til året 1997, og årets vannprisvinner skal igjen videre. Denne gangen til privat næringsliv, nærmere bestemt som leder av Norsk Vannbygningskontor, som etter hvert ble slått sammen med Multiconsult. Her jobbet Bo til han gikk ut av arbeidslivet som 71-åring i 2011. Og resten av historien om at kona hans Anne dyttet ham ut i frivilligheten, Lysakerelvas Venner, Naturvernforbundet i Bærum og etter hvert Bærum Elveforum, kjenner vi nå. Bo har opplevd og oppnådd bemerkelsesverdig mye gjennom sitt liv og virke, men har ikke tenkt til å gi seg med det første.
«Jeg sier som Ida Fossum Tønnesen: Vi må aldri gi oss, vi som er HEKTA PÅ VANN.»
«Vi har et styre med høy og relevant kompetanse, god lokalkunnskap, mye erfaring, og innsikt i hvordan kunnskapen bør legges fram for beslutningstakerne for at den skal være tilgjengelig og praktisk nyttig. Dessuten er vi etterrettelige. Er det noe jeg er stolt av, så er det den kunnskapsoppbyggingen vi har fått til, og kontakten med politikerne og administrasjonen i kommunen, slik at de kan ta avgjørelser som er til det beste for vannet vårt og naturen vår.»
Jeg spør Bo om et turtips til Vannforeningens medlemmer, sånn på tampen av intervjuet. «Jo, da må jeg velge Vassdragsleden langs Øverlandselva», parerer Bo kjapt. «Da bør man starte ved Engervannet i Sandvika sentrum – en historisk viktig innsjø. Det var her Kong Sverre og Birkebeinerne overså Baglerne som hadde lagt seg i skjul i Engervannet, og her styrtet et fly under annen verdenskrig. Og rent fysisk er det en spesiell innsjø fordi den har kontakt med saltvann og er en brakkvannssjø, der vannet skiftes ut to ganger i året. På og langs Engervannet er det et yrende fugleliv. Ellers arrangeres Bærum Naturfestival i disse dager, det bør folk være med på!»
Bærum Naturfestival er en festival i vassdragenes tegn, med fotokonkurranse, guidede turer, bygging av hekkeøy for fugler i Engervannet, foredrag om laks og kulturhistorie, humlejakt med mer. Bærum Elveforum arrangerer også egne elvevandringer gjennom hele året, som de informerer om på nettsiden sin, og på facebook.
Visste du forresten at det ikke er første gang Bærum Elveforum og Bo Wingård har mottatt en pris for sin innsats? I 2021 mottok de Bærums Klima- og Miljøpris «Klimaklok» sammen med Øverlands Andelslandbruk. Og kanskje blir det enda flere utmerkelser med årene? De har i hvert fall ikke tenkt til å gi seg med det første – vi kommer til å se resultater av Bærum Elveforum, og andre elveforaer sin innsats også i årene fremover. Heldigvis. Det er fortsatt et stort behov for kunnskapsrike, organiserte frivillige som sprer kunnskap, drar i tråder, dytter inn dører og tar folk med på tur for å vise fram den flotte vassdragsnaturen vår. Hurra for dem! Og gratulerer med Vannprisen 2023!
Skrevet av Marit Carlsen
10.9.23